Mann i store herredresser

Etter å på imponerende vis ha løsrevet meg fra en behagelig sofa-tilværelse, befant jeg meg plutselig på en IMAX-kino oppi Nydalen tidligere denne uken. Og det var det ingen grunn til å angre på, skulle det vise seg. Der var det en visning av den nyrestaurerte konsertfilmen Stop Making Sense (1984) av den respekterte regissøren Jonathan Demme, en film som fanget det legendariske amerikanske bandet Talking Heads i deres prime. Det er omtalt som en av tidenes konsertfilmer, og ditto live-album. Både film og musikk er knoklete, teatralsk og minimalistisk, men underlig nok samtidig frodig, livgivende og energisk.

På grunn av sin stiliserte enkelhet gjorde det stort inntrykk som filmkunst, og i tillegg gjorde det allerede undergrunnsviktige bandet langt mer allment kjent. Selv som ung gutt på landet på Hadeland fikk jeg den absolutt med meg, og ikke minst det påfølgende soundtracket, som ble noe av en salgssuksess.

Ikke så rart - det låter vanvittig fett, men det var en god stund siden jeg hadde hørt det sist nå, med unntak av «Slippery People» og «Once In A Lifetime», som sjelden har klart å unnslippe DJ-baggen til åpensinnede norske bar-diskjockeys.

Dét albumet er nå utgitt i oppusset tilstand på nytt i en fjong LP-utgave med det originale programheftet og nye essays og minner fra de fire hovedmedlemmene i bandet. Også med låter som ble klippet vekk. Det er morsomt å registrere hvor viktig dette soundet har vært for en lang rekke indierockband av yngre generasjoner dette årtusenet. Derfor er det slettes ikke bare nostalgi som kiler nedover ryggen, det låter som grunnlaget for mye relevant nåtidsmusikk.

En konserts koreografi

Filmen har få ytre narrative tillegg og fiksfakserier, det er en slags perfeksjonering av hvordan bandets konserter forløp den gangen. Demme hadde vært med på flere konserter på turneen og tatt mentale notater, ting som måten bandets medlemmer ble introdusert en etter en på scenen, som karakterer i en film, gjorde det til en enkel oppgave. Frontfigur David Byrne kommer først alene inn på den nakne scenen, rytmen blir satt med lyden av en bærbar kassettspiller, før han med kassegitaren gjør en intens fremføring av «Psycho Killer». Så klargjøres det kabler og utstyr for bassist Tina Weymouth, som har en duett med Byrne, før scenemannskapet ruller inn en riser med trommesettet der Chris Frantz løper inn og legger ned beaten, smilende. Noe av ideen var å la crewet, om enn anonyme, bli en del av oppsetningen. Til slutt kommer gitarist og keyboardist Jerry Harrison inn. Det er ingen backstage-scener, ingen intervjuer, få klipp av publikum. Seeren føler bare at kameraet på kjærlig vis dokumenterer det kammerspillet en godt gjennomtenkt, og nøkternt men effektivt lyssatt konsert ofte arter seg som. Det hjelper også at det er noe av den deiligste og mest særegne og kraftfulle musikken fra hele epoken av amerikansk musikk fra begynnelsen av 80-tallet. I tillegg til kunst og innovasjon handler dette i stor grad også om synlig musikk-kjærlighet.

Tina

Byrne som en spastisk frontfigur er et imponerende syn, både velregissert og ustyrlig, og med imponerende vokalarbeid i kombinasjon med høy fysisk aktivitet og intrikat koreografi. Hans klesstil vil være svaret på ethvert spørsmål i D2s spalte Stilkoden, om enn hans gjenkneppede øverste knapp muligens ikke er noe for alle. Til slutt bærer han også et av film- og musikkhistoriens mest ikoniske enkeltplagg, en særdeles oversized utgave av dressen han har båret konserten gjennom. Ideen fikk han etter en advarsel om at alt så større ut på the silver screen, alle gester, ansiktsuttrykk, og så videre. Aha, tenkte Byrne, da trenger jeg også en større dress! Slik blir historiske øyeblikk skapt.

Men jeg vil si at bassist Tina Weymouth er en vel så stor stjerne på scenen, med kontant funkbassing, litt rålekker synt-bassing, og medrivende positurer i en grågrønn boiler suit med pumps. Hvilket ikon i musikkhistorien hun er, noe som understrekes av at hennes sideband Tom Tom Club, som omfavnet fremveksten av den lokale hiphop-musikken, står for en av konsertens høydepunkt med «Genius of Love», som noen sikkert også kjenner igjen som brukt av Mariah Carey.

P-funk

Men mye av x-faktoren kommer også fra ekstramusikerne i bandet denne perioden, den utagerende perkusjonisten Steve Scales, gitaristen Alex Weir som Talking Heads hadde fått anbefalt av Quincy Jones, og ikke minst keyboard-trollmannen Bernie Worrell som var en av arkitektene bak George Clintons eventyrlige funk-moderskip Parliament/Funkadelic. De to strålende koristene, eller rettere sagt sangerne Lynn Mabry og Ednah Holt, gir også essensiell farlig varme til helheten. Førstnevnte hadde bakgrunn fra P-funkbandet Brides of Funkenstein, mens Ednah blant annet hadde gitt ut post-disco-klassikeren «Serious Sirius Space Party» for den Paradise Garage-relaterte labelen West End.

Og det er ikke til å komme unna at New York i denne perioden var en særdeles fruktbar tid for samtidskunst og undergrunnsmusikk, der mange forskjellige sensibiliter møttes på en liten flate, og veldig mye innovasjon kom ut av det. Det blir feil å snakke om kulturell appropriasjon, dette var en delingskultur som brakte verdens kulturuttrykk videre. Måten et art pop/new wave-band som Talking Heads tok til seg funk, R&B, disco, hiphop, afrikansk musikk og latin-elementer var bare en logisk konsekvens av det kulturelle klimaet der de bodde og arbeidet. Kulturer gnisset seg mot hverandre, og dro også veksler på hverandre.

Best stående