– Den klassiske eventyrformen er utrolig effektiv

Doning, hovedbøl, pralhans. Bøling, dåse, miging. Matias Faldbakken er tilbake med en ny, kødden roman, og denne gangen med enda flere kuriøse, bondske, og nesten alltid hysterisk morsomme gloser. Boso, tampen, skrud, krumtapp, rekel. Selv skjønner han ikke helt hva folk mener.

– Folk spør om det, men jeg sitter ikke og presser dem frem. Det er kanskje den bygdeleia som er språket jeg har med meg. Men jeg merker også at jeg bruker en del ord og uttrykk som begynner å bli gamle. Blant annet var det et ungt menneske som ikke helt var med på tittelen på boka, Stakkar. At det var litt gammelmodig, sier Faldbakken.

– Det høres veldig rart ut.

– Ja, det er godt å høre.

– Hvor ung da?

– 20? Det er vel også en del hverdagslige ord som plutselig blir utdatert og ikke passer i samtiden.

Stakkar begynner når en unge kommer ut av skogen, forkommen, på alle fire, og blir funnet av den enkle gutten Oskar, som tar den med til bruket hvor han jobber for kost og losji. Vi er i en slags fabelaktig skrønehistorie. Det er alltid vanskelig å ta Faldbakkens burleske og begjærlige fortellinger på alvor, og i denne boka kanskje vanskeligere enn noensinne, men det er også et alvor her, insisterer Faldbakken. Han har villet utforske hva det vil si at man har en barndom som ligger i mørket og minner som er utilgjengelig. Hvordan ser et traume ut hvis man ikke husker det?

– Jeg ville skrive det ut gjennom en utviklingshistorie. Jeg unngår i hele boka å beskrive grafisk eller tydelig og klart hva traumet bestod i. Men med de to eller tre stakkarene som finnes som koordinater i boka, prøvde jeg å lage et abstrakt bilde av hva et traume kan være. Det er ambisjonen med boka, å beskrive et traume uten å trykke selve hendelsen opp i trynet på folk. Så det er nok summen av Oskar og ungen som er mitt bud på å beskrive et traume, uten å male det ut.

Ideen kom da han snubla over en av de viltbarnhistoriene fra opplysningstiden. Den gang var det føljetonger, nesten kjendisaktige historier, hvor ryktene og historiene om at det hadde kommet en unge ut fra skogen som var oppdratt av hunder eller ulver eller hva det var, vokste seg gjerne store og rare.

– Bak de historiene ligger det forsømmelse og traume da. Så var forsøket å beskrive traumet uten å se det, å skrive i blinde. Det var også en innskytelse jeg fikk, du vet alle bøker om å skrive filmmanus og den slags understreker at man må kjenne hovedpersonens motivasjon og hva hen vil og kommer fra. Så tenkte jeg i forlengelse av de Kaspar Hauser-aktige historiene, at her gjør jeg det motsatte. Verken personen, omgivelsene eller forfatteren vet hvor ungen kommer fra. Det var oppgaven jeg ga meg selv, romankarakterpremiss snudd på huet. Jeg vet like lite som deg som leser. Kan den mangelen være motoren i en bok, var det jeg ville prøve ut.

God Aften til Dem

Stakkar er en roman man ikke kan gjengi for mye av handlingen fra. Men ungen utvikler seg, det er en vill og uregjerlig livsform. Forviklinger oppstår på bruket, og etterhvert forlater vi bygda, og beveger oss inn til byen, samtidig som vi beveger oss fra en fjern, nesten mytologisk fortid, til en høyst moderne og samtidig storby.

Den gamle tanken om at romanen som en form som kan romme hva som helst, er noe som slår ned i en mens han leser boka til Faldbakken, og kanskje i enda større grad enn i hans tidligere bøker.

– De første bøkene jeg skrev, for rundt 20 år siden, da slo jeg meg veldig løs. Og så strammet jeg veldig inn, og så har jeg vel gradvis åpnet opp igjen. Det er som en liten tretrinnsrakett, disse tre siste. Det tror jeg har vært litt halvbevisst. Siden jeg har hatt lange opphold fra skriving, og aldri har vært en skrivende figur. Jeg hadde jo et ti års opphold hvor jeg ikke skrev noe, så jeg måtte på en måte lære meg å skrive på nytt med restaurantboka, The Hills. Da var det litt av oppgaven jeg ga meg selv, å gjøre det trangt og vrient.

– Vi er fem har også et ganske klar ramme på et vis, kjernefamilien…

– Ja, og bygda. I The Hills forlater jeg ikke restauranten, og i Vi er fem forlater jeg ikke bygda egentlig. Mens denne her beveger seg både i tid og rom.

– Det er som om rammen rundt handlingen bare plutselig opphører underveis?

– Ja, det var planen det. Man vet jo aldri hvordan det skal utspille seg, men jeg visste at vi skulle inn i byen, og bli et lite portrett av Oslo, kanskje. Både den fysiske og mentale utviklingen til denne ungen, det ville jeg hive inn i en slags tidsmaskin, hvor man begynner med å ha øyekontakt med 1700-tallet helt i starten, og så ender det opp på Per på hjørnet på slutten. Jeg ville få fram det spennet, mellom en nesten mytologisk tid, til en flat, hønsegul dag i tingretten.

Boka fremstår i stor grad som den er skrevet på innfall som har dukket opp underveis, av en forfatter som lar seg rive med. Han plotter aldri ihjel ting, forteller han. Da blir det like kjedelig for både leseren og forfatteren å tråkle seg gjennom. Noen elementer vet han at skal med, men innfallene er litt av moroa med å skrive.

– Jeg vil gjerne skrive om alvorlige ting, men jeg klarer ikke sitte med prestemine og dosere om alvoret på en alvorlig måte. Mye av det jeg skriver om som er vanskelig prøver jeg også å forstå ved å dra det gjennom, ikke nødvendigvis komikk eller humor, men et eller annet vidd som dukker opp mens jeg holder på. Det er rart med skriving, at man kan lære seg selv ting underveis mens man elter språket, eller whatever.

– Denne litt eventyraktige, skrøneaktige formen, hvor kommer den fra?

– Det er kanskje en litt corny og klein anekdote, men da ungene mine var små, og jeg ikke skreiv så mye, leste jeg ofte eventyr for dem. Da slo det meg at den klassiske eventyrformen til Grimm-brødrene og Asbjørnsen og Moe er utrolig effektiv. Det er et format du kan bruke til alt. Du kan sette opp et helt outlandish premiss, A, B, C, og så kommer Frosken forbi og løfter på hatten og sier «God Aften til Dem» med den største selvfølgelighet. Kanskje det var en liten gnist til at jeg velger en slags realistisk ramme, men ikke har noen skrupler med å introdusere hvilket som helst premiss.

– Du sier at det er vanskelig å være for alvorlig, selv om man skriver om et alvorlig tema. Men samtidig føles det nesten som om du saboterer for den potensielle alvorlige lesningen av boka med humor?

– Ja, til dels har jeg tenkt at det har vært et større problem med mine tidligere bøker. Denne er tettere på og mer emo enn noen gang, har jeg tenkt.

– Særlig når man kommer inn til byen. Da er det et stemningsskifte, fra overdrevet og skrønete, til nesten melankolsk?

– Ja. Da dukker det også opp en romanse, som jeg aldri har skrevet før. Der føler jeg at jeg går rett på. Det er flere som har spurt – ikke i forlag og alle de ja-menneskene der ute, men andre journalister – hvordan jeg klarer å skrive så distansert om fæle ting. Men det er ikke sånn jeg opplever det. Dette er jo nesten sentimentalt, har jeg tenkt selv.

– Er du komfortabel med det?

– Nei, det er jeg ikke, men jeg tror ikke det er noe galt med det heller. Jeg er bare ikke vant til å være så emo.

– Og inderlig?

– Ja, det er kanskje et bedre ord. Men ja, jeg prøver å venne meg til det. Den boka her krevde det.

Klumpen og krabaten

Faldbakken poengterer selv at han snakker mye om å lage bilder når han skriver.

– Det er på en måte det jeg prøver på: å vise fram noe i stedet for å forklare det. Det blir kanskje ofte misforstått når det gjelder klassiske litterære narrativer, hvor man hamrer på hva historien er og hva man vil si. For meg, som jo kommer fra et annet sted, fra billedkunsten, er det ikke alltid hva man vil si, men hva man vil vise.

– Men når man gir det en språklig form så forventer kanskje mange et svar?

– Ja, eller en fasit eller konklusjon. I de siste bøkene har jeg jo også lagt meg tett opp mot en nesten filmatisk narrativ utvikling. Folk er jo fora opp på Netflix og de greiene der, som er så formelbasert at folk blir helt tullerusk hvis de ikke får den konklusjonen. Jeg får så mange DMer: jeg elska boka di, men hva var det som skjedde på slutten? Folk holder seg ikke for gode til å spørre direkte. Slike meldinger får jeg mange av. Men det viser jo at jeg klusser litt med forventningene til narrativet. Selv om jeg mener jo selv at det ikke er helt abstrakt. Jeg syns jo selv at jeg samler trådene, selv om det er litt vagt, kanskje.

Og vagt er det unektelig. Men det er også lett å trekke linjer mellom Faldbakkens bøker. Når jeg påpeker at det er noe beslektet mellom den ville krabaten i Stakkar og den etter hvert fryktinngytende klumpen i Vi er fem, nikker Faldbakken ivrig.

– Det er det ingen andre som har påpekt. Mens jeg skrev syns jeg nesten at det ble for tett på. Det er egentlig samme premiss: det er en eller annen Fritjof Fomlesen som får et vesen som utvikler seg mellom henda på ham. Det er ingen andre som har nevnt det, men jeg syns selv det ble veldig åpenbart.

– Og det er nesten en fortsettelse? Der var det en slags uidentifisert størrelse, så er det her utvilsomt et menneske.

– Ja, helt klart. Selv om det ikke var planen så tror jeg absolutt man kan se det sånn. Hele poenget med den leireklumpen var jo at det var noe midt imellom et objekt, et slags husdyr og en person, og så nærmer den seg mer og mer en person, men så slutter boka. Og så begynner denne boka egentlig der den forrige slutter.

– Det må være en eller annen fascinasjon over en uartikulert og fremmed størrelse, som samtidig er kjent?

– Ja, og i de gamle bøkene mine er det også noen ustyrlige unger som heller ikke passer inn i noe system, som bare er vill kraft. Det ligger der det.

– Og nå nærmer du deg en slags forklaring på hva det er?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg vetta faen. Men hvis man skal si noe opplagt, så er det vel at når man beskriver en figur som er umulig å sette inn i system så beskriver du også indirekte konvensjonene og reglene til dette systemet.

– Det er øyeblikk i boka hvor det føles som at du gjør narr av ditt eget alvor. Gjør du det?

– Ja, eller protesterer i hvert fall litt underveis.

Dikt og DMs

Noe av det mest eiendommelig med den traumatiserte ungen, er hvordan den snakker. Først virker den nærmest språkløs, før det etter hvert virker som den har et slags språk fra før, som er i ferd med å løsne. Men man får aldri ordentlig tilgang til ungens språk, før helt på slutten.

– Når det slippes løs på slutten er det hennes språk, første gang hun snakker, og hun får siste ord i boka. Samtidig er det jo en slags rettsregistrering. Hennes burleske, naturbarn-aktige måte å snakke på blir filtret gjennom statsapparatet, de to formene flyter over i hverandre. Det kommer i form av et dikt på slutten, som man får tåle at er et dikt.

– Er du redd for at folk ikke skal tåle det?

– Neida. Jeg er redd for DMs.

Det moderne Oslo som portretteres i boka er et slags Sodoma og Gomorra. Oslo er en by som har brent mange ganger, påpekes det. Og i motsetning til på bruket, der en enkel bruksgut kan gjøre nytte med nevene, fremstår byen degenerert, et sted for nervesammenbrudd og usammenhengende oppførsel, et sted man drar for å miste seg selv.

– Det Oslo som jeg beskriver der er en slags blanding av inntrykket til noen som kommer hit for første gang, og en beskrivelse fra noen som har vært her alt for lenge.

– Som deg selv? Hvor lenge har du bodd her?

– Fra og til i 30 år. Hva syns du selv, er det for lenge?

– Jeg har alltid tenkt at det har en verdi å være et sted over tid?

– Det er det absolutt. Man får jo også et behov for å forstå de gatene man har gått i 30 år. Oslo-historie er noe av det morsomste jeg vet å lese.

– Ja, de sier at jo eldre man blir jo mer opptatt blir man av lokalhistorie.

– Nei, det er ikke så rart. Og detaljer, blir viktigere og viktigere. Der man brukte store overskrifter som ung blir de mindre og mindre, og detaljene blir større og større. Krig og kapitalisme og urett hviner rundt øra på en, mens man går og lurer på hvor vollen egentlig gikk mellom Øvre og Nedre Vollgate i Christian IVs Christiania.

De tre siste bøkene har vel handlet om en type nostalgi også, påpeker Faldbakken.

– Det er en formulering i boka, etter vi har kommet oss til byen: «Mitt blikk på samtiden slukner?» Er det sånn du ser det selv?