Posen som markør, skurkesymbol og kulturhistorie

A-Z of Record Shop Bags: 1940s to 1990s

Av Jonny Trunk

FUEL Publishing, 2022

Alle har vi et forhold til plastposen. Det har vært en konstant i livene våre, på samme måte som Dronning Elizabeth var det. Den hjelper oss med matvarene hjem fra butikken, og når vi skal kaste avfallet noe senere, er posen der igjen, klar til dyst. I mellomtiden har den kanskje vært med på trening. Det er ikke så merkelig at posen blir besjelet i en reklame for gjenvinning som går på TV for tiden. Den er jo mer enn en pose. Utseendemessig kan den også være solid markør, og det finnes «høye» og «lave» poser, som kanskje forteller noe om bærerens posisjon i samfunnet, eller sier noe om ens selvbilde.

Polposens farge er for eksempel meget synlig og stikkende om man føler at man er innom akkurat den butikken litt for ofte. På en annen side gir det bæreren en en viss kulturell pondus av å gå nedover «bokgata» Universitetsgaten med den lett gjenkjennelige sort/røde signalfargen fra Tronsmo hengende fra fingrene. Den litt for store, sorte posen fra platebutikken Big Dipper er et annet velkjent syn i bybildet, spesielt fredag og lørdag ettermiddag, da middelaldrende menn har tid og føler de har lov til å gi seg selv en personlig stund. Du ser dem på lang avstand, posen gjør dem lett i steget.

Plastposen er en hverdagslig gjenstand som likevel har evnen til å igangsette de utroligste assosiasjoner. Forvekslingskomedien «Plastposen» fra 1986 med Jon Skolmen er jo en av norsk films aller største øyeblikk, og går man ned til samlingsutstillingen på det nye Nasjonalmuseet er Torbjørn Rødlands fotoserie «I et norsk landskap» et selvfølgelig innslag fra samtidskunstens kanon, med en REMA-pose som bildets punctum.

På skyggesiden er også posen blitt utpekt som skurkesymbol i miljøkampen, noe som har fått prisen på dem opp (alltid pinlig å måtte trekke kortet bare for å kjøpe en), og alt fokus på plast som tanketomt overgrep gjorde plastposebæreren i en periode til en pariakaste i samfunnet. Dette har heldigvis blitt noe normalisert over tid, og poseskam er ikke lenger noe relevant ord i norsk sammenheng, antakelig fordi vi er blitt flinke til å bruke dem mange ganger. Dessuten kom det frem noe forskning som påstod at disse ofte idiotiske tøyveskene eller totebagene som skulle være det moralske alternativet, var langt mer skadelige for miljøet.

Flere av disse plastposene bærer også i seg en kulturhistorie. Jeg kan bli rørt, eller i alle fall bli utsatt for et madeleinekakeøyeblikk, av å se i levende live, eller avbildet, en pose fra viktige butikker i mitt eget liv, som Rock Shop, Voices of Wonder eller Akers Mic Electric Circus.

En som tar sitt forhold til alle disse posene enda mer alvorlig, er den britiske forleggeren og plateselskapeieren Jonny Trunk, som driver Trunk Records, der han utgir alskens esoterisk jutegnask fra populærkulturhistoriens randsoner - plater, bøker, kortstokker, plakater, t-skjorter og så videre. Han har tidligere utgitt bøker om flexisingelens historie, om Sainsburys, om en kar som samlet på innpakningspapir, om Library Music. Slike ting. Tidligere i år utkom han også med en grundig og godt illustrert coffee table-historiebok om nettopp platebutikkposen,The A-Z of Record Shop Bags 1940 - 1990.

– Hvorfor i all verden ville du lage en bok om gamle handleposer?

– Vel, jeg følte meg litt nostalgisk ved tanken på alle disse platebutikkene jeg pleide å besøke før i tiden. Så jeg bestemte meg for å finne posene fra disse butikkene. Og da jeg fant disse posene, åpnet de døren for finne stadig flere poser. Og boka var et naturlig neste steg.

– Hvor lenge har du vært en posesamler, da?

– Jeg har holdt på med dette i rundt 5 år.

– Hva er den første plateposen du kan huske du hadde kloa i?

– 58 Dean Street Records. Og Woolworths.

– Hva definerer en virkelig flott plastpose for deg?

– For meg er det en blanding av skarp design, lang historie, kanskje en god logo, en groovy font, en pen farge og om det er en tegning eller et bilde av et morsomt dyr på den også, er det et realt pluss!

– Er det noen musikalske undersjangere som produserer bedre poser enn andre? For eksempel soulmusikk?

– Nei, jeg synes godt og dårlig design er spredt over alle sjangere og butikker.

– Sier du hei eller på andre måter gir deg til kjenne hvis du passerer noen på gaten med samme pose som deg eller bærende på en pose fra en liten butikk du selv også besøker ofte?

– Det pleide ofte å skje i London på 1990-tallet, da det var mange hippe platebutikker, spesielt for brukte plater, og du kunne lett møte eller passere noen som hadde vært i samme butikk samme dag. Dette kunne ofte føre til samtaler om hvilke plater som var funnet og kjøpt, eventuelt lagt igjen i reolene.

– Kan man bruke disse posene til andre ting enn plater, for eksempel sjampo og et håndkle?

– Ja, det som er bra med gamle plastposer – selv de som er 30 eller 40 år gamle, er at de fortsatt er sterke og fungerer. Jeg hadde med en på svømmingen nylig.

– Hva med å bruke en pose fra en high end platebutikk som søppelposer – det er vel et stort no-no?

– Nei, det gjør vi ikke. De går bare i søpla når de sprekker og dør.

– I sommer dukket det opp et bilde av kapteinen for det britiske fotballaget (the Lionesses) med en Sounds of The Universe-pose. Fantastisk! Hun hadde altså vært i Soul Jazz Records-sjappa! Har du hatt noen bag-spotting-øyeblikk med andre kjendiser i det siste?

– Ikke på en stund. Håper å få et snart.

– Digger du det amerikanske punkrockbandet The Bags?

— Jeg har faktisk aldri hørt om dem, men Leigh Bowerys kunstrockband som ble kalt Minty, hadde en sang kalt «Plastic Bag».

– Du produserer mange fascinerende bøker og utgivelser. Hva er det neste flyktige objektet du er interessert i å legge under lupen og presentere for verden?

– Jeg kan ikke fortelle deg, siden det fortsatt er en stor hemmelighet. Men det er tre bøker til i kjømda. Og tonnevis av strålende musikk også. Faktisk er neste utgivelse Ron Geesins uutgitte musikk til «Sunday Bloody Sunday».

Trunks utvalgte:

Musicwise
– En strålende pose med en veldig karismatisk ugle på. Butikken drev også en platebibliotektjeneste.

Woolworths
– En klassisk gigantkjedebutikk som solgte søtsaker, forferdelige klær, jernvarer, husholdningsartikler og billige plater!

The Disc Jockey
– Superb pose med gretten fuglegreie foran, som visstnok skulle representere den karismatiske eieren. En legende i hjembyen sin, hovedsakelig på grunn av hans vanvittige spesialtilbud hver helg.

Edwin P Lees
– Denne butikken ble til slutt Picadilly Records i Manchester, en flott butikk som fortsatt eksisterer. Jeg liker det faktum at Letraset-folk ble brukt i designet.

Ken’s Records
– En veldig kjedelig pose fra Ken's Records i hjembyen min Aldershot, som var et veldig kjedelig sted. Det var en forferdelig butikk med en veldig gretten eier.

Sellandby
– Ja, det er en butikk som selger og kjøper plater! Derav navnet. Nydelig pose, flott farge, virkelig supert med bølgete hardt design også. En magisk pose.