Metoo-fiasko?

Samtidig, et helt annet sted, pågår en rettssak i Los Angeles. Filmprodusent Harvey Weinstein er tiltalt for flere tilfeller av voldtekt og seksuelle overgrep, og risikerer 60 års fengsel. Saken har fått relativt lite oppmerksomhet. Det skyldes ikke alvoret i saken, men at vi, for å bruke et slitt uttrykk, har sett denne filmen før. Vi så den i februar 2020. Det var da Weinstein sto tiltalt for første gang, og ble dømt til 23 års fengsel.

Dette var den første metoo-rettssaken, og «verdens øyne» fulgte, gjennom journalistenes beskrivelser, med på de daglige vitneforklaringene i rettssalen i New York. Gråtende, skjelvende kvinner fortalte om sine møter med Weinstein. Den store spenningen lå i om bevisene var sterke nok for å få ham dømt. Hvis ikke, ville det være et stort tilbakeslag i den pågående kampen for at kvinner skulle bli trodd. En rekke profilerte menn var blitt fjernet fra sine maktposisjoner de siste tre årene, men saken mot Weinstein var den første store rettslige testen.

Weinstein ville aldri blitt tiltalt, hadde det ikke vært for arbeidet til gravende journalister i 2017. Ronan Farrow jobbet med saken for The New Yorker, mens Jody Kantor og Megan Twohey gjorde det samme for The New York Times. Deres første artikler ble publisert omtrent samtidig. To år senere ga de ut hver sin bok. Farrows var i større grad bygd som en thriller, der journalisten blant annet ble overvåket av israelske privatetterforskere, leid inn av Weinstein for å stanse publisering av artiklene.

Kantor og Twoheys bok er også spennende, men den er i tillegg nærmest en manual for hvordan gravejournalister jobber. De hører et rykte, de ringer litt rundt, de skjønner at her har de noe. De møter opp på dørstokken hos kvinner som ikke svarer på telefon. De skaffer dokumenter som underbygger saken. De møter kvinnene på restaurant, hører på deres grusomme historier om fysiske overgrep og psykologisk manipulering. De diskuterer utviklingen med sine redaktører, snakker med Weinsteins advokater, blir skjelt ut av Weinstein på telefon.

Ingen superhelter

Dette er med andre ord ikke Avengers: Endgame. Filmen inneholder ingen superhelter, bare et par helt supre journalister og deres møter med kvinner som gradvis bygger opp styrke til å snakke offentlig om sine livs verste hendelser, for å stoppe en superskurk fra det virkelige liv.

Dette er bokstavelig talt en film vi ikke har sett før. Vi har lest om avsløringen av Weinstein, vi har fulgt rettssaken. Men de fleste som er interessert i temaet har ikke lest boka, eller kjenner de dramatiske detaljene, så man skulle tro at det fantes et publikum for en film som denne. Det er det produsentene, inkludert Brad Pitts Plan B, må ha tenkt, da de satset 32 millioner dollar, pluss markedsføring.

Men de tok feil. I premierehelgen ble She Said satt opp på over 2000 amerikanske kinoer, og spilte inn 2,2 millioner dollar, en fiasko av historiske proporsjoner. I løpet av et par uker har den spilt inn 7,2 millioner dollar globalt.

Det tok ikke mange dagene før kritikere og bransjeaviser kom med forsøksvise forklaringer på floppen. Deadline, et nettsted som dekker Hollywood, mener at folk er «emosjonelt utmattet» etter kongressvalget. Variety forklarer fiaskoen med økende økonomiske bekymringer, krig i Ukraina og en generell nedstemthet som gjør at publikum viker unna kinofilmer om dystre tema. Folk vil ha en totimers flukt fra virkeligheten, ikke dramatiserte nyhetsreportasjer.

I britiske iNews skriver filmkritiker Christina Newland at det er «too soon» for en film som She Said. Folk føler de vet nok om Weinstein-saken og dens konsekvenser: «Perhaps another few years to consider the real implications and longer-term scale of the movement – and the role of its detractors – might have helped a film like She Said to position itself in a wiser place.»

Er folk lei av metoo?

Jeg er usikker på om dette handler om tid. For tre år siden kom Bombshell, som tok for seg metoo-skandalen i Fox News. De spilte inn drøyt 60 millioner dollar, men med Charlize Theron, Nicole Kidman og Margot Robbie i hovedrollene, hadde de fleste forventet høyere besøkstall. Ville Bombshell gått bedre om man ventet noen år? Lite tyder på det.

Hva med alle dem som har jublet over utviklingen de siste fem årene, og som har levd seg inn i situasjonen til kvinner som står fram med sine historier? Hvorfor ønsker ikke flere av dem å se dette fortalt på et stort lerret, i kinosalens fellesskap?

Mener de at kampen er vunnet? Hva betyr det i så fall å vinne? Vi har fått en høyere bevissthet om seksuell trakassering på arbeidsplasser og i organisasjoner. Vi har fått en debatt om samtykke. Vi har lært om hvordan kroppen går i overlevelsesmodus under seksuelle overgrep, og hvordan ofre kan velge å holde kontakt med overgripere i lang tid etterpå.

På den annen side er mange av debattene rundt metoo vanskelige. Feltet er preget av moralske og rettslige gråsoner. Ofre skal bli trodd, men de anklagede har krav på rettferdig behandling, både rettslig og i den offentlige debatten. Pressen har feilet og lært, og vil fortsette med det. Det har vært få rettssaker, men mange menn har mistet jobb og verv. Hvor lenge skal de «dømte» forvises? Uenigheten er dyp, bare se på utviklingen rundt Trond Giske.

Er folk lei av metoo? Vi kan bli utmattet av mangelen på klare svar, men utviklingen vil gå sin gang. Det vil bli enklere å bli tatt på alvor i arbeidslivet. Det vil gradvis bli flere rettsaker. Maktrelasjoner vil bli gransket med et annet blikk enn før. Og, som alltid, saker med kjente navn vil få mest oppmerksomhet, med heftige debatter om gråsoner og komplekse relasjoner.

Virkelighetsflukt

Svært få føler behov for et kinobesøk for å bli kjent med to journalister som avslører Harvey Weinstein og drar i gang metoo-bevegelsen. Kritikerne har trillet sine femmere og brukt fine adjektiv, men med liten effekt. I Norge har 3674 kinogjengere løst billett så langt (2. des).