Mixtape for den gamle verden

Det går inflasjon i å påpeke at det er all mulig grunn til mismot nå, verden går til grunne, kulturen smuldrer opp, andre mennesker er helvete, maten er dyr, fotballresultatene er ikke optimale, og så videre. MEN at vi kan finne mening i å møtes i et rom, legge fra oss telefonene og nyte musikk fremført av mennesker på en scene. Jeg har hatt minst 82 slike artikkelinnledninger dette tiåret, ifølge en fast leser. Jada, det er slik fatt denne gangen også, men i tillegg var det fysiske plager. Kraftig rammet av en forbigående forkjølelse/man flu, men jeg fant heldigvis en gammel flakong med rød trekant bakerst i skapet og fikk karret meg ned til Oslo Konserthus for å oppleve byens stolthet Oslo-Filharmonien fremføre et spenstig sammensatt program, med den ukrainsk-fødte finnen Dalia Stasevska som gjestedirigent. En voksende internasjonal stjerne som begeistret med stor energi og innlevelse, gøy å se hvordan hun med sin moderate høyde turnerte orkesteret og dro dem opp der hun følte de hørte hjemme. Fun fact er at hun er gift med bassisten i det finske power metal-bandet Stratovarius - og at hun har fått tyn fra unge kulturkonservative mannosfærebloggere.

Flere burde nok søkt etter hostesaften før de dro dit, for det er en kraftig merkbar økning av host i salen konserten gjennom, små dumpe bomber som kiler seg inn i musikken - å vente til mellom satsene er ikke et memo som blir tatt alvorlig. I det minste er det ingen på speaker phone underveis, som ved mitt forrige besøk der nede.

Kanskje slike gamle regler er med på å skremme nye folk vekk fra å oppleve konserter. I «det fine» kulturlivet de senere år har det vært panisk aktivitet for å av-elitifisere virksomheten og bli «yngre», dette gjelder spesielt de store kunstmuseene som er blitt opplevelsessenter som «alle» kan kunne benytte seg av. Ideen om at den klassiske musikken har stagnert og kun appellerer til de sølvhårede masser har satt seg. Det var forøvrig som å besøke gruvene i Kongsberg i går, heldigvis med flere hederlige unntak. Denne angsten og kommersiell tankegang har avstedkommet mange corny og harry nytenkninger - for eksempel disse mindfullness-aktige «candlelight concerts» som jeg ser avertert i feeden min hele tiden (om det da ikke er et AI-prosjekt). Jeg venter på erkenorsk champagnefrokost med nyttårskonserten på storskjerm, morgenrave med Filharmonien, «Bach og bobler» med verdens beste jenter, live podcast med DJ og en sånn ung komiker jeg ikke kan navnet på, og så videre. Den nye sjefen Knut Skansen har hatt stor publikumssuksess i sin forrige jobb på Deichman, som absolutt er blitt et værested og opplevelsessenter mer enn bare et bøkenes tempel for visdom og kontemplasjon. Men akkurat når det kommer til størrelser som Orkesteret og Konserten har vi et temmelig uslåelig konsept. Ingen grunn til endre på det, snarere er det slik at det er nettopp dét folk trenger. Man må selge de bæra man har, som det heter. Nei, om det skal gjøres noe er det å jobbe mer med smart programmering, finne en ny balanse mellom klassikerne og nålevende komponister. Gjerne med en ekstra satsning på sistnevnte, og heller forsøke å velge deler av det eldre repertoaret som kan belyse aktuelle eller filosofiske spørsmål som opptar oss her og nå, eller som tangerer bevegelser andre steder i musikklivet. Man kan bli mer trendfølsom uten å kludre med selve kjernen av oppdraget og seriøsiteten og kvaliteten av det som blir levert.

Papirprogrammet vi fikk utdelt i går var tilfredsstillende, men tross mye forfall rundtomkring er flere av oss mer informasjonshungrige, og kanskje også mindre kunnskapsrike enn vi kan være. Jeg stemmer for et tidsskrift eller en fanzine som bringer analyser, fakta, poesi og overraskende tanker.

Men det var altså noe som fenget ekstra med sammensetningen av stykker torsdag kveld - det satte de små grå i sving. Amerikanske Caroline Shaw er en av få komponister som har fått et stort gjennomslag utover indre kretser i nyere tid - og er også fremført endel i Oslo. Musikken er superinteressant, rytmisk kompleks og sjelfull, og hun dukker også opp i svært mange forskjellige sammenhenger og formater. Beryktet for sitt samarbeid (på hennes premisser) med Kanye West en periode (og hun turnerte med ham til han gikk for Trump), blant annet på «Say You Will». Men hun lager enda mer fristende musikk på egen hånd, sjekk ut flere av hennes utgivelser på Nonesuch Records. Stykket som åpnet gårsdagen, fabelaktige The Observatory, har i seg elementer av pop, samtidsmusikk, science fiction og man får også en haug ennå ikke lagde filmer på netthinnen underveis. Men først og fremst handler det om en slags barnlig undring over universet og byens lys - og i tillegg oppleves det som musikk om musikk. Det er flere referanser her, inkludert til den sildrende musikken som man ofte hører i foajeen når det er på tide å finne setene sine. Og ingen har vel mer fristende sildring enn den vi får i Oslo Konserthus.

Dalia Stasevska er av sin tid, og er aktuell med Shaws stykke som single fra en «mixtape» som ligger i strømmetjenestene. Det er en skikkelig hit! Sammen med BBCs symfoniorkester fremføres også musikk av friske komponister som Julia Wolfe og Anna Meredith og posthumt gjenoppdagede Julius Eastman.

Jeg er veldig glad i å se band sette opp og ikke minst pakke ned utstyr, men det er selvfølgelig alltid spesielt med store orkestre rett før en konsert. Det hektiske, lave gnisset fra scenen idet folk ankommer setene sine er noe av det vakreste jeg hører, og det går helt klart under kategorien «flarn» - jeg kjenner det på kroppen som en god iling. Samtidig er det noe prosaisk ved synet også som virker tiltalende, dette er tross alt bare enda en dag på jobben i et lokale de øver og prøver og spiller i hele tiden. Den strålende musikeren Bendik Bjørnstad Foss på bratsj (og humor på Facebook) er seint opp på scena, med en anelse krøllete kjoleflak, og med en antakelig ikke tilsiktet hip hårsveis med litt pigg øverst som sender tankene til Rod Stewart og The Faces. Den nye konsertmesteren Sarah Christian skaper trygghet i gjengen med sin smilende autoritet.

Det er selvfølgelig helheten av orkesteret som er det sentrale - og widescreen-bildet av dem samlet, men det er også gøy å studere enkeltpersonene, ikke bare konsentrere seg om spillet men se på deres ansiktsuttrykk (et av de kvinnelige medlemmene har et bekymret men lidenskapelig «tune face» underveis som smitter), og også tenke litt på hvordan de er i sivil. Også gøy at en av fiolinistene stikker opp og setter seg i et ledig sete på raden min under Leonard Bernsteins Serenade, da det gjøres plass for den gjestende førstefiolinisten Karen Gomyo i liturgisk lilla kjole og med eget beskyttelsesteppe for haken.

Finnes det større influenser enn Bernstein for disse musikktradisjonene? Selv så mange år etter hans død resonnerer arbeidet til dirigenten, komponisten, læreren og programlederen kraftig - spillefilmen fra i fjor hjalp også. Femtitallet var et hakkandes år for ham med alle komposisjonene, oppdragene, ledelsesjobbene, musikalene, filmmusikken, TV-programmene - og et vilt og poetisk privatliv. Og han fikk da også tid til å skrive livsglade Serenade, med inspirasjon fra Platons Symposium/Drikkegildet i Athen. De fem korte satsene veksler som en OL-stafett i mood-swings, der det er rom for verdenssmerte, atletisk livslyst, skjønn ettertenksomhet, og også litt jazzikalsk snert. I sistesatsen stiger Frode Berg frem av kontrabass-seksjonen med noen sekunder som ikke kan kalles annet enn røyktung walking bass. (EDIT: det er kommet oss for øre at Berg faktisk hadde fri fra Bernstein, men stemningen som bassisten med erkenorsk herresveis kom med i disse få sekundene var uansett newyorksk femtitallsjazz av godt merke). Publikum elsket det, og klappet Gomyo frem til et ekstranummer med mindre hektisk men desto mer sensuelt spill med toner av Piazolla.

Etter pausen var det klart for et større statement, og det var også som om noen hadde skrudd opp volumet og gitt musikerne en shot på bakrommet, for det ble helt andre krefter i sving da det var tid for Antonín Dvořáks Symfoni nr. 9, også kjent under navnet «Fra den nye verden». På begynnelsen av 1890-årene flyttet tsjekkeren til USA for bli direktør ved den ferske nasjonale musikk-konservatoriet. Han ble også anmodet å skrive et stykke som kunne styrke amerikansk musikkultur innenfor orkesterets domene. Gjerne med inspirasjon fra amerikansk folkemusikk, slik han hadde gjort i hjemlandet. Han kom i kontakt med negro spirituals og fikk kick på det, i tillegg til at han ble bergtatt av öppna landskap på prærien under sine reiser gjennom landet. Det ble stor musikk av det, en av de mest spilte symfoniene ever, og stadig en som snakkes om og reaktualiseres i samtaler om musikk på tvers av kulturer, appropriasjon og liknende. Vår store bluesgitarist og musikkhistorier Knut Reiersrud gjorde også en bredt anlagt innspilling av denne for et par år siden.

Det sies at folk gikk bananas under premieren og steg opp i trampeklapp allerede etter førstesatsen, og alle påfølgende. Det er lett å forstå, for vi holdt på å gjøre det samme en desemberkveld i 2024, det kom stumme skrik fra publikum etter det første bastante punktumet. Musikerne hadde langt flere fakter og smil nå, meget energisk, og de delte blikk og grimaser underveis. Louisa Tuck på cello jobbet med buen så det sto om livet, hun gjorde forøvrig god figur kvelden gjennom og fikk mektig applaus da dirigenten pekte stokken mot henne. Men jeg ble også sittende å tenke på optimismen denne musikken hadde for den nye verden og hvordan historien var en del av utviklingen. Hvordan føler vi om fremtiden nå, vår egen men også den amerikanske? Den majestetiske andresatsen er brukt ved amerikanske presidentbegravelser - vil den følge Trump seks fot under om cirka ti års tid? Eller blir det patriotisk country? På en av hans absurde DJ-sessions under valgkampen sto han riktignok og dirigerte til lyden av noe schmaltzy opera, så hvem vet. Det er uansett klinkende klart at vi må sette alle kluter til for å beholde betydningen av orkestermusikken og konsertritualet, enten det er avkolonisert repertoar eller ei. Det er en stor jobb som gjenstår for at også morgendagens sølvhåringer vil oppsøke slike kvelder, dagens unge rikinger har også tilsynelatende mindre respekt for kulturhistorien enn hva de før dem på et vis hadde. Så det må søkes mot andre grupperinger: de interesserte. Det er rom for mange nye tanker og endringer, men som amatør-entusiast vil jeg kreve at grunntanken av opplevelsen burde beholdes. Trur eg.