Nyhetsbrev: Moss i krim og kunst

Kjære brevleser

Denne uken ble jeg sjokkerende nok møtt av en spesialistlege som på et viktig spørsmål om min lidelse flekket opp telefonen og sa til seg selv «ja, da får vi se hva ChatGPT har å si om den saken». AI slop vil bli vår død, det sier vi hver helg. Derfor er det viktig med umiddelbar motgift i form av dønn organisk menneskeskapt musikk, og det av den aller beste til å lage akkurat slik: D’Angelo som vi mistet denne uken. Vi spurte en kjempefin norsk artist som fredag er aktuell med en ny EP ved navn «Neve Azul»

Charlotte dos Santos’ favoritter med D’Angelo
1. «Me And Those Dreamy Eyes Of Mine» (fra Brown Sugar, EMI 1995)
2. «Cruisin’» (originalt av Smokey Robinson, fra Brown Sugar, EMI 1995)
3. «One Mo’ Gin» (fra Voodoo, EMI 2000)
— D’Angelo er soleklart en de musikerne som har formet meg mest som artist. Jeg glemmer aldri da pappa viste meg Brown Sugar, jeg var bare 7 år men ble helt obsessed. Musikk var den plassen jeg virkelig kunne være meg selv i, og det ble min største escape. Jeg innser i voksen alder hvor viktig musikken jeg vokste opp med har vært for meg. Ikke bare som artist, men som menneske. Jeg tenker på hvordan musikken kan male verden vår.

Sangene jeg har valgt er tre av de mange favorittene jeg har med ham. Jeg elsker spesielt blandingen av groove, vokalharmonier, jazzgitar, hip hop og blues.

Hvil i fred til en av de største som noen gang har vært.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for

Moss a gå-gå
Hvor bør man reise? Svaret er overraskende ofte kulturbyen Moss, som vi skal høre mer om straks i dette brevet. På lørdag er det intet mindre enn en byvandring som finner sted der, med oppmøte på House of Foundation i Henrich Gerners gate 17, i den såkalte Møllebyen. Og det er en spennende gjeng kunstnere som skal holde disse metaforiske guide-vimplene i været for de som møter opp. Folk som er opptatt av bysosiologi, non-places, samtidskunst, potensialitet, minner og fremtid.

Før eller etter kan man jo få med seg utstillingen Men best husker jeg monotonien. Kunsteren er Vilhelm Christensen, og omtales som en fragmentarisk fortelling om papirbyen Moss og hjørnestensbedriften Peterson & Søn. Installasjoner og andre verk og tanker basert på arkeologiske funn av etterlatt materiale i den rivningsklare papirfabrikken. Peterson & Søn, har vært en viktig del av byens økonomi og identitet. Også i nesen, som noen husker. Etter nedleggelsen i 2012 har Moss, i likhet med andre postindustrielle byer, vært på søken etter hva som kan definere den på nytt. Kanskje Christensen har et av flere mulige svar på hva det kan innebære.

Dette er en del av den årslange prosessutstillingen «Fire møter med Møllebyen». (H//O//F) har en femårig satsing der de tilbyr visningsrommet til fem kunstnere som hver disponerer det i ett kalenderår. I 2025 er det tildelt Charlotte Thiis-Evensen som igjen har invitert med seg Yamile Calderon, Jon Benjamin Tallerås og nevnte Wilhelm Christensen. Gruppen arbeider sammen og enkeltvis, fellesnevneren er en interesse for by og urbanitet. Og da især Moss, i sin i all sin nedlagte, uferdige og lovende potensialitet.

Ingenting mosselig er meg fremmed.

Ny bok fra Ola Innset om den ultimate kultbyen Moss.

Det er i Moss det skjer. Det har jeg skjønt siden jeg hadde min første betalte jobb etter at jeg flyttet hjemmefra, da jeg pendlet dit fra Oslo for å være modell på nå nedlagte Mølla Kunstskole, siden jeg på nepotistisk vis kjente rektoren. Før det var jeg ofte på Galleri F15, siden Dag Rødsand og Yvonne Hjerting var familievenner. Og jeg var stor fan av garasjerock som for eksempel tidlig Cosmic Dropouts - det Torgrim Eggen en gang kalte «Mosselarmen». Jeg så også en minneverdig konsert med et av tidenes band The Lyres der, på Kråkereiret der jeg også så Beezewax. Ah, minner. Men det skjer jo så mye der nå - tidenes drabantby og enkelte aktører har presset frem et inntrykk av den som et sentrum for alternativkultur.

En som vet langt mer om byen enn meg er historiker, forfatter, indiepopmusiker og tidligere redaktør av Vinduets strålende nettutgave og nyhetsbrev Ola Innset. Han har skrevet romaner og viktige bøker om norsk økonomi fra et venstresidesynspunkt. Han er nå også ute med sin andre roman om Moss - denne gang formet som en godslig krim, la oss kalle det mossekrim, som har i seg noe av det Tidens Ånd snakker med ham om i dette intervjuet. Post-industriell identitet, byhemmeligheter, glemte gateadresser, snuskete lokalpolitikk og lokalpatriotisme.

Okei Ola, hva skyldes egentlig din gedigne fascinasjon for Moss?
- Jeg har vokst opp her og bor her, så det er vel kanskje bare et ønske om å forstå betingelsen for sin egen eksistens? Det kan også hende at jeg overkompenserer noe etter at mine første to romaner het henholdsvis Lisboa (2013) og Firenze (2018). Jeg bodde i de byene, og bøkene er nok merket av det å være fra et sted som Moss, og så søke seg mot byer av en litt annen … karakter. Etter at jeg, noe overraskende for min egen del, endte med å flytte tilbake til Moss for ti år siden har jeg også skjønt at det er mye som er vel så spennende på den plassen jeg er fra også. Den aldri helt fullførte overgangen fra produserende industriby til sovende pendlerby har relevans også utenfor vårt lille mikrokos-Moss.

Ja, jeg merker at mange er opptatt av byen nå. Er det et element av «ruin porn» og den deilige nostalgien ved post-industrielt forfall og drømmen om kulturell vekst?

— Porn og porn, jeg bor jo her, så jeg skulle gjerne sett at det faktisk var annerledes. Industriruiner er en ting, fram til de blir revet og det bygges sjelløse boligprosjekter der isteden, men den største ruinen i dagens Moss er et stort gjørmehull ned mot havna, der det en gang var en koselig trehusbebyggelse. Bane NOR har «funnet» et kvikkleirefelt som ganske mange i Moss både visste om og advarte mot, så fullføringsdato for den nye tog unellen blir stadig skjøvet lenger av gårde i en uviss framtid.

Hva er Moss’ største kulturelle stolthet før deg?

— Musikalsk sett er det vel nokså dødt løp mellom Hanna Paulsberg og Skrellex, som jeg begge delte scene med da jeg gikk på videregående. I forfatternes verden kniver Agnar (Lirhus) og Jonny (Halberg) om tronen – framifrå skildrere av den mossiske situasjon, begge to.

Apropos heimstadsdiktining - er det noen slangord eller språklige finesser fra Moss du setter ekstra høyt?

— Mossedialekta er kanskje mer kjennetegnet av det utsøkte tonefallet enn av spesifikke ord. Det er noe så subtilt og vakkert med det, lett å kjenne igjen men nesten umulig å imitere. Umiskjennelig østfoldsk, men like vel langt unna vulgaritetene man holder seg med lenger sør i fylket. Når det er sagt har jeg i det siste hengt meg litt opp i at mange som snakker mossedialekt – og det må medgis at det nok er under halvparten av byens befolkning – også bruker ordet «kostbart». Ikke helt som et synonym for «dyrt», men heller når noe er dyrt nettopp fordi det er spesielt fint og verdifullt. Her om dagen hørte jeg ordet brukt om et brød.

Bokhandelen, kafeen og kunstsenteret House of Foundation der boken skal lanseres er et av de flotteste stedene i Norge av sitt slag. Hvordan kan et slikt sted i det hele tatt eksistere der?

— Det kan du si. Vi må i hvert fall ikke narre oss selv til å tro at det er «marked» for noe sånt i Moss, eller for den saks skyld særlig mange andre steder i Norge. Så grunnen til at det likevel eksisterer er en lang rekke ulike offentlige støtteordninger og noe privat mesenvirksomhet, samt at mange mennesker legger ned mye ubetalt arbeid der. Og den som gjør begge disse tingene mulig er innehaver Martin Sørhaug, som både er en rev på å søke penger og både en bjørn, ulv og gaupe på å stimulere til aktivitet og innsats. Ære være ham.

Og selvfølgelig festivalen Lyse Netter, med Martin og især Emil - jeg har klype meg selv i armen

— Ja, det er veldig gøy med den Moss Angeles-stemningen som er der når under spesielt den festivalen, men også noen av de andre – som Møllebyen litteraturfestival. Da er det som å bo i en veldig kul by, det nye Berlin kanskje. Så kan jeg jo røpe for dere tilreisende at det ikke akkurat er sånn her hver kveld, men det ville vært mye å be om.

Hva, er det ikke? Jeg bodde på Hotell Riviera sist og badet på taket med prosecco - er også dét en del av Moss’ ånd eller et nyrikt fremmedelement?

- Byens ånd vil jeg ha meg frabedt at det er, men en del av Moss er det jo. Ikke dets sjel, men kanskje dets erigerte eiendomsutvikler-penis? Viagra-indusert får man anta, for det er utvilsomt noe kunstig over det. Men for all del, det kan jo være fint til sitt bruk. Og ingenting mosselig er meg fremmed.

Hvordan er boligprisene der for tiden, om man flørter med prosjektet Moss og synes klasseforskjellene i Oslo blir for fæle?

— Moss har et mangfold av sosiale klasser, med sine dertilhørende boligpriser. I de fineste strøkene på Jeløya og utover mot Larkollen er det veldig dyrt (kostbart), mens andre områder nok vil kunne anses som relativt sett veldig billige. Jeg slår gjerne et slag for den rimeligere delen av Jeløya, hvor jeg selv bor – samme fantastiske øy som de dyrere områdene, stedvis faktisk ganske billig.

Dette er din andre bok om Moss, etter den fabelaktig titulerte «Moss» som kom i fjor. Aner vi en trilogi?

— Ja, så pass må det være. «Moss» avsluttet (eventuelt punkterte) min «by-trilogi», samtidig som den da muligens også ble starten på en ny trilogi. Sånn kan jeg holde på.

Kjenner du til Barry Adamsons «Moss Side Story»?

— Ikke før nå, men med et raskt søk forstår jeg jo at den vil kunne brukes som soundtrack til filmatiseringen av mine mossebøker. Jeg har fått noen tilbud fra Harald Zwart, som vil flytte hele historien sørover, men de har jeg selvfølgelig avslått.

Apropos soundtrack, hvordan går det med musikerkarrieren?

— Jeg spiller en gang i året med julegruppa Sunturns, men ellers er det tynt. Et par konserter med mann- og koneorkesteret Elva har det riktignok også blitt, og vi håper en dag å greie å lage den vanskelige andreplata. Men det viktigste jeg gjør for musikken i disse dager er nok å være hjemme med barna innimellom, slik at nevnte kone kan lage musikk og forsiktig turnere med sitt eget band, Allo Darlin’. Jeg gir deres nye album «Bright Nights» mine varmeste anbefalinger. Egentlig det aller beste mossebandet, selv om det ofte står (UK/AUS) i parentesen bak bandnavnet.

Les mer om Ola Innsats ferske roman Under Moss her: https://www.cappelendamm.no/boker/under-moss-ola-innset-9788282886376

Fem i bagen med DJ Olefonken

Ollis Hergum, for mange langt bedre kjent som Olefonken, er en musikkprodusent og DJ fra Oslo. Han er et medlem av kultbandet hubbabubbaklubb, resident-DJ på Jaeger og den ene halvparten i duoen bak Snorkel Records. Han står også bak viktige remikser, helt tilbake til klassisk barnlig norsk disco som Sure Sivert. Gjennom dette arbeidet har han bidratt til mye god fritidsaktivitet og tankespinn for danseglade mennesker både her og der. Som for eksempel på BLÅ denne fredagen.

Freur «Doot Doot»
Lytt her
Etter slippfesten for Sju’s «Nye Sko» på Dattera til Hagen i fjor, inviterte Nora (Ora The Molecule) oss spontant hjem til Tyrifjorden midt på natta i sin hvite Toyota Corolla fra 1996. Jeg pressa meg inn i baksetet sammen med en Hollywood-skuespiller, en tysk raver, tsjekkiske Sju, en venninne av Nora – og en spansk gatehund. Med denne låta på anlegget, 90-tallsinteriøret i bilen, og sola som var på vei opp igjen føltes det som å leve i en perfekt filmsekvens. Fet produksjon, rå vokal, fett arrangement – og samme trommemaskin som Phil Collins. Oppskrift på «gode gamle gløym det!» To av gutta bak startet for øvrig smått legendariske Underworld noen år senere.

Jack J «Wrong Again»

Lytt her
Apropos 90-tallet og filmsekvenser – denne låta føles nettopp som det. Jeg ser for meg en ung Leonardo med piggsveis og tribal-tattis, på jakt etter en bortgjemt strand, filmet i time lapse. Vanskelig å velge bare én låt her, for hele plata var et av fjorårets beste album.

My Mine «Hypnotic Tango»
Lytt her
Jeg var rundt 16 da storebror skulle kjøre en kompis hjem midt på natta. Jeg satt godt planta i baksetet, og da de satte på Hypnotic Tango, var det gjort. En følelse jeg stadig lengter tilbake til – låta som alene har skylda for at jeg både lager og spiller musikk i dag.

Det føltes som å ha den nyeste PlayStation ett år før alle andre da jeg introduserte denne CD-en på neste fest. En tidløs klassiker – mye takket være 808-trommemaskinen, den hypnotiske 303-basslinja og et av verdens beste refreng. Jeg spiller den fortsatt så ofte jeg kan på klubben – slår aldri feil.

dibidim «Don’t Play with the Gun»
Lytt her
Denne har en lengre historie – den kan du lese på innersleevet hvis du kjøper den på vinyl.

Jeg er fortsatt forbauset (og kanskje litt skuffa) over hvor få som har denne på lista si. Samtidig må vi ha noe for oss selv – som diskJokke så fint sa det da vi var fem stykker som hørte Brennan Green spille på Jaeger for herrens år siden. Outropartiet på denne låta er ren eufori – et stykke sonisk terapi som har burde gjøre mer for psyken din enn flere år hos hjernekrymperen. Få det på – og spill det høyt!

Sylvester – «I Need Somebody to Love Tonight»
Lytt her
En gammel favoritt – som parfyme for øra. Hørte den første gang på en mixtape fra Permanent Vacation, der den skilte seg godt ut blant alle de andre låtene. Produsert av Patrick Cowley, som også lagde musikk for mykporno – og det kan man nesten høre her. Alltid en perfekt warm-up-låt på klubben.

Olefonken spiller på BLÅ fredag 17 oktober

Ukens blandede bilder

Begge ukens hovedfilmer er av typen som får en til å tenke. Den ene fordi man vanskelig kan la være å lure på hvor heldig det var å avslutte filmen på den måten, hvor gunstig det var å promotere nettopp den typen livstilnærming som filmen gjør der, og hva filmskaperne egentlig ønsket at publikum skulle få ut av filmopplevelsen. Den andre fordi man også her vanskelig kan la være å lure på hvor heldig det var å avslutte filmen på den måten – men her er det langt tydeligere hva filmskaperne har ønsket at publikum skal sitte igjen med.

Den første filmen heter Stargate – en julefortelling, og er basert på Ingvild H. Rishøis kortroman ved samme navn. Til forskjell fra boken ser filmen – med unntak for et par nøkkelscener og -element – ut til å være myntet på barn. Riktignok har den aldersgrense 9 år, så de aller yngste bør ikke tas med inn i kinomørket, men fortellerformen, internlogikken, synsvinkler og mere til, peker alle i retning av at barn skal kunne følge, like og engasjere seg i historien om den tiårige drømmeren Ronja, hennes storesøster Melissa og deres alkoholiserte pappa.

Jeg synes filmen fungerer aldeles strålende som (barne)film og som en opplevelse for en samlet familie. Forutsatt at man er klar for å snakke litt om emner som avhengighet, ansvar, rollefordelinger og den slags. Det jeg ikke synes fungerer så strålende, og som jeg henviste til innledningsvis, er måten filmen slutter – med et budskap om at dersom livet er vanskelig, er det best/kjekt eller i det minste helt OK å drømme seg bort. I visse sammenhenger er dette så visst sant, men som generell livstilnærming bærer den slags virkelighetsflukt oftest galt av sted.

Like fullt anbefales filmen varmt for alle som kan synes at det er en god ting å gjøre kinoturen til en foranledning for en familiesamtale.

Film nummer to er definitivt en voksenfilm, ment for voksne. Luca «Call Me By Your Name» Guadagninos After the Hunt tar for seg en tenkt overgrepssak ved Yale, hvor Alma, en anerkjent kvinnelig foreleser (Julia Roberts i storform), havner i en superskvis, idet Maggie, en av hennes kvinnelige studenter (Ayo Edebiri), anmelder Hank, en av Almas kolleger og beste venn (Andrew Garfield), for å ha «krysset en grense».

Vi får aldri se hva som skjer/ikke skjer mellom Maggie og Hank, og kan følgelig heller ikke vite. Dessuten er så vel manus som klipp og regi samkjørt på slik en måte at vi aldri vet hva vi er ment å skulle tro, hvilken forklaring vi er ment å skulle ha tillit til – eller hva som objektivt ville være riktig å gjøre i en situasjon som dette.

For virkelig å vanskeliggjøre vår oppgave som tilskuere, avsløres – før eller senere – pertinente detaljer om alle historiens involverte parter; detaljer som er nødt til å farve vårt syn på de forskjellige protagonistene. Som om ikke dette er tricky nok, åpner filmen med en Woody Allensk intro, før Trent Reznor og Atticus Ross’ soundtrack gjør opplevelsen enda litt vrangere og vanskeligere tilgjengelig.

Skuespillet er jevnt over sterkt (med Roberts på Erin Brockovich-nivå) og jeg fant lite eller intet som underbygger det spetakkelet filmen har avstedkommet i USA, hvor proffe kritikere og sinte hjemme-forståsegpåere har kappes om å fortelle verden hvor anti-woke filmen er.

I hvert fall om man ser filmen under ett. Det spesielle ved den; det som hever den over de fleste andre i sin sjanger, er at alle (på ett eller flere vis) fremstilles som upålitelige/med skjulte motiv og agendaer, eller i det minste som umulige å stole helt og fullt på. Og nettopp deri ligger filmens crux: Det å innse hvor forfryktelig vanskelig det er å vite hvem man skal tro på i en varslingssak hvor begge/alle parter har tilsynelatende gode forklarer på hva som skjedde, hvorfor det skjedde – og hvordan.

After the Hunt gir oss sjansen til å se og høre det vi vil se og høre; til å tolke både rollefigurenes og filmens fremstilling(er) dithen vi vil, for så å kjenne tvilen rive i oss.

Et eminent utgangspunkt for så vel selvransakelser som høylytte diskusjoner og kompassjusteringer.

God helg.