Nyhetsbrev: Muligheten av en Øyafestival

Det er tunge og gode tider for Oslos utleiere av mikrofonledninger, bassforsterkere, trommestoler, PA-anlegg og plastglass. De nærmeste ukene er det nemlig Oslo Jazzfestival, Mela, Oslo Kammermusikkfestival, Blow Out og en haug andre. Flere av dem samtidig. Konsertlivet lever. Klart flest folk er nok ventet til Øya i Tøyenparken denne uka. Og som alltid er det lurt å undersøke det som står et stykke ned på plakaten. Da unngår du trengselen fra sponsorer og VIP-gjester som kun lunter ut til folket for å se indiemainstream-headlinenerne på slutten av kvelden, og du får til gjengjeld potensielt uventede og glimrende musikkopplevelser.

Min «svigerfar» på 78 ble innmari forbanna da han så at Queens of The Stoneage måtte avlyse. Det sier et eller annet om den snodige målgruppa for denne festivalen. Men for ham og andre som nå sitter og er i stuss om hva de skal gjøre, kommer noen anbefalinger av artister med liten skrift.

Det kan jo meget godt hende at du ikke har tenkt deg ut på området i det hele tatt, men også da finnes muligheter. For eksempel på den såkalte klubbdagen på tirsdag, dagen før det egentlig braker løs. Denne startet som et naturlig resultat av det tette forholdet mellom festivalen og de små og mellomstore helårsklubbene som la grunnlaget for «karrierene» til bandene som etterhvert skulle befolke festivalprogrammet. Det er kanskje ikke fullt så tett nå lenger, men gode konserter med annerledes band kan man absolutt få med seg. Et godt forslag er å velge Ingensteds nede i dumpa. Der kan du se frodig-nostalgisk live klubbmusikk med prosjektet b0ka, som tidligere har utgitt på viktige 90s-labeler som Eskimo og Paper. Mer drømmende musikk, men en anelse mer psykedelisk pop med vibber fra flere tiår, kommer fra gruppa Greatfruit. Et av tusen interessante band som har kommet ut av Jazzlinja ved NTNU i Trondheim de siste årene er Monstera. De har vi faktisk ikke hørt ennå, men de sier selv at de bidrar med «dansbare rytmer, lekende improvisasjoner, spenstige melodier og drømmende lydlandskap». Stemmer sikkert det, i og med at medlemmene har vært å høre i en rekke superbra og fengende bandprosjekter allerede. Og til sist Leah, et helt fantastisk band i Fieh-tradisjonen: løssluppen, funky, intrikat, sjelfull og personlig musikk med enorm spilleglede, skarp låtskriving, gode popmelodier og snedige tekster signert frontkvinne Leah Engevold. Sjekk ut det noe obskure debutalbumet «Zzz» om du finner det på nettet eller brent CDr - det er svært happening. Nytt album er visst underveis.

Om du skal dit på onsdag kunne det vært ålreit å sjekke ut Bala Desejo, en ganske ny brasiliansk gruppe som søker å videreformidle den revolusjonerende sjangerbevegelse tropicalía og psykedelia fra syttitallet. Eller herlige Nia Archives, den britiske singer/songwriteren og DJen som blander soul, garage og drum’n’bass med med indie og moderne sensibiliteter. Dette har også satt henne i kontakt med stjerner innen pop og R&B. Norske Shiner som ga ut debut-Ep i våres er et mer ubeskrevet blad som spiller «elektronisk punk-hiphop med ekstremt energinivå og idiotiske musikalske ambisjoner» - også her gjenkjennes tryner fra jazz og omegn som Pom Poko (som omsider kommer med nytt album senere i august).

Torsdagens store navn, og egentlig den aller beste konserten på hele festivalen (det kan man påstå på forhånd) er Andreas Røysum Ensemble, i et par år nå landets mest engasjerende liveband. En haug frilynte og ekstremt dyktige jazzmusikere anført av den to meter høye klarinettisten og ideologen som gir bandet navn. Lange låter inspirert av sørafrikansk jazz, Sun Ra, folkemusikk etcetera, fremført med djevelsk glimt i øyet. I senere år har også Sofie Tollefsbøl fra Fieh vært med som vokalist, stundom med Ragnhild Fangel-Jamtveit og Karoline Wallace som korister. Da fremfører de i tillegg knallhits fra britisk folk, frijazz og ikke minst soul classics så øynene går i kryss. Hans P. Kjorstads lange felesolo på Gil Scott-Herons «I Think I’ll Call It Morning» fortjener alle norske musikkpriser på en gang.

Noe mer konvensjonell og sofistikert soulpop kommer fra britiske Jorja Smith, som også har noen jazzy kvaliteter - men først og fremst en stemme som virkelig gjør inntrykk med sin hverdagsglamour.

Det er synd at DJ-settene i Klubben er korte og har pause i mellom, da forsvinner noe av kontinuiteten. Men det lager også mye plagsom lyd for tandre singer/songwritere på de andre scenene, så det er forståelig. Et av høydepunktene er briten Joy Orbison med en smakfull miks av UK garage, UK funky, house, dubstep og mere til. Han har remikset nevnte Jorja.

Fredag begynner bermen å ankomme parken, så det kan være lurt å utfordre ørene så det ikke bare blir sofistikasjon og saksofoner og søte minner fra 90-tallet. Julie Christmas har noen år på baken med noise, metal og tilstøtende, involvert i NY-band som Made Out of Babies og Battle of Mice, innspilling med svenske Cult of Luna og som soloartist. Dette er første gang på Øya - men det gjelder ikke de amerikanske indie-folk heltene i Big Thief. De inkluderer som kjent den høyt respekterte Adriane Lenker som tidligere i år utga et av 2024s sterkeste album. En meget lovende norsk kunstpopartist med god stamtavle er Signe Dø, som utga debutalbumet Gi Meg Månenpå kultlabelet Koke Plate tidlig i vinter.

Lørdagens headliner for oslofolk er så klart Euroboys, som vel aldri var så kommersielt store som man tror men står igjen som superviktige for dem som elsket dem og alle musikerne som ble inspirert av dem. Her blir det fullt av publikum får man tro. Rouleur mega store! Heldigvis har bandet blitt enda bedre live enn de var den gangen, modnere og ikke bitre - det er en fryd å høre savnede Knut Schreiner på leadgitar, men vel så mye å høre en av norsk rocks mest unike rytmeseksjoner i Mats Engen på bass og Anders Møller bak settet.

Om det blir for mye mimring kan man igjen trekke inn i mørket i Klubben for å høre den ganske hypnotiske electronicaduoen (eller er de igjen en trio?) han gaiden. Også disse hadde utspring fra jazzutdanningen, nå i Oslo, men har gått egne veier. I dag er det DJ-sett som er greia.

Aller finest bør nok bli San Diego-bandet Thee Sacred Souls som er en del av den stadig voksende og mindre irriterende retro-soul bølgen. De utgir musikk på Daptone records, nytt album kommer i oktober. Stilen er meget mild og fin - inspirert av Smokey Robinson & The Miracles, sweet soul som Delfonics og aller mest av mer obskure og typeriktige toner som går under kategorien lowrider soul (google it). Det er også noe dyp reggae såvidt merkbar i miksen. Tidligere i år spilte de på folkefest-scenen i Molde. Om du tror det er mye babling og uinteressert publikum på Øya skulle du opplevd dette - det var til og med regn slik at alle var under telt-tak foran scenekanten. Men sakte men sikkert klarte de å få publikum på sin side. Kan bli en nydelig start på dagen, det?