Muligheter av øøøøøy!

Muligheter av Øya 2026

Som alltid er de virkelige headlinerne litt ned på programmet.

Ja, festivaler er det sannelig ikke mangelvare på. Onsdag starter Øya-festivalens utgave av året, og det er jo en av de sentrale hendelsene i hovedstaden på sensommeren. I år, på grunn av en magisk kalender, også med et svært godt supplement i Oslo jazzfestival rundt omkring på venues i hele byen inkludert Becco, Munch og Blå. Her starter det allerede søndag. Festivalen har fått endel kritikk fra forskjellig hold i senere år, men selve programmet på Øya er sterkere enn i fjor, og da spesielt om du snur det opp-ned og lar de litt nede på plakaten være headlinere. Sånn er det jo alltid, er det ikke?

Vi lever som kjent etter monokulturens død, selv om det finnes unntak slik som fotball-VM og hot takes om «Odysseen». Folk ser ikke den samme stammen av konsensus som fantes tidligere. Så derfor ser alle også på virkeligheten totalt annerledes enn andre. Kanskje vi alltid har gjort det og at det er først nå vi har innsett det? Her er årets toppnavn på Øya.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Det starter allerede med første konsert onsdag, med det ganske ferske bandet Candura. Det er nettopp signet til Jansen records, og første single fra albumet som kommer er ute nå, liflige «Por Aí».

Det er veldig populært med brasilansk musikk rundt om på klubber nå, jo mer obskurt og dansbart jo bedre. Marcos Valle er uoffisiell ordfører i Oslo. Men da er det pokkers flaks at vi har Gabriela Garrubo her i landet. Det er en vaskeekte super brasiliansk vokalist, med en helt egen og vakker stemme som jeg faktisk hører i dette sekund i en park i Haugesund med familiebandet Trio Tricolor. Hun har bakgrunn fra Sao Paolo, men tok pussig nok saken i egne hender og flyttet alene til Norge for å gå på musikklinja på Stange vgs. Siden har hun spesielt vært en del av Bergens jazz og pop-miljø, og det er jo en av de fineste i landet, det. Candura har gjort noen små prøvejobber, men får sin virkelige debut som headliner på onsdagen. Bandet består av strøkne musikere, og det ryktes at de er satt sammen av Erlend Mokkelbost som er ikke-spillende Svengali og manager. Senere på dagen spiller den voksne brasilianske legenden Arthur Verocai. Aner ikke noe om formen hans, men han har fått et gedigent oppsving de siste cirka ti årene, etter at hans fabelaktige, skjønne og drømmeaktige selvtitulerte plate fra 1972 ble nyutgitt. Sakte men sikkert hadde ryktene om han vokst ettersom platesamlere oppdaget det særegne jazz-funk-folk-soundet og de melankolske melodiene og strykerne.

Torsdag er det full kræsj for klikken. Hva kan man gjøre når to høyepunkt kommer samtidig? Først Sankthanshaugens unge indierock-monark Ea Othilde, virkelig en av fineste nye artistene vi har i Norge, og som for ikke altfor lenge siden utga EP-en «You’ll Leave The City». Sterk låtskriving, deilige sound-teksturer, skumle og pene melodier, og stor kunstnerisk selvtillit. Samtidig er det soulprinsen Jalen Ngonda. Amerikaneren som ble kjent etter at han bosatte seg i Liverpool og oppdaget soulmiljøene i Nord-England. Musikken kommer riktignok ut på Daptone (Sharon Jones-labelet) og har dette umiskjennelige retrosoul-soundet som er så populært nå. Men det er veldig gode låter og man skjønner at de kommer fra ham og ikke bare er et sound. Han spiller dessuten gitar når han synger, og litt piano også. God energi, ganske britisk. Da vi så han på Notodden bluesfestival nylig var han overraskende populær, spesielt hos den unge lokalbefolkningen. Han drakk Guinness mellom låtene og sa «this is the first time I’ve been sat on this piano chair», så det er klart at han er litt britisk. Men man hører spor av tidlig Smokey, Marvin og Jerry Butler i låtene hans. Hør den eldre «Come Around And Love Me», eller noen fra årets album «Doctrine of Love», f.eks tittelkuttet eller «Mr. Train Conductor». Eller hva med hans dub-single "All About Me»? Sjarmerende og dyktig ung mann.

Senere på kvelden der det landets viktigste rockeband Reolô, som har i seg flere av landets skarpeste musikere innen eksperimentell folkemusikk og jazz - et farlig og suggererende sound med mye psych og Grateful Dead i seg, tekster om vår dystopiske samtid og fantastiske låter å danse og synge med til. Ny plate kommer i oktober, inneholder blant annet bangeren «Følgefeil»

Da begynner vi å snakke helg, og det er fredag. Vi velger oss som så mange ganger før bokstaven S. Hver gang man besøker en bruktbutikk med plater er det det skillekortet som lokker mest. Sofi O er det nye prosjektet til Sofie Tollefsbøl fra Øya-favorittene i Fieh. Dette prosjektet er nesten bedre, og litt mer konsentrert og skjerpa, mer R&B og med inspi fra artister som Raphael Saadiq og mer moderne eksponenter for psykedelisk funk. Hun er landets fineste frontfigur, og spiller her i tillegg en frekk bass. Pluss for musikerne også i Ola Øverby fra Needlepoint på trommer, Kai Von Der Lippe på alle mulige tangenter, og ikke minst Brann-supporter Johannes Nøkling på gitar, og han tar stundom også sin nystemte sitar i hende. Et must tidlig på dagen.

Det er viktig å få med seg litt veloljet stoner-aktig rock også, og her er det mer «nystemten» å hente via bandet Slomosa, som fra vestlandet har erobret verden med sterke utgivelser på Stickman records og kraftig turnering. Utført med perfeksjon, innlevelse og solide riff som ruller og går på elegant vis.

Lørdag handler bare om én ting. Det vil si alle skal jo se åpningskonserten med Valkyrien Allstars - om det hadde vært utskrevet valg i morgen hadde Tuva Syvertsen blitt ny statsminister. Stadig bedre live også. Det er kanskje plass i administrasjonen til Bethany Forseth-Reichberg, en skikkelig god vokalist kjent fra Mall Girl, tigerstate og diverse jazz-prosjekter. Under navnet Beth McBride kom hun med en singer/songwriter-aktig plate med litt country og indie-touch tidligere i år, og flere av byens herligste og mest typeriktige musikere med i bandet. Hør f.eks låta «The Page».

Men det er så klart Hayeminol som eier denne lørdagen. Et helt utrolig og fortsatt ungt osloband som har noen år på baken og har vært et gedigent kultband i Oslos undergrunn, men fikk sitt gjennombrudd i år med albumet «Ingen Vår i År». En Sareptas krukke av musikalske innfall og elementer som likevel passer så godt sammen - hør f.eks «Syntetisk Brennesle». Et rockeband som bruker sine mange og divergerende inspirasjonskilder til å lage noe helt nytt og unikt. Umulig å beskrive, egentlig. Og norske tekster som virkelig suger seg fast. Bandet startet som ide i Ånon Bakkjens hode da hen gikk i barnehagen, så dette er godt uttenkt. Men hen er ikke alene, og Thora Helene Skoglund Tuveng på vokal og tangenter etc er dypt involvert i den helt nye singelen «En gang til og aldri mer», som starter som klassisk norsk råkk men utvikler seg med de mest liflige melodilinjer og gitarringling og plutselige brudd. Ingen i hele verden låter som dette bandet. Hayeminols musikk er underlig og nesten skremmende, men de gir et varmt håp for livet. De trengs.

Annonse

Sommerlesing med David Aasen

En liten men produktiv uke midt i juli resulterte i en godt gjennomdrillet bokbunke

David Aasens lesing kommer flere enn ham selv til gode. Han er forlagsredaktør i Samlaget, og har mange gode bøker på samvittigheten der. Det er sannelig straks bokhøst, det vil si den er allerede i gang. Med kniven mot strupen røper han tre av høstens kommende titler derfra: Steffen Kverneland og Ragnar Hovlands gonzobiografi «Astrup» er på vei fra trykkeriet, det samme gjelder Arild Reins nye bok «Det mørke fastland 1980». Og Mathias R. Samuelsens har gjendiktet Christian Hawkeys «Ventrakl», den siste der ser ekstra spennende ut. Mer om disse titlene kan man undersøke på forlagets nettsider.

Men Aasen gir seg ikke der. I tillegg til å være oversetter for forskjellige mindre forlags kresne utgivelser, har han også sitt eget herlige mikroforlag Slow Fire Press. Der har det for eksempel kommet ut ikke mindre enn to lesverdige bøker om Thure Erik Lund og Hans Peter Blad med fleres kultfilm «Hodiak» (1994). Det er også interessant å lese Amina Cains lille «Ein hest om natta. Om å skrive», oversatt av Julia Aagenæs Wiedlocha og med etterord av Gunnhild Øyehaug. Cains første skjønnlitterære utgivelse på norsk, «Usømmelig», kommer om ikke lenge, oversatt av Wiedlocha for hennes eget forlag Meteor, og med etterord av Jenny Hval. Det er godt med liv i de små forlagene. Hvorfor ikke i de store? Dette er til evig undring. Men tilbake til Aasen, han har mye å gi til oss lesere og interesserte, og han får herved ordet, og behandler oppgaven med stor innlevelse og overbevisningskraft.

***

- Det som skil sommarlesinga mi frå lesinga resten av året er primært at den ikkje er bunde til heimen og til faste tider av døgnet. Plutseleg sit eg på ein kafé midt på dagen og les ei novelle av Sunniva Lye Axelsen eller ei diktbok av Wera Sæther. Men sidan også sommaren er full av påbegynte bøker og fragmentert lesing, vil eg her konsentrere meg om ei lita men produktiv veke midt i juli – da eg lånte hytta til svigerforeldra mine. Eg reiste åleine til Rauland i Vinje for å omsetje Ulf Karl Olov Nilssons essaybok Röstautograferna, og tok også med nokre andre bøker.

*

Ulf Karl Olov Nilsson
RÖSTAUTOGRAFERNA
(Norstedts, 2019)

Å omsetje er å formidle, ein langsam måte å anbefale bøker på. Men det er også ei form for lesing. Ei nærlesing som inkluderer pausar, leiting i ordbøker, stadige justeringar og omskrivingar. Slikt arbeid er blitt ein sommartradisjon for meg: I fjor omsette eg Jeppe Krogsgaard Christensens eit år med lesing og skriving (Existenz forlag, 2026) på Skagen. I år blei det altså Röstautograferna i Telemark. Etter den poetiske sekvensen som innleier boka, sparkar den svenske poeten og psykoanalytikaren Ulf Karl Olov Nilsson i gang essayet sitt med spørsmålet «Varifrån kommer rösten egentligen?» Deretter zoomar han ut og inn, hoppar hit og dit, i si undersøking av røysta, tar lesaren med gjennom ei rekke eksempel, frå barndomsminne og eigen psykologpraksis via poesiopplesingar og song til litteratur og forsking. Resultatet er ei reflekterande, poetisk, humoristisk og rørande bok. Ulf Karl Olov Nilsson er for mange kjend nettopp som eit poetisk scenefenomen – interessant derfor at han minnest sitt første møte med diktopplesing slik: «Min omedelbara känsla inför hela tilldragelsen måste beskrivas som ingenting mindre än ett slags chock, en upplevelse av skam eller rentav avsmak över den solitära och pretentiösa rösten. Jag tyckte helt enkelt att det var outsägligt pinsamt».

Homer
SANGEN OM ODYSSEVS
(Cappelen Damm, 2013, omsett av Kjell Arild Pollestad)

Den eine boka eg var fast bestemt på å komme meg gjennom i løpet av hytteturen, var Odysseen. Eg skal ikkje kaste meg inn i den pågåande diskusjonen om Christopher Nolans Hollywood-tolking, men eit udiskutabelt faktum er at filmatiseringa har opna Homers verk for nye lesarar. At Homer blir diskutert i media og at folk, til og med unge menn, tar turen til bokhandelen og skaffar seg boka, er storarta. Heller ikkje eg, som enno ikkje hadde lese verket frå perm til perm, såg nokon veg utanom – og pakka Pollestads prosaomsetjing ned i sekken. Mens eg las, bleikna filmen sakte men sikkert, og eg segla inn i eit lysare, rikare og meir komplekst univers, fullt av humor og action, lagvise forteljingar, interessante karakterar og skjebnekamp. Då eg vandra rundt i fjellet mellom arbeidsøktene, kjende eg på ei glede over at det faktisk er mogleg å lese eit verk som har overlevd så lenge, som så mange har fått tatt del i gjennom fleire tusen år. Eg fekk liksom små glimt inn i ei anna tid, såg for meg korleis det må ha vore å vere publikum ved dei munnlege framføringane back in the days, og korleis lesingane og inspirasjonen har forgreina seg fram til oss, til eit naturleg referansepunkt for vår tids litterære verk (Ulf Karl Olov Nilsson skriv sjølvsagt om sirenenes song i den nemnde Röstautograferna). Straks eg var ferdig å lese, bestilte eg Emily Wilsons omsetjingar av Illiaden og Odysseen og hennar Crossing the wine dark sea, i tillegg til Daniel Mendelsohns En odyssé. Neste års sommarlesing? Eg vil elles anbefale den strålande opningsteksten i Erich Auerbachs Mimesis, «Odyssevs´ arr», som eg las parallelt, og eg lytta også med interesse – på veg opp og ned frå hytta – til dei tre BLA-podden-episodane der William S. Mørch, Eilif Guldvåg Hartvedt og Christine Amadou les og diskuterer seg gjennom Odysseen (og også den fjerde, der fokuset var på filmatiseringa til Nolan).

Willy Kyrklund
POLYFEM FORVANDLA/MEISTEREN MA
(Samlaget, 2012)

I høve lesinga av Odysseen fekk eg lyst til å gjenlese sverigefinlandssvenske Willy Kyrklunds Polyfem förvandlad frå 1964. Denne ... romanen? prosasamlinga? ... opnar med Polyphemos, som sit på si klippe, ventar på Ingen og snakkar for seg sjølv, og der refrenget, som også opnar boka, er: «Alle ord er, utan handling, dåraktige og tomme». Polyphemos er «den som taler mykje», eller «den som kan mange songar». Og boka durar på, med stemmene og forteljingane sine, som liksom kjem frå nye kantar frå tekst til tekst. Kyrklunds bøker er leikne, lærde, formmedvitne, intertekstuelle og eksistensielle. Han blei først omsett til norsk av Jan Erik Vold i 1996 for Gyldendal: Det var romanen Solange. I 2012 var eg så heldig å få vere redaktør for dobbeltutgivinga Polyfem forvandla/Meisteren Ma i Gunstein Bakkes omsetjing for Samlaget, som inkluderte tresnitt av Hans Hamngren i vakkert bokdesign av Judith Nærland. Det blir lite gjenlesing for min del, men nokre forfattarar tar eg innimellom ned frå hyllene. Om eg ikkje veit heilt kva eg treng, er det berre å ta fram Tor Ulvens dikt eller prosa i samling, slå opp kor som helst, lese eit dikt eller eit avsnitt, og så er eg oppløfta igjen. Eller så les eg opninga av Per Olov Enquists vesle roman Nedstörtad ängel for påfyll. Eller kor som helst i Willy Kyrklunds forfattarskap: ei novelle, eit romankapittel eller eit essay. Eg trur Polyfem forvandla/Meisteren Ma er ein god inngang for dei som er nysgjerrige på Kyrklund.

Henrik Ibsen
HEDDA GABLER
(Transit, 2018)

Før ferien blei eg i løpet av ein samtale med min kollega Lisa veldig interessert i Hedda Gabler, eit stykke ho har skrive ei rettshistorisk lesing av, og ettersom ho på si side var spent på kva eg ville tenke om hovudkarakteren, lova eg å lese stykket. Så Ibsen, som eg ikkje har lese sidan studietida, blei også med på hytta. Ein ting som slo meg – midt i lesinga av Odysseen som eg var – var at Hedda kunne ha vore ein god inspirasjon for Nolans hovudperson: Ho er ein kompleks og utspekulert karakter, som eg ikkje blir klok på. Sjølv om ho på handlingsplanet er manipulerande og kryssar både etiske (og sikkert lovlege) grenser, og sjølv om livsvilkåra hennar er prisgitt samfunnsstrukturane, interesserte eg meg meir for det psykologiske, kvifor ho handla som ho gjorde til ei kvar tid – og kor medviten ho eigentleg var handlingane sine. Det blir sagt at ho kjedar seg, men eg opplevde tilstanden hennar som bortanfor keisemd: Det ligg ein trass i handlingsmønsteret hennar, som verkar vere prega av både sjølvskading og overlevingsinstinkt, og det var undervegs uklart for meg kva som eigentleg var kva. Denne usikkerheita gjorde karakteren levande for meg. Eg må nok lese stykket på nytt – og lese meg meir opp på Ibsen.

Ida Fjeldbraaten
JERV
(Cappelen Damm, 2020)

Etter fem lange og stille dagar på hytta, der bøkene liksom snakka tydelegare enn elles, og også med eit større tolmod, plukka eg opp familien på Vigeland, og vi drog så innom Kristiansand Dyrepark på veg til Oslo igjen. I den nordiske avdelinga i parken kom nokre jervar plutseleg til syne blant vegetasjonen og sprang tungt og bråkete oppover det bratte terrenget før dei blei borte i buskane. Dette var det mest eksotiske synet den dagen. Da vi kom heim til leilegheita såg eg, på toppen av ein bunke bøker i evig omorganisering, Ida Fjeldbraatens debutroman Jerv. Dette tok eg som eit teikn og heiv meg over boka neste dag. Ei solid forteljing om utanforskap ganske ulik andre forteljingar om utanforskap. Eg blei oppriktig overraska både over innhaldet og den nøkterne måten Fjeldbraaten turnerte brutale livsvilkår og utsette eksistensar på.

*
No som ferien er over, er det på nattbordet bøkene vil ligge framover. Der ventar blant anna dei seinaste romanane til Johan Harstad og Wera Sæther. Og også Sunniva Lye Axelsens Herfra til Hiroshima (Tiden, 2019) ser veldig fram til: Eg lo høgt da eg las baksideteksten i bokhandelen. Lye Axelsen er ein relativt ny kjennskap, og i sommar las eg både romanen Jerusalemsyndromet (Cappelen Damm, 2012) og novellesamlinga Tyrkisk frokost (Cappelen Damm, 2014). Sommarlesing dreier seg forresten ikkje berre om bøker, og eg vil avslutningsvis komme med ein shout out til Thula Kopreitan, som NRK nyleg «avslutta samarbeidet» med. Ho er ein av landets beste kritikarar, og i sommar las eg gjennom meldingane hennar på NRK. Egoistisk nok fekk eg auga opp for henne då ho meldte Geir Egil Bergjord og Arild Reins Vegen heim til Svartskog (Samlaget, 2025) presist, sakleg og entusiastisk. Ho er både tilgjengeleg og skarp, og viktigast av alt: aldri likegyldig. Ho tar både gode, halvgode og dårlege bøker på alvor. Lett og ledig plasserer ho verka inn i ein samanheng, argumenterer truverdig gjennom eksempel og refleksjonar. Ho er personleg, men utan at det går på kostnad av formidlinga. Kort sagt ein kritikar til å stole på, lytte til, orientere seg ut frå og bli inspirert av. Spent på framhaldet!

Ukens blandede bilder

Det er fortsatt forsvinnende få nye filmer å finne på kinoplakaten – og til overmål er disse få ganske dårlige – men en liten rapport skal du få, åkkesom. (Med nogo attåt.)

Litt som mannen på bildet kan det virke som om hovedstadens kinoer desperat og/eller fortvilet forsøker å falby sine varer, uten at disse har den kvaliteten som er nødvendig for særlig suksess.

Dog skal det sies at bildet er hentet fra skrekkfilmen Ice Cream Man, hvor i det minste iskremen mannen med sløyfen selger, er kjempepopulær. Problemet i filmen er at iskremen hans transformerer alle barn til blodtørstige mordere. Problemet med filmen (ifølge pålitelige kilder) er at den ikke er god. (30% på Rotten Tomatoes sier sitt.)

Vi rakk ikke pressevisningen, fikk derfor ikke sett den – og er nokså komfortable med det.

\

Paw Patrol: Dinofilmen rakk vi heller ikke. Siden den er ment å appellere til de yngste (aller mest segmentet 4-8 år), er det trolig greit, særlig når den kalles ‘remarkably charmless’ i the Guardians omtale. (Riktignok mener Filmpolitiet den er topp for 6-åringer, men likevel …)

\

På tv (eller strømmeplattformene, om du insisterer) er det heller ikke mye godt og nytt å finne. Mest skuffende er trolig Ricky Gervais’ nye serie; animasjonsbommerten Alley Cats. Poenget (det ‘morsomme’, ‘stilige’ og ‘koole’) er at kattene – stemmegitt av Gervais og store deler av ensemblet fra After Life – griseprater og banner seg gjennom uoriginale, uinteressante og umorsomme hverdagsscenarier av ymse slag. Overdrevent sentimental er den også, så selv med kun seks episoder à 15 minutter er den i lengste laget.

\

I et forsøk på å heve stemningen bruker vi noen setninger på tre gamle og lett tilgjengelige strømmefavoritter som fortsatt holder mål; South Park, Mare of Easttown og Task.

Fem episoder lange (korte) sesong 27 av South Park er nettopp sluppet på Viaplay, mens sesong 28 (like kort/lang) slippes 8. september. President Trump og mini-tissen hans får virkelig gjennomgå; så også hans forhold til/med Satan. Alt er altså ved det gamle, men friskt og festlig er det, like forbannet.

På HBO er stadig Mare of Easttown å finne, med Kate Winslet i toppslag, og fyttirakkern så god den er. I hvert fall for en mann som omsider har vennet seg til å definere seg som ‘far’. Hvis du ikke har sett den, kast deg over.

Det samme kan sies om serieskaper Brad Ingelsbys neste HBO-vinner, Task. Her er det Mark Ruffalo som regjerer, med god hjelp fra resten av ensemblet.

Som en liten bonus legger vi ved et foto fra en nydelig film som i dag ble sluppet på Viaplay; Richard Linklater og Ethan Hawkes portrett av komponistlegenden Lorenz «My Funny Valentine» Hart. Blue Moon heter filmen (efter en av Harts andre gigasuksesser) og dreies rundt kvelden hvor Hart møter sin gamle medkomponist Richard Rodgers, idet sistnevnte nettopp har overvært premieren av Oklahoma! – stykket Rodgers skrev med sin nye partner, Oscar Hammerstein II. Maken til såret og sjelevrengende melankoli – innhyllet i stjernegodt spill, eminent manus og regi – skal du lete lenge efter.

\

Siden vi er i akkurat det hjørnet, avslutter vi med et kombinert frempek/tilbakeblikk, bestående av ett stk. fremtidig filmpremiere og ett stk. litterær perle.

Det har seg nemlig slik at eksepsjonelt spennende Teenage Sex and Death at Camp Miasma ble pressevist i går. Å gi filmen en beskrivelse som yter den rettferdighet er såpass plass- og tidkrevende at vi venter til neste uke (hvor filmen har norsk kinopremiere). Vit bare at vi her snakker om en film det er verdt å få med seg på kino – blant annet fordi du garantert ikke har sett maken. (Samt at 99% på Rotten Tomatoes sier litt.)

Blant alt det rare og uforklarlige av følelser og ideer som føk gjennom hodet under visningen, var poenget at filmen kunne sies å fortelle (minst) to historier på én gang. Noe som umiddelbart ledet tankene hen til Muriel Sparks semirevolusjonerende kortroman, The Driver’s Seat.

Også denne historien har et distinkt feministisk preg. Og også her – selv om man kanskje ikke ser det før romanen er ferdiglest – fortelles (minst) to historier på én gang.

Handlingen i 2026-filmen ender på radikalt forskjellig vis fra den i 1970-boken, men stemningen er tidvis forstyrrende lik, og har man først sett den ene, efter å ha lest den andre, er de for alltid sammensveiset.

Psyke og sære og bemerkelsesverdig pirrende som de er, anbefales de begge på det varmeste – og en nærmere titt på filmen følger altså om en uke.

Fem i bagen med DJ Rauand Ismail

Om man er er opptatt av de sosiale aspektene ved musikk-kjærlighet, noe som er et kjennetegn for folk som sokner til undergrunnen og musikken der, har man gjerne også et blikk for samfunnet, for det tette fellesskapet og det større bildet. Det gjelder i hvert fall for Rauand Ismail, som på dagtid jobber med kultur og politikk og på natterstid gjør noe av det samme, bare med andre midler. Han er veldig aktiv som DJ denne helgen.

Hallo! Hvem er du egentlig, og hvorfor begynte du å samle på plater?

- Jeg er en person på jorden med et bankende hjerte for musikk, noe jeg er heldig nok til å få jobbe og drive med hver dag. Platene kom til da jeg i min ungdom ramlet inn på platebutikken Baklengs i Oslo. Resten er historie.

Dra meg baklengs inn i fuglekassa. Men hvordan gikk du så til å begynne å spille platene ute for folk?

- Med en vanvittig musikalsk begavet omgangskrets som har lært meg mye av det jeg kan, var det nok bare et spørsmål om tid før også jeg skulle ende opp med å spille. På et tidspunkt skjønte jeg at det var en veldig fin måte å være ute på om natten når man er over gjennomsnittlig sjenert.

Hvor kan vi høre deg fremover, da?

- Førstkommende lørdag spiller jeg først på BLÅs gatefest med et program som rommet alt fra DJ Spanish Fly og Nick León til en rekke av byens beste lokale helter, og fra midnatt av spiller jeg i sweatshopen på The Villa, hvor Mike Midnight og BEA1991 spiller i hovedrommet. Ellers sender jeg internettradio fra São Paulo en gang i måneden, med litt andre fortegn enn når jeg spiller ute.

Two Lone Swordsmen
«No Red Stopping»
(Warp Records, 1998)
Lytt her
Egentlig kunne alle anbefalingene mine blitt plukket fra katalogen til Two Lone Swordsmen, prosjektet til Andrew Weatherall og Keith Tenniswood. Alt på denne mangefasetterte platen som ble utgitt året før jeg ble født fortjener en snurr. Den drar meg rett inn i lengselen etter en svunnen tid jeg aldri fikk oppleve. En annen klassiker fra samme duo: «Flossie Wears Paco And Ralph» (1996).

Michal Turtle & Laurel Halo
«Phantoms of Dreamland»- Laurel Halo Remix
(Planisphere, 2021)
Lytt her
Denne er en liten uteligger, fordi jeg først leste om Michal Turtle da et plateselskap som heter Music from Memory børstet støvet av karrieren hans i 2016 med utgivelsen «Phantoms Of Dreamland» som inneholdt gamle opptak og uutgitt musikk spillt inn på midten av 80-tallet. Den utgivelsen likte jeg altså, men den er noe ganske annet enn denne låten som Laurel Halo har remixet på platen som heter Michal Turtle Reinterpreted.

Maurizio
«Eleye»
(Maurizio, 1992)
Lytt her
En av mange utgivelser fra den veldig produktive duoen Moritz Von Oswald og Mark Ernestus fra mitt fødeland Tyskland. Litt annerledes enn det mest dubbete de er kjent for. Perfekt på alle måter, både denne låten, og låtene før og etter på samme tretrinnsrakett av en skive som avsluttes med en hilsen fra Underground Resistance.

Donato Dozzy & Say DJ
«Tutto Positivo»
(Mental Groove, 2006)
Lytt her
Det var noen i et kommentarfelt på youtube som skrev at Donato Dozzy gikk så i ett med maskinene sine da han lagde denne platen at det tok to uker å skrape ham av fra dem. Det høres slik ut. Vakkert.

Aurora Halal
«Liquidity»
(Mutual Dreaming Recordings, 2019)
Lytt her
Hele denne platen er god, men særlig tittelsporet balanserer hårfint mellom å ikke gi for mye, til å ha melodiske progresjoner og spor av electro og råskap. Resultatet er, ja hva skal man si, perfekt.

Hør radioprogrammet hans her.