Muligheter av Øya 2026

Ja, festivaler er det sannelig ikke mangelvare på. Onsdag starter Øya-festivalens utgave av året, og det er jo en av de sentrale hendelsene i hovedstaden på sensommeren. I år, på grunn av en magisk kalender, også med et svært godt supplement i Oslo jazzfestival rundt omkring på venues i hele byen inkludert Becco, Munch og Blå. Her starter det allerede søndag. Festivalen har fått endel kritikk fra forskjellig hold i senere år, men selve programmet på Øya er sterkere enn i fjor, og da spesielt om du snur det opp-ned og lar de litt nede på plakaten være headlinere. Sånn er det jo alltid, er det ikke?

Vi lever som kjent etter monokulturens død, selv om det finnes unntak slik som fotball-VM og hot takes om «Odysseen». Folk ser ikke den samme stammen av konsensus som fantes tidligere. Så derfor ser alle også på virkeligheten totalt annerledes enn andre. Kanskje vi alltid har gjort det og at det er først nå vi har innsett det? Her er årets toppnavn på Øya.

Det starter allerede med første konsert onsdag, med det ganske ferske bandet Candura. Det er nettopp signet til Jansen records, og første single fra albumet som kommer er ute nå, liflige «Por Aí».

Det er veldig populært med brasilansk musikk rundt om på klubber nå, jo mer obskurt og dansbart jo bedre. Marcos Valle er uoffisiell ordfører i Oslo. Men da er det pokkers flaks at vi har Gabriela Garrubo her i landet. Det er en vaskeekte super brasiliansk vokalist, med en helt egen og vakker stemme som jeg faktisk hører i dette sekund i en park i Haugesund med familiebandet Trio Tricolor. Hun har bakgrunn fra Sao Paolo, men tok pussig nok saken i egne hender og flyttet alene til Norge for å gå på musikklinja på Stange vgs. Siden har hun spesielt vært en del av Bergens jazz og pop-miljø, og det er jo en av de fineste i landet, det. Candura har gjort noen små prøvejobber, men får sin virkelige debut som headliner på onsdagen. Bandet består av strøkne musikere, og det ryktes at de er satt sammen av Erlend Mokkelbost som er ikke-spillende Svengali og manager. Senere på dagen spiller den voksne brasilianske legenden Arthur Verocai. Aner ikke noe om formen hans, men han har fått et gedigent oppsving de siste cirka ti årene, etter at hans fabelaktige, skjønne og drømmeaktige selvtitulerte plate fra 1972 ble nyutgitt. Sakte men sikkert hadde ryktene om han vokst ettersom platesamlere oppdaget det særegne jazz-funk-folk-soundet og de melankolske melodiene og strykerne.

Torsdag er det full kræsj for klikken. Hva kan man gjøre når to høyepunkt kommer samtidig? Først Sankthanshaugens unge indierock-monark Ea Othilde, virkelig en av fineste nye artistene vi har i Norge, og som for ikke altfor lenge siden utga EP-en «You’ll Leave The City». Sterk låtskriving, deilige sound-teksturer, skumle og pene melodier, og stor kunstnerisk selvtillit. Samtidig er det soulprinsen Jalen Ngonda. Amerikaneren som ble kjent etter at han bosatte seg i Liverpool og oppdaget soulmiljøene i Nord-England. Musikken kommer riktignok ut på Daptone (Sharon Jones-labelet) og har dette umiskjennelige retrosoul-soundet som er så populært nå. Men det er veldig gode låter og man skjønner at de kommer fra ham og ikke bare er et sound. Han spiller dessuten gitar når han synger, og litt piano også. God energi, ganske britisk. Da vi så han på Notodden bluesfestival nylig var han overraskende populær, spesielt hos den unge lokalbefolkningen. Han drakk Guinness mellom låtene og sa «this is the first time I’ve been sat on this piano chair», så det er klart at han er litt britisk. Men man hører spor av tidlig Smokey, Marvin og Jerry Butler i låtene hans. Hør den eldre «Come Around And Love Me», eller noen fra årets album «Doctrine of Love», f.eks tittelkuttet eller «Mr. Train Conductor». Eller hva med hans dub-single "All About Me»? Sjarmerende og dyktig ung mann.

Senere på kvelden der det landets viktigste rockeband Reolô, som har i seg flere av landets skarpeste musikere innen eksperimentell folkemusikk og jazz - et farlig og suggererende sound med mye psych og Grateful Dead i seg, tekster om vår dystopiske samtid og fantastiske låter å danse og synge med til. Ny plate kommer i oktober, inneholder blant annet bangeren «Følgefeil»

Da begynner vi å snakke helg, og det er fredag. Vi velger oss som så mange ganger før bokstaven S. Hver gang man besøker en bruktbutikk med plater er det det skillekortet som lokker mest. Sofi O er det nye prosjektet til Sofie Tollefsbøl fra Øya-favorittene i Fieh. Dette prosjektet er nesten bedre, og litt mer konsentrert og skjerpa, mer R&B og med inspi fra artister som Raphael Saadiq og mer moderne eksponenter for psykedelisk funk. Hun er landets fineste frontfigur, og spiller her i tillegg en frekk bass. Pluss for musikerne også i Ola Øverby fra Needlepoint på trommer, Kai Von Der Lippe på alle mulige tangenter, og ikke minst Brann-supporter Johannes Nøkling på gitar, og han tar stundom også sin nystemte sitar i hende. Et must tidlig på dagen.

Det er viktig å få med seg litt veloljet stoner-aktig rock også, og her er det mer «nystemten» å hente via bandet Slomosa, som fra vestlandet har erobret verden med sterke utgivelser på Stickman records og kraftig turnering. Utført med perfeksjon, innlevelse og solide riff som ruller og går på elegant vis.

Lørdag handler bare om én ting. Det vil si alle skal jo se åpningskonserten med Valkyrien Allstars - om det hadde vært utskrevet valg i morgen hadde Tuva Syvertsen blitt ny statsminister. Stadig bedre live også. Det er kanskje plass i administrasjonen til Bethany Forseth-Reichberg, en skikkelig god vokalist kjent fra Mall Girl, tigerstate og diverse jazz-prosjekter. Under navnet Beth McBride kom hun med en singer/songwriter-aktig plate med litt country og indie-touch tidligere i år, og flere av byens herligste og mest typeriktige musikere med i bandet. Hør f.eks låta «The Page».

Men det er så klart Hayeminol som eier denne lørdagen. Et helt utrolig og fortsatt ungt osloband som har noen år på baken og har vært et gedigent kultband i Oslos undergrunn, men fikk sitt gjennombrudd i år med albumet «Ingen Vår i År». En Sareptas krukke av musikalske innfall og elementer som likevel passer så godt sammen - hør f.eks «Syntetisk Brennesle». Et rockeband som bruker sine mange og divergerende inspirasjonskilder til å lage noe helt nytt og unikt. Umulig å beskrive, egentlig. Og norske tekster som virkelig suger seg fast. Bandet startet som ide i Ånon Bakkjens hode da hen gikk i barnehagen, så dette er godt uttenkt. Men hen er ikke alene, og Thora Helene Skoglund Tuveng på vokal og tangenter etc er dypt involvert i den helt nye singelen «En gang til og aldri mer», som starter som klassisk norsk råkk men utvikler seg med de mest liflige melodilinjer og gitarringling og plutselige brudd. Ingen i hele verden låter som dette bandet. Hayeminols musikk er underlig og nesten skremmende, men de gir et varmt håp for livet. De trengs.