Nyhetsbrev: Mulighetsrom mellom fakta og fiksjon

Det skjer mye. Så kanskje det folk trenger aller minst av for tiden rett og slett er tips til ting å gjøre og fylle tiden med. «Barna våre er i ferd med å bli oppslukt av ei form for ingenting», som regissør for den kommende oppsetningen av Michael Endes fortryllende bok Den uendelege historia, Peer Perez Øian, uttalte til Det Norske Teatret nylig. Avhengigheten av skjermen, og overgrepene vi blir utsatt for i form av AI-slop og kjipe meninger, er også skadelige for voksne, som trenger dette berømte leseløftet politikerne bevilger penger til for tiden minst like mye selv.

Men det er en god uke for snakk om litteraturen. Det var jo både kleint og komisk, mer enn egentlig skuffende og skremmende, at Aschehoug ble tatt på fersken i å sende inn fabrikkerte leserbrev til Frode Thuen, Sissel Gran og resten av superstjernene innen avis-psykologi nettopp. Dette på vegne av forfatter Helga Flatland og romanfigurer i hennes ferske utgivelse. Litterær sjef Nora Campbell blamerte seg selv på radio noe ved å ty til litteraturpreik-klisjeer om at det var en undersøkelse av å åpne mulighetsrommet mellom fiksjon og fakta. Alt dette her gir en misfarging til Flatlands roman og forfatterskap, og ingen av dem tør vel å se seg selv i speilet på et par dager. Noen kan si at dette går ut over troverdigheten til både forlag og Aftenposten. Men i kulturen i nyere tid har det jo blitt sett på som innovativt og bra om man for eksempel oppretter nettsteder, IG-profiler og andre sosiale medie-aktiviteter på vegne av karakterer i romaner, spill eller TV-serier. Det er nettopp utvidelse av mulighetsrommet, er det ikke?

Det er også litt fjernt at dette type lettere samlivsstoff og spalter som mange innerst inne vet kan være lettere fabrikkert, i alle fall i Klara Kloks tid, blir tatt så himla seriøst, som om det er Selve Demokratiet som er i fare. Hva om det samme skjer med Anders Kemps spalte Stilkoden i D2? Vi ses på Pressens Hus - det er visst en ny bar der også.

Ungarsk gulasj

Først og fremst er dette helgen da flere skal lære seg å uttale og skrive navnet til den ungarske forfatteren László Krasznahorkai som ble utsatt for gleden og katastrofen ved å bli tildelt Nobel-prisen i litteratur. Uansett hvem som vinner er dette en veldig spennende og fin dag.

Det er viktig å befinne seg ute i gatene når budskapet blir offentliggjort, og gjerne stikke innom en bokhandel for å se om det er kø av kunder, om de er tomme for bøker, eller om den ansatte ikke har fått det med seg der den går rundt og fikser penner, skolesekker og annet ræl. I fjor var jeg faktisk innom Per Magnussen bøker to minutter etter at vinneren Han Kang ble utropt. Der snappet jeg med meg de to pocketene jeg fant, hvorpå hun i kassa undrende spurte: «er det en spesiell grunn til at du kjøper akkurat disse bøkene nå?» - før hun kastet seg over telefonen til sin kontakt på Pax. Jeg har sjelden følt meg så kulturell som da jeg gikk lesende nedover Vår Frelsers Gravlund i høstsol, ivrig lesende hele veien ned til jeg ble sett av Knut fra Brasserie France, dit jeg skulle møte venner til lunsj. Det å legge fra seg boken på brasserieduken er en helt egen følelse. Og husk, dette var lenge før begrepet «performativ lesing» ble lansert.

På Norli i Universitetsgata i går var det et ferskt, gapende hull i hylla ved bokstav k, som om den hadde mistet en tann. Ungareren er en klassisk fortjent avansert mottaker av prisen, om enn de lesende horder ikke har oppdaget ham ennå og neppe vil gjøre det heller, er det et gedigent løft for forfatterskapet. Det finnes flere titler av ham på norsk, og det var mulig å få tilsendt en pall senere på dagen fra lageret. Og pressa er i gang allerede. På Tronsmo litt oppi gata fikk jeg kapret den aller siste boka de hadde inne, en engelsk pocket av hans ganske tidlige roman «The Melancholy of Resistance». Jeg forsøker å unngå det dystre noen dager, så jeg ble veldig glad da jeg senere på dagen gikk inn på klikk og hent på Norli og kunne oppdage at det plutselig var inne 101 eksemplarer i hardcover av Ove Lunds 2019-oversetting av «Seibo der nede» (2008). Søtten sammenvevde fortellinger om det vakre og sublime i verden? Hell yeah - den tar jeg!

AV

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for

Fem i bagen: Martin Horntveths Axel Skalstad-favoritter

Det er så mange konserter i Oslo i alle sjangre hele tiden at det er lett å få hodepine av valgets kvaler. Men vi gjør det enkelt - om du liker avansert og energisk rock er det bare ett sted å befinne seg denne lørdagen, og det er på Goldie, det det skal være en minnekonsert for den helt latterlig fine og dyktige trommeslageren Axel Skalstad som døde i en ulykke tidligere i år, kun 32 år gammel. Les gjerne dette nydelige minneordet av Filip Roshauw.

Skalstad spilte i veldig mange band - prog, jazzrock, emo, shoegaze, indie, heavy og så videre. Noe av avtrykket hans i norsk musikk kan man føle også uten hans tilstedeværelse, når noen av bandene han var med i spiller til hans minne. For å gjøre det veldig enkelt har hans medmusiker og største fan Martin Horntveth gjort et lite utvalg:

—Jeg har alltid vært helt målløs over hans spillestil og tankesett bak trommene. Jeg skjønner for det meste ikke noe av «hva som skjer» og hva som foregikk oppi topplokket hans for å spille slik han gjorde. Har ikke tall på hvor mange konserter jeg har sett med ham på første rad og det var alltid like mindblowing. Å bruke Axel som trommeslager på bestillingsverket jeg skrev til Kongsberg Jazz var både en drøm for meg et helt naturlig valg. Selv om jeg selv er trommeslager selv så tenker jeg alltid på hvilke musikere jeg mener passer best til musikken som skal spilles.

Gouldian Finch - «Spinning Pinwheel»

Kunne valgt alle låtene fra skiva Schizo. Musikken ble skrevet med Axel i tankene og alt er laget for hans unike tromme-stil. Husker jeg hadde det gøy med å spille inn skisse-trommer og prøve å spille Axel-trommer på et midikeyboard. Axels trommesolo på slutten av låta var alltid et høydepunkt på konsertene.

WIZRD - «Divine»

Hadde gleden av å produsere debut-skiva til Wizrd og disse musikerene er noen av dem jeg setter høyest. Her spilles det en slags marsj-fønki groove som er ekstremt teknisk men låter avslappet og laidback ut. Det er noe av det første jeg synes var så unikt med Axel. Han spilte helt uforståelig fancy, men det låt alltid laidback og ikke «flinkt».

Krokofant - « Polyfant»

Krokofant var kanskje det første bandet jeg så Axel spille med. Jeg har noen band som jeg «alltid» ser live når de er i byen. Disse har jeg et så sterkt forhold til som liveband at at jeg nesten ikke har hørt på albumene. Da vi samlet en haug med trommeslagere og blåsere til å spille i Axels begravelse hjalp jeg til med å arrangere en slags hymne av nettopp denne tromme-rytmen. Det var en av Axels egne komposisjoner i Krokofant.

LoveLoveLove - «Kaleidoscope»

I huset der jeg jobber var det et legendarisk studio i første etasje som ble drevet av Marcus Forsgren og Christian Engfelt. Jeg var innom hele tiden og hørte innspilling av Elephant9, Krokofant og masse annet jeg ikke kjente til. Et av disse bandene var LoveLoveLove. Et slags shoegaze band som ga seg ganske kjapt etter denne plata. Axel spilte trommer og det var første gang jeg hørte han spille ikke-jazz. Ikke alle musikere kan spille alle stiler «troverdig» men Axel var bare seg selv og fikk alt til å låte naturlig.

Axel Skalstad, Petter Eldh m.fl - «Waper jazz»

Til slutt vil ha med noe av det han holdt på med siste åra. Blir trist av å tenke på hvor mye musikk han hadde planer om å gi ut i eget navn. Jeg har hørt en del både fra studio og live. Det er masse gull her som jeg håper vi får høre i fremtiden. Axel rakk å bli alles helt i musiker-Norge men han skulle blitt så mye, mye mer. Jeg tenker på Axel daglig og vil alltid savne han og hans unike væremåte som musiker og menneske.

Annonse

Ukens blandede bilder

All right, all right, all right – som Matthew McConaughey gjerne sier, i hvert fall når noen parodiere ham - da er vi ferdig med ekstremvær i Norge for denne gang, og kan i stedet fokusere på hva som skal pryde kinoplakaten denne uken. Og for en kvartett vi skal ta for oss:

Første film ut er Tron: Ares, i regi av norske Joachim Rønning. Dessverre begynner vi ikke med den fordi den er så fet eller fin, men fordi vi bare vil bli ferdig med den. At noen kan bruke så mye som 150 millioner dollar (eller der omkring) og likevel ende opp med noe så livløst og dødskjedelig som dette, er besynderlig. At de valgte Joachim Rønning som regissør for en avgjørende film i en franchise som allerede for ti år siden så ut til å være nær døden, er også nokså besynderlig (han har tross alt ikke den beste suksessrate når det kommer til engelskspråklige filmer), men det er heldigvis ikke hans feil at tredje film i Tron-sagaen er dårlig.

Personlig legger jeg skylden på franchise-ansvarlig Steven Lisberger og manusforfatterne, David DiGilio og Jesse Wigutow (nei, ikke jeg heller), og en formidabelt feilslått tro på at super-schtilig design, Jared Leto i hovedrollen og et hardt hypet soundtrack av Nine Inch Nails vil gjøre susen.

I og med at plottets struktur, bestanddeler og overordnede vibe på alle sett og vis ser ut til å være myntet på barn og (ung) ungdom – som ikke kjenner fenomenet Tron fra gammelt av, som ikke har noen særlig forkjærlighet for Jared Leto eller NIN (så vidt jeg kan se) – nesten måtte dette gå galt. Hvilket det altså gjør.

Jared Leto, i rollen som et liksommenneskeliggjort dataprogram, bringer absolutt intet (foruten et pent ansikt og mot slutten imponerende frisk utseende hårvekst) til rollen. Nine Inch Nails filmmusikk er innledningsvis fin, god og mere til (i hvert fall om du er fan), men efterhvert som filmen nærmer seg slutten forsvinner den mer og mer i den intenst farvesprakende og okulærterroriserende kakofonien som sprayes utover lerretet.

(For orden skyld, og ikke fordi det føles som om det betyr noe: I nær fremtid kjemper to IT-selskaper om å finne en permanenskode som kan holde 3D-laser-printede planter/maskiner/programmer/etc. fungerende eller i live i mer enn 29 minutter (som er maksgrensen i filmen). Det slemme selskapet, som drives av en streng mor og en psyk sønn, stjeler koden fra det snille selskapet (drevet av en snill kvinne som vil hedre sin snille, døde søster) – for å bruke den til å fremstille og selge slemme våpen. Dataprogrammet Ares, personifisert av en menneskeformet entitet spilt av Jared Leto, vil altså kunne redde eller ruinere jorden, avhengig av hvem som først evner å ta i bruk nevnte permanenskode.)

Det snille selskapet vil fremstille trær, for å reversere klimakatastroferelaterte endringer, og ledes av Greta Lee; filmens ene pluss. Hennes energi og kvalitet oppleves som fullstendig bortkastet på et prosjekt som dette og er i beste fall medskyldig i å kamuflere dets tomhet.

I korthet kan kritikken av filmen uttrykkes slik: «Tron: Ares is all surface, no substance». Eller «All hat and no cattle», om du vil være litt mer kåbbåiaktig eller obskur.

Hvis vi skal strekke oss litt lenger, kan vi si at det er som om filmen søker å appellere til en barnlig entusiasme som er tilnærmet umulig å føle idet filmen så åpenbart ønsker å overbevise oss om at den er mer moden og vektig enn det barne-tv-enkle sølet den faktisk er – fancy innpakning til tross.

Tron: Ares er så full av internlogiske hull, krøkkete klisjeer og glorete «stil over substans»-valg at den aldri er i nærheten av å projisere 1982-originalens fremtidsspente og fengende fascinasjon for digitaliseringens mulige effekt på menneskehetens videre utvikling. Til alt overmål bruker den knep og grep fra relativt sett voksne filmer som Inception og The Matrix, men nå i barnevennlig form (slik at de fremstår som teite og ikke smarte), noe som ytterligere undergraver dens forsøk på å bli sett på som en underholdende film som sier noe interessant (aller helst smart) om verden i dag.

Det eneste den oppnår i så måte er å være enda et sørgelig eksempel på resultatet av det stadige frimarkedskapitalistiske jaget efter nytt «content». Et begrep som ikke må forveksles med innhold. Fyllmasse er mer betegnende.

Neste film på listen ligger minst tre store steg oppover kvalitetsstigen. På norsk heter den Jeg er Maria, og handler om Maria Schneiders opplevelse av overgrepene hun ble utsatt for og måtte leve med, under og efter innspillingen av Siste Tango i Paris.

Som mange vil vite, var Siste Tango i Paris en fascinerende film. Ikke bare inneholdt den skuespill av magisk kaliber, den var også sagn- og skandaleombrust. Og såpass forbudt i Italia at minst tre av de involverte – Bernardo Bertulucci, Marlon Brando og Maria Schneider – var bannlyst fra landet.

I filmen basert på boken til Schneiders kusine, Vanessa, fremstilles nevnte trio av Giuiseppe Maggio, Matt Dillon og Anamaria Bartolomei, og er alt i alt overbevisende. Størsteparten av hederen går definitivt til (den relativt nyankomne) Bartolomei, som både sjarmerer og frustrerer i rollen som den ikke altfor verdensvante, sofistikerte eller voksne Maria – en ungpike som naturligvis blir blendet og overivrig når hun får sjansen til å spille den kvinnelige hovedrollen i en film av Bernardo Bertolucci. Særlig når den mannlige hovedrolleinnehaveren heter Marlon Brando!

Uheldigvis for henne blir hverken innspillingen, mottagelsen av filmen, dens eftermæle – eller hennes status som skuespillerinne, kvinne og menneske, efter å ha vært med på noe så umoralsk – slik hun hadde sett for seg.

Jeg er Maria er engasjerende, interessant, historisk-kulturelt viktig, og underholdende. Men den er også stiv og krøkkete, særlig i dialogen. Uansett gir den et tilsynelatende virkelighetstro innblikk i en av filmhistoriens mer skandaløse filminnspillinger. Og mens Maggio som Bertolucci og en neseprotesebelemret Dillon som Brando fremstår som nokså klisjétynget, er Bartolomei et forbilledlig friskt pust i rollen som den (altfor) unge Maria.

Tidsriktig misogynistiske (og dårlig tekstede) nedrige nedturer er sjelden så fascinerende som denne.

Netflix er som kjent meget interessert i å bryte inn på kinomarkedet. Tidligere har de hatt kino-suksess med tilbakeskuende og tids-æra-fetisjiserende filmer som Roma og The Irishman – for så å se dem sanke inn filmfestivalpriser. Nå er tiden kommet til vår uhyggelige samtid, i form av atomkrigskremselspropagandahelvetet A House Full of Dynamite. Og for en fæl film den er.

Ikke fæl fordi den er dårlig; snarere tvert om. Regissør Kathryn Bigelows filmatisering av manusforfatter Noah Oppenheimers skildring av en forestående atomkrig er ubehagelig god. Og enda mer ubehagelig troverdig – for ikke å si virkelighetsnær.

Riktignok har handlingens struktur (samme scenario formidlet tre ganger, fra tre forskjellige ståsted) en noe dempende effekt på filmens totale intensitet og emosjonelle slagkraft, men nevnte grep gir oss også tredobbel innsikt i hva som potensielt vil kunne utspille seg dersom et rakettvarslingssystem skulle plukke opp et atomstridshode på vei mot en større amerikansk by.

Jo mindre man vet før man ser filmen, jo bedre. Jo snarere man går på kino og ser den, fremfor på tv (strømmeklar fra 24. oktober, forresten), jo bedre. Og jo snarere man tar inn over seg at dagens atomknappkonge heter Donald J. Trump, jo bedre. (Og uendelig mye verre.)

Rebecca Ferguson er spesielt god som Kaptein Walker; Tracy Letts som General Brady likeså. For øvrig er Gabriel Basso, Greta Lee (igjen) og Jason Clarke forbilledlig gode i sine roller, mens filmens slutt på alle måter byr opp til eftertanke og diskusjon.

Sist og minst og best, er Sorry, Baby – en mørk dramedie av små, men supre proporsjoner – som refererer til sine litteraturhistoriske forbilder på så smart vis at selv om man ikke plukker opp dette, fungerer den fortsatt strålende.
Spillefilmdebuterende manusforfatter-regissør Eva Victor (som også innehar hovedrollen) har levert en diskret heftig film om de livsomkalfatrende sen-effektene en kvinnelig student ved et college på USAs østkyst opplever efter et overgrep.

Sorry, Baby tar den tiden den trenger (uten å være langdryg), porsjonerer ut så vel generell info som karakterdefinerende detaljer og spesifikke overgrepsskildringer, og ender opp med å servere en potent, emosjonelt engasjerende fortelling – på indie-maner. Og stort mer vil jeg ikke si.

Annet enn at Sorry, Baby bør sees ASAP, at Eva Victor er et eksepsjonelt talent, og at selv om filmen naturlig nok ikke er lystig, er den heller ikke nitrist. Om noen kan skildre et overgreps ringvirkninger med et slags «deadpan» glimt i øyet, så er det Victor. Gå og se, tenk og føl.

Ha en god helg.

JH