Næringsrike ører og øyne

Kjære leser

Vi er omringet av slemme menn i dress, militærklær - og i tweedjakker. Det er jo et så fint plagg, jeg har flere slike selv og brukte en senest i dag. Men det er i ferd med å få noen veldig skumle assosiasjoner til edgelordgubbe nå, eller? Fort, finn motgiften! Det kan man gjøre på forskjellig vis denne helgen og uken. Det er mye snakk og tenners gnidsel om KI i kunsten for tiden, noen vi sikkert kommer til å merke konsekvensene av. Kanskje Ann Lislegaards nye utstilling ANIMOID på Henie-Onstad kan være noe? Hun er riktignok kjent for sin bruk av digital teknologi i sine verk - men også som en pioner innen feministisk futurisme.

En pioner innen feministisk - og menneskelig - litteratur var utvilsomt Liv Køltzow, en av mange litterære størrelser vi mistet i fjor. Lørdag kl. 15 skal Kaja Schjerven Mollerin holde et foredrag om forfatterskapet hennes på Litteraturhuset.

Kommende tirsdag er det muligheter til å behage ører og det bak dem på vanvittig vis. I Oslo Konserthus skal husbandet, Oslo-Filharmonien, under ledelse av Klaus Mäkelä, fremføre den nydelige musikken til den fascinerende finske komponisten Jean Sibelius, som jeg leste en halv bok om før jul med planer om å fullføre. En gang. På programmet denne kvelden er det den fortryllende Lemminkäinen-suite. Finsk mytologi og sisu.

Dette er en såkalt kort & klassisk-konsert, noe som gjør at man kan rekke 15-årsjubileet til den viktige konsertserien Blow Out borte på Kafé Hærverk kl. 2030. Dette er virkelig musikk for kresne konsertgjengere. I kveld er det duoen The Lost Tangos med Guoste Tamulynaite på piano/elektronikk og Jan Martin Gismervik på trommer/elektronikk. Og en frisk og kanskje mer jazzete kvartett som består av Henriette Eilertsen (fløyte), Lotte Anker (sax), Ståle Liavik Solberg (trommer) og John Edwards på bass. Prøv det.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

TÅ handler ofte om ting som skjer i Oslo, men ganske ofte også om Moss. Denne uke intet unntak. På House of Foundation er det lørdag kl. 17 åpning av utstillingen «Talking Heads Live in Rome 1980». Dette er tegninger og akvareller av Hans Petter Blad. Mellom 2020 og 2021 fikk denne kulturelle mangesysleren et underlig kick på tegning, initiert av å se en konsert med dette viktige bandet på TV. Ja, inspirasjon kan komme fra mange steder. Det utgis også en lekker liten chapbok som en slags katalog for utstillingen. Blad er utvalg av poet og billedkunstner Gunvor Nervold Antonsen, som er årets kunstner på bruket og som vi vil høre mye mer fra i år, også her.

Hans Petter Blad er ikke den som havner under flest juletrær, men han er en svært kresen og fin forfatter i flere formater, spesielt romanen og diktet - men han er også en filmens, teaterets, musikken og kunstens mann. Det er vi vel flere om, men vi klarer ikke å utgi like mange fine bøker som ham for det. Han har en ny en ute på Oktober i disse dager også, den leste jeg de to siste dagene. «Hvis jeg dør», heter den, en eiendommelig liten sak med en særegen stemning i seg. Den «handler om» en chilener bosatt i Oslo ved Guillermo Reyes, kalt Memo av familie og sine få venner. Da den trykkeriansatte og østkant-pub-glade mannen får vite at han har kort tid igjen å leve, skal hans forholdsvis anonyme men likevel innholdsrike liv summeres på et vis. Hans venn Lukas Hørslev får oppdraget med å skrive hans nekrolog mens han fortsatt er i live. Da må man gjøre research. Plukk opp Hans Petter Blads nye roman der du kjøper bøker. Det norske systemet er fint slik - enn så lenge.

Ok, det skjer mer fremover, over til Kunstnernes Hus:

Lutter øre på Kunstnernes Hus

Anja Lauvdal om festivalen All Ears denne helgen

Det er en fabelaktig og grenseoverskridende festival på Kunstnernes Hus denne helgen. Festivalen all Ears tyvstarter torsdag kveld, og har et fullstappet program med musikalsk samtidskunst i de fleste tenkbare former frem til søndag. Vi snakket med en av arrangørene om hva vi kan vente oss, og det er den supre musikeren Anja Lauvdal som mange kjenner fra forskjellige former for pop, jazz, samtidsmusikk, ambient og så videre.

Hva legger du egentlig i å være all ears, eller lutter øre som man også kan si?

— Flere ting, det kan jo bety å bare være til stede. Høre etter, følge med, være i flyt, konsentrere seg. Det første jeg tenkte på da du sa det var en event jeg var på i høst. De Utvalgte hadde en åpning av «Biotopen», et langvarig prosjekt på Steilene, en øy i Oslofjorden. Vi tok båt fra Oslo, og på båtturen tilbake var det en filosof som sto på taket av båten, i mørke, og snakket om mørket og hvordan det visuelle stjeler oppmerksomheten vår, vi ser andre ting med ørene. Det er jo ingen hemmelighet det, og man trenger bare å lukke øynene for å være omringet av mørke. Å være lutter øre er for meg både en protest, en levevei og en katalysator for nysgjerrighet! Da skjer det ting.

Hva slags musikk er det egentlig publikum kan vente seg? Da festivalen startet i sin tid var det mer slik at det kretset rundt eldre menn fra frijazz, impro og noise. Musikalsk er det kanskje kjernen fortsatt - men i likhet med verden ellers er underlaget i endring? Vil du si at det er ett miljø som er opptatt av denne musikken, eller ser du tegn til utbredelse?

— Det er både ett miljø og mange miljø på en gang, da vi tok over festivalen for tre år siden var det med en følelse av at impromusikken plutselig var overalt, i alle sjangre, elektronisk musikk og ambient, noise, jazz, alternative pop/kunst-produksjoner - og at alle festivaler hadde små elementer av denne musikken på plakaten uten at det var uttalt at artistene faktisk improviserer og jobber med improvisasjon. Det synes jeg er spennende, og det sier jo litt om hvor stort det er. Likevel føles det som en «smal» sjanger, og mange som jobber her jobber også innenfor mange andre sjangre. Det er kanskje derfor den har åpnet seg sånn opp også, musikalsk, og derfor det skjer så mye kule musikalske møter for tida. Improvisasjonsmusikken tar opp i seg innflytelser fra alle sjangre, men med en kjærlighet til det spontane og øyeblikket. Der lever det ekstra, liksom. Det å dele dette risikable øyeblikket, både artister og publikum, er det som gjør det magisk for meg.

Akkurat det med «de eldre mennene» var noe jeg selv protesterte mye mot i starten, jeg ville at det skulle være plass til flere stemmer og mer ulik lyd og mer lydlig eksperimentering med annen musikk fra samtida. Også forstår jeg kanskje mer og mer hvilket nybrottsarbeid de før oss har gjort, hvilke fronter de har brynet seg på og stått i, og at de har stått i det gjør at vi kan jobbe ut ifra deres kreativitet. Nå er jeg veldig glad i «de eldre mennene». Når det er sagt er denne festivalen starta av Maja (S.K. Ratkje) og Paal Nilssen-Love, en ekstremt inspirerende dame og en ekstremt inspirerende mann. 

True dat. Det er et element av motstand ved disse musikkstilene - slik har det vært hele veien. Hvordan og hvorfor er det viktig med musikalsk aktivisme som dette i 2026?

— For meg blir det bare viktigere og viktigere, og jeg blir gladere og gladere i alle dem som utfordrer, på hver sine måter.

I år er det flyttet til Kunstnernes Hus-bygget. Det er jo veldig flott, da! Er det én scene eller kan man også oppleve musikk i de andre rommene, til og med i utstillingene som står oppe?

— Ja, det blir fantastisk, helt rått sted, nå også med en ny «Save our house»-freske på bakveggen til konsertene i foajeen, av Vanessa Baird. Vi holder oss til de tre rommene i første etasje, da en utstilling er på vei ut og en annen er på vei inn i andre etasje. Det blir opplevelser i kinoen, i foajeen og i utstillingsrommet.

Apropos åstedet: Setter du egentlig noe skille mellom musikk som er på programmet deres og begrepet kunst? Altså når går det fra det ene til det andre?

— Jeg tenker ikke det, nei, for meg er det i samme kategori og jeg er glad i alt i den kategorien. Men jeg synes jo at musikk er noe helt spesielt, da, og har en egen evne til å åpne oss opp for både hverandre og nye virkeligheter. Det er noe jeg tenker vi trenger mer av, og er en av grunnene til at det føles meningsfylt å jobbe med denne festivalen, å kunne dele sånne opplevelser med folk.

Og er det noen av innslagene som er av mer performativ art?

— Jess, det er flere. Greg Pope, en skikkelig undergrunnsstjerne, en slags uslepen pønkdiamant og cinematek-programmerer og -framviser her i Oslo, inntar kinosalen både fredag og lørdag kveld med sin unike musikk-og-billedkunst, et nytt verk kalt Death wears two hats. Om man kommer tidlig, når dørene åpner kl. 18, vil jeg anbefale få for eksempel kjøpe seg noe og drikke og sette seg en times tid der inne før resten av festivalen kjører i gang. På fredagen kan man også sette seg et minutt i «den elektriske tannlegestolen», Morten Minothi Kristiansen og Ulrik Ibsen Thorsruds ombygde 50-talls tannlegestol/trøorgel og få en skreddersydd 1-min-konsert som kan spenne fra hvisking til filleristing. Samme dag spiller også Heida Mobeck, Blanche Lafuente og Risten Anine Gaup, de skaper et performativt rom og inviterer lytterne til å «bevege seg gjennom musikken, ikke bare lytte til den», og skriver på en kokebok om «soulful soulfood». Lørdagen har vi trioen Cake, med Jennifer Torrence, Ingrid Haakstad og Orfee Schuijt utøvere fra samtidsmusikk og -dansefeltet som jobber med «a myriad of sounding objects and other inanimate materials». Perkusjonisten Toma Gouband er også nokså performativ av seg, vil jeg si, med naturmaterialer m.m. Det blir også noe performativt på søndagen, men det kan jeg ikke si noe mer enn det om!

Det er noen kjente veterannavn her, som f.eks duokonserten med trommis Paal Nilssen-Love og den tyske pianogiganten Alexander Von Schlippenbach på torsdagen. Samtidig er det artister med besnærende navn som gabby fluke-mogul. Det er god rekruttering?

— Jess! Vi har ønsket oss å ha tilbake de som sto i bresjen for denne festivalen i løpet av tiden vi har hatt æren av å drive den, så i år har vi både opphavspersonene Maja S.K.Ratkje og Paal Nilssen-Love på plakaten, med det de selv har ønsket seg å spille med. Maja kommer med en ny trio sammen med Torstein Slåen og Sigurd Ytre-Arne, som slapp plata Swamp i fjor. De avslutter fredagen, som jeg tror blir storslått.

Tre ting jeg personlig gleder meg til er nevnte lily og gabby på lørdag kveld, Helga Myhrs vokalbestillingsverk på søndagen (kl 13) og legendariske Andy Moor og Marion Coutts / dog faced hermans på fredag!

Det er også noen samtaler underveis i helgen, utrolig nok har dere fått med Sidsel Endresen, en av norsk kulturlivs største stoltheter, men ganske lite glad i å snakke om seg selv offentlig - dette vet jeg fra en opplevelse med henne som intervjuer akkurat samme sted!

— Det synes jeg også er helt utrolig! Og er kanskje en av de tingene jeg ser aller mest frem til. Da jeg først flyttet til Oslo i 2008, hadde jeg årskort på Nasjonal Jazzscene. Jeg studerte journalistikk og hadde ikke så mye med jazzmiljøet å gjøre akkurat da, så jeg gikk som regel alene på konsertene og det føltes veldig magisk. En av de konsertene jeg husker aller aller best var Sidsel Endresen og Jan Bang på gamle Belleville, nedi kjelleren ved Rockefeller der. Hun slo meg rett i bakken, det var så radikalt og ulikt noe anna jeg hadde hørt før, nedi den dunkle kjelleren fantes det her, liksom. Det var så spennende. Jeg husker at jeg skulle prøve å skrive en omtale etterpå, og klarte ikke å få ut ett ord.

Mye av denne musikken har kanskje et mer intuitivt preg, uten at man nødvendigvis trenger å lete etter et språk om det?

— Ja, ikke sant. Det intuitive er jo det som gjør den så levende. Men for meg er mye av denne musikken direkte overførbar til friskriving eller andre kunstformer som jobber med øyeblikksflyt. Formen får utfolde seg i real-time, og øyeblikket er hellig. Det er magisk å være i den sonen.

Du skal ikke på scenen selv, tror jeg, men du er jo en herlig musiker, da. Blir det andre muligheter til å høre deg og dine på en scene eller platespiller den nærmeste tiden?

Takk for det! Nei, vi spiller ikke selv på festivalen. Det er nok å organisere! Ja, etter hvert! I aller første omgang på Kampenjazz søndag 1. februar, en urpremiere i duo med Johanna Orellana på fløyter.

All Ears på Kunstnernes hus torsdag til søndag, se fullt program her.

Fem i bagen med Øyvind Morken

Spiller sammen med Olefonken på Kafé Hærverk fredag.

Øyvind Morken er en av de gode. Denne unge veteranen har skills og etikk i orden, og har et bevisst forhold til techno-kulturen, dens historie og hvordan den kan utleves i praksis i nåtiden. Før han åpnet bagen for oss, benyttet vi anledningen til å stille ham noen spørsmål.

Hallo Morken, hvorfor og hvordan begynte du å DJ-e?

— Jeg har vært opphengt i musikk så lenge jeg kan huske. Oppdaget Kraftwerk's «Electric Cafe» i 1986, og M.A.R.R.S. «Pump Up The Volume» i 1987, begge blåste hodet av meg. Jeg DJ-et første gang på en av de lokale fritidsklubbene på SøndreNordstrand våren 1991, i en alder av 11 år. Ble kastet inn i det av en av de eldre gutta jeg skatet med. Jeg holdt på med det av og på endel år frem til jeg kjøpte meg egne platespillere i 2000, og startet våren 2001 med å spille på klubber, barer, raves, utefester, rett og slett hvor som helst jeg kunne spille musikken jeg digget.

Liker du ett kontant sett på to timer, et langt ett på fem timer, eller litt med kaotisk back2back?

— Det kan være morsomt å komme inn og blæste ut noen bangers i 2 timer, men jeg trives best når jeg spiller hele kvelden. Alt fra 5 til 8-9 timer er bra - hvis det er for en bra fest.

Jeg spiller fra tid til annen med min kompis Olefonken, men jeg vil si vi spiller sammen, ikke back 2 back. Hele greia har blitt en gimmick, litt som når fotballklubber kjøper dyre spillere for å trekke flere tilskuere. Har lite med lagbygging å gjøre, eller i klubbens verden, dansegulvet.

Hvorfor må alltid de beste DJene spille så himla seint? Jeg vil IKKE ha morgen-rave, men går det an å se for seg klubber som begynner med klimaks i vanlig konsert-tid?

— Som småbarnsfar er jeg er helt enig. Jeg kan romantisere tidlige morgener med skikkelig trippa musikk, men det skjer jo ikke her til lands med disse skjenkereglene uansett, så hvorfor ikke bare starte litt tidligere? Dessverre er vi ikke noen fødte naturlige dansere de fleste av oss her oppe på berget, og med all stigmatiseringen rundt alkohol, rusmidler og fest som har blitt påført folk igjennom generasjoner her, så blir det oftest fest når solen har senket seg og minst mulig folk ser oss. Bortsett fra 17 mai da, da er alt plutselig greit. Jeg har lenge drømt om å starte en rusfri klubb for dansing på dagtid på søndager, hvor man kan ta med seg ungene også. Dans er en av de tingene som virkelig frigjør stress og annen spenning i kroppen, og burde ikke være limitert til et slags glidemiddel for sjekking, sånn det ofte blir brukt av Hvermansen. Det er høykultur og noe som alle faktisk kan delta i.

Det er mange som griner av KI-s raske innmarsj i musikken. Noen vil kanskje si at de sa det samme om rytmebokser og datamaskiner også. Men er det en forskjell, og har du kvaler?

— AI er av interesse for opportunister og late folk. Jeg skjønner at musikkbransjen vil bruke det, da slipper de å betale musikerne. Jeg vil høre musikk med personlighet, det kan ikke AI lage.

Plaid lagde Feorm Falorx-albumet sitt i 2022 med hjelp av AI. Det er bra det, men alt de gjorde for 30-35 år siden under diverse aliaser er mye, mye bedre. Spør du dem, sier de sikkert at de bare har tatt til bruk av ny teknologi med AI, akkurat som de gjorde på starten med trommemaskiner, samplere, midi og synther. Men man hører en helt annen karakter i den gamle musikken. AI gjør ikke noe et menneske ikke kan. Det bruker bare utrolig mye naturressurser på å gjøre det.

Preach! Hva er dine håp for musikkåret 2026? Noen norske man burde være på utkikk etter, og hvordan går det med din egen produksjon?

— Jeg håper stedene som presenterer musikk i konsert eller klubbform klarer å overleve så folk har et sted å møtes og sosialisere seg rundt musikkinteresse, dans og samhold. Vi trenger virkelig å trekke oss ut i fra skjermen og mot hverandre, og benytte oss av møtepunkter utenfor nettet. Når det gjelder norsk musikk, så er jeg fan av Snorkel Records. Ollis og Snorri gjør alt riktig med det labelet. Jeg har ikke kjøpt noe musikk fra Ute Rec. Men har stor respekt for at de kjører på med sin egen greie. Mere av dette, takk. Håper Jan Mayen får lyst til å gjøre mere med Hjemme Med Dama-labelet. Børre kjører på med eksperimentelle saker på Kora, det er bra. Jo flere som gjør ting, jo bedre. Jeg er fan av digital musikk, men det er noe spesielt når folk putter pengene hvor kjeften er og gir ut noe fysisk.

Når det gjelder egen musikk, så har jeg ikke hatt studio siden september 2024, alt av utstyr er pakket ned i bokser på et lager. Så det som har kommet ut i det siste har vært ting jeg laget før den tid. Det er snakk om noen små prosjekter med noen andre folk, så det kan hende det blir litt musikk i fremtiden, men ikke under eget navn.

5 i bagen:

The Holy Ghost Inc - «Mad Monks On Zinc»
(Holy Ghost Inc) - 1991
Lytt her
Stor favoritt, i en klasse for seg selv, udefinerbar, original, oppfinnsom, rar men tilnærmelig. Gjerne omtalt som starten på trance, men også kastet inn i progressive house-sjangeren, selv om den høres milevis unna den konforme stilen det ble til.

Engineers Without Fears - «Rhythm»
(Dee Jay Recordings) - 1994
Lytt her
Wrong Speeder alert! Det er ikke så veldig ofte (men det skjer) at jeg beveger meg over til Jungle og så høyt tempo, så jeg spiller oftest denne låten fra DJ Rap & Aston på 33rpm istedenfor 45rpm. Da blir den til et emosjonelt breakbeat-monster i house og techno-tempo.

The Infinite Wheel - «Lake Of Dreams» *Bay Of Rainbow Mix*
(R&S) - 1992
Lytt her
Dyp hypnotisk, drømmende techno-trance fra to av medlemmene i åttitallsbandet Pigbag. Dessverre fungerer musikk som dette aller best langt ut på morgenen, flere timer etter at klubbene i Oslo har stengt. Jeg pleide å spille morgensettet på forskjellige ulovlige klubber og raves en 15-20 års tid tilbake, da var musikk som dette ofte presentert i riktig kontekst.

Cousin Cockroach - «This Ain’t Tom N’ Jerry»
(Bitasweet) - 2002
Lytt her
Broken beat bass-monster fra Dego fra 4 Hero/Jacob's Optical Stairway. Prototypen på dub-step, høres helt sjukt ut på et bra anlegg. Jeg presser gjerne inn musikk som dette for å bryte hypnosen av fire flate fra tid til annen.

U.N.K.L.E. - «Sassafrass» *Plaid mix*
(Mo’Wax) - 1995
Lytt her
Jeg er superfan av Plaid/The Black Dog, og her transformerer de en triphop-låt til noe mye mere mystisk og emosjonelt. Helt perfekt til starten på en bra kveld. Hvem vil vel komme inn på en klubb og få massakrert sansene sine av en overbegeistret DJ med volumet på fullt og sensualiteten til en full sjømann som ikke har satt føttene på land på månedsvis?

Ukens blandede bilder

Vi fant ikke noe interessant på ‘vanlig’ kino denne uken. Men på Cinemateket, på nett og via strømming, derimot …

For å vise at vi virkelig mener alvor med ingressen, starter vi på YouTube, hvor levende teaterlegender, feterte karakterskuespillere og andre interessante personligheter – så som Judi Dench, Simon Callow, Penelope Wilton, Stephen Fry, Robert Lindsay, Anne Reid og Giles Brandreth – møtes for en slags William Shakespeare-gjenforening. I et opptak fra The Orange Tree Theatre i London forteller de om sine første møter med Shakespeares skuespill Twelfth Night (som er pepret med hemmelige stevnemøter, frekke forkledninger, merkelige misforståelser etc.) – og deler sine kjæreste minner fra diverse oppsetninger av stykket.

En liten porsjon intens og belest krangling og diskutering om hvorvidt Shakespeare faktisk skrev alt han i eftertid er blitt kreditert med, er også inkludert, så dersom du føler for å føle deg ekstra kultivert – for ikke å si elevert, engasjert og emosjonelt ekspandert: Klikk deg dit.

\

Er du derimot i humør for mer tradisjonell og filmatisk underholdning (og i tillegg abonnerer på SkyShowtime, eller er villig til å leie den via andre tjenester) bør du absolutt vurdere Steven Soderberghs seneste, spionthrillerdramaet Black Bag, med Cate Blanchett og Michael Fassbender som gifte (og kanskje konkurrerende?) spioner.

Som de to foregående av Soderberghs filmer (Kimi og Presence), er den skrevet av David Koepp (som i sin tid skrev den første Mission: Impossible-filmen), så agent-, overvåknings- og spionvirksomhetskredibiliteten er godt dekket – så også evnen til å skape spenning på små flater.

Handlingen utspilles stort sett innendørs og gjerne med skuespillerne/rollefigurene sittende rundt et møte- eller middagsbord. Spenningen ligger med andre ord ikke i løping, skyting og forkledninger (i hvert fall ikke til å begynne med), men snarere i en slags snikende og metodisk katt-og-mus-lek.

Selv om det ikke er aldeles umulig å gjette seg frem til hvem som har gjort noe de ikke burde gjort (her i gården røpes så lite som mulig av seriers/filmers plott) drives Black Bag så forbilledlig fint frem av sitt snertne manus, gode spill, stramme regi, heftige klipp og intense foto, at den uansett er en glede å følge.

\

Sistemann ut på strømmefronten er (avhengig av hvordan man ser det) Sterlin Harjo, Lee Raybon eller Ethan Hawke.

Dette fordi The Lowdown på Disney+ er signert serieskaper Sterlin «Reservation Dogs» Harjo, har Lee Raybon som protagonist, og stadig severdige Ethan Hawke i rollen som nettopp Lee Raybon; en sleivete, selvgod og derfor på det nærmeste selvskadende gravejournalist.

Serien er både en hyllest av gamle dagers hardkokte krimromaner (kanskje spesielt dem som ble skrevet av Jim Thompson) og en sjarmerende, smart og spennende lek med sjangeren. Den er vittig, morsom, urimelig, lun og dødsseriøs – alt på én gang.

The Lowdown utspiller seg i dagens Tulsa, Oklahoma, hvor skillet mellom folkegruppene – førstenasjons (les: gamle dagers ‘indianere’), hvite og afroamerikanere – fortsatt er friksjonsskapende stort. Takket være sin bemerkelsesverdig effektive sjarm er Lee (Ethan) i stand til å bevege seg nokså fritt, inn og ut av enhver forsamling eller gruppering – med mindre han tidligere har skrevet noe stygt om dem, så klart.

Rollefigurene og plottrådene blir efterhvert mange – og jommen dukker ikke gamle favoritter av så forskjellig art som Jeanne Triplehorn og Killer Mike opp, også – men Harjo og kompani evner på herligste vis å holde orden på dem alle, og ganske snart er vi så oppslukt av selvmord, utroskap, eiendomsdealer, svindel, drap, farskap og håpløs kjærlighet at vi bare vil ha mer, mer, mer.

Beklageligvis er det hele over efter åtte episoder, så nyt det mens du kan.

\

Når vi nå (omsider) beveger oss over til de store lerreters rike – eller Cinemateket, om du vil – tar vi først turen tilbake til sort/hvitt-filmens gullalder. Eller blir det gullaldre? Uansett: For tiden har Cinemateket i Oslo, i tillegg til et godt utvalg kulørte knallperler, et supert sett med eldre og fabelaktig fine monokrome filmer på programmet, og førstkommende tirsdag viser de tre av dem.

Først og fremst (må man ha lov til å si), og kl. 18.00, står Sunset Boulevard på plakaten. Den er en av de virkelig store Hollywood-filmene, og handler attpåtil om filmbransjen. Filmen er fra 1950 og dreies rundt forholdet mellom en gammel, fallert stumfilmstjerne (Gloria Swanson) og en ikke altfor suksessrik manusforfatter (William Holden). Plottet utspilles stort sett i et flashback, og er filmet i sort/hvitt fordi regissør Billy Wilder og hans mer eller mindre faste fotograf John F. Seitz ble enige om at farvefoto ikke ville kle filmens noir-atmosfære.

Sunset Boulevard er flere ganger blitt kåret til tidenes beste film, den ble nominert til elleve Oscar-priser, og er aldeles fabelaktig fascinerende den dag i dag. Eller som salige Roger Ebert sa det: «Sunset Boulevard remains the best drama ever made about the movies».

\

Kl. 18.30 (man må med andre ord velge) er det tid for den franske nybølgens største hit; Til siste åndedrag / À bout de souffle – filmen som, blant meget annet, danner grunnlaget for Richard Linklaters kritikerroste Nouvelle Vague (som vi omtalte forleden). Til siste åndedrag er Jean-Luc Godards gjennombruddsfilm og en stone cold classic, og forteller historien om en drapsmann og biltyv, og dennes romanse med en ung amerikanerinne …

… og byr på endeløs sigarettrøking akkompagnert av banebrytende klipping og kameraføring, samt en ny innstilling til film som fortellermedium, tett fulgt av enda flere sigaretter og et filmhistorisk paradigmeskifte. Eller som den stadig så salig Roger Ebert sa: «Modern movies begin here, with Jean-Luc Godard’s Breathless in 1960. No debut film since Citizen Kane in 1942 has been as influential».

\

Kl. 21.00 (stadig på tirsdag 13/1) avrundes kvelden med François Truffauts På vei mot livet / Les quatre cents coups, en annen av de første og virkelig viktige bølgefilmene. Filmen er semiselvbiografisk, både bitter og vemodig – og på sitt såre og sarte vis, ganske så vakker.

Siden vi allerede har gjort bruk av to sitater fra kritikerlegenden Roger Ebert, går vi like gjerne for en trippel og avrunder nouvelle vague-omtalene med følgende fine ord: «One of the most intensely touching stories ever made about a young adolescent».

\

NB Alle disse filmene, og flere til (som f.eks. Michael Manns gjennombruddsfilm, Thief), vises gjentatte ganger i dagene som kommer, så sjekk for all del Cinematekets hjemmeside for flere visningstider.

\

Filmen vi spanderer noen ekstra linjer på denne uken er intet mindre enn Månedens film på Cinemateket. Den har et såpass lite filmatisk navn – El jockey – at den ble omdøpt til Kill the Jockey i engelsktalende land, og er så sær og uvanlig i formen at den blant annet er blitt omtalt som «… et surrealistisk, neo-noir psykologisk drama» – en betegnelse jeg synes passer godt til historien om en stjernejockey i Buenos Aires som pådrar seg en hjerneskade, før han vandrer gatelangs på jakt efter «seg selv» og muligheten til igjen å bli elsket av sin ekskjæreste.

Allerede før hodeskaden ser jockeyen, spilt av Nahuel Pérez Biscayart, som var så strålende i AIDS-dramaet 120 BPM, ut som om han ikke kommer til å holde det gående så lenge, der han kaster innpå med sprit, hestemedisiner og sigaretter – samtidig som han står i gjeld til en skummel og mafialignende fyr som så godt som alltid har en baby(!) å bære på (med mindre han overlater den til en håndlanger).

Som nevnt tidligere er vi forsiktige med å røpe mer enn nødvendig om en film, en serie eller et shows handling. Det skal vi holde fast ved også her. Ikke bare fordi vi synes dette er riktig innstilling å ha, men også fordi det er vanskelig å ‘forklare’ denne filmen uten å skrive svært langt. Når det er sagt, er det såpass vrient å si særlig mer om den uten å gå i detalj, at det nesten frister å bryte prinsippet. Men vi forsøker:

El jockey tar oss med på en bisarr og (umiddelbart, i hvert fall) irrasjonell reise gjennom Buenos Aires-natten, hvor vi følger en mann som er så skadet i hodet (av både ulykken og livsførselen), at han rømmer fra sykehuset (for)kledd som kvinne – noe som gir ham en forstyrrende ‘Buster Keaton i drag’ type vibb – for så, svært så gradvis, å anta en mer og mer feminin identitet, før han havner i politiets søkelys samtidig som plottet for n-te gang serverer en overraskelse. Så to til. Og derefter enda et par uforutsette vendinger.

Lenge før vi kommer så langt som til ulykken blir vi presentert for et filmatisk uttrykk av uvant kaliber. For selv om regissør og medforfatter Luis Ortega tydeligvis har latt seg inspirere av Wes Anderson og Xavier Dolan, og selv om El jockey tidvis kan fremstå som en shabby latino-versjon av en Wes Anderson-film, bare med grellere farver, mer synthmusikk og flere referanser til golden showers, er den fortsatt noe helt for seg selv. Og selv om Ortegas film åpenbart har tatt opp i seg elementer og melodramatiske stilgrep fra Dolans Heartbeats og Laurence Anyways (sistnevnte vises på Cinemateket i disse dager), er heller ikke dette nok til å nekte El jockey en egen identitet.

Og nettopp det – identitet, altså – er det denne filmen dypest sett handler om. Men før jeg forsvinner ned i det kaninhull-lignende mørket jeg sa jeg ikke skulle entre, og før jeg ender opp med å rote meg ut på de metaforiske vidder i min søken efter en tilfredsstillende beskrivelse av filmen, avrunder jeg.

Ikke med et fjerde Roger Ebert-sitat, men en egenformulert oppfordring: Dersom du vil se noe nytt, annerledes, sprøtt, rart, og overordentlig odd: Se Månedens film på Cinemateket.

\

God helg.