Når de døde vågner

En alenemor sørger sitt døde barn; en gammel dame tar farvel med sin livspartner. Slik starter Thea Hvistendahls filmatisering av John Ajvide Lindqvists zombie-roman fra 2005, Håndtering av udøde.

Det vil si: Filmen starter som en øvelse i velkomponerte bilder akkompagnert av lyd. Gjennom en særegent og presist bearbeidet lyddesign, som både skremmer og pirrer, dras vi inn. Sakte, nesten helt uten dialog, og med et overveldende fokus på lys, skygger, billedutsnitt, filmmusikk – og lyd. 

Lyden av det døde barnets morfar som puster, går, peser, spiser. Av datterens hæler som ‘klakker’ ned trapper og av hunder som bjeffer mot ett eller annet mystisk og faretruende – en udefinerbar entitet, hvis dype, dirrende during virker å være på nippet til å ta kontroll over filmens borettslagsunivers.

Veldig mye er veldig bra i innledningen av Thea «Adjø Montebello» Hvistendahl sin film. Sammen med det litterære foreleggets forfatter (altså John Ajvide Lindqvist) har hun jobbet frem et filmmanus som er så fortreffelig transponert fra ord til bilde at det vanskelig kan oppleves som noe annet enn en visceralt treffende tolkning. Til å begynne med.

Men så har det seg slik at i sin søken efter en filmopplevelse som tar tak i deg uten å gå rett til de enkle skremsels- og skvettetriksene, har manusduoen endt opp med å drøye uheldig lenge ved detaljer og element i oppbyggingen.

I møtet med mange amerikanske filmer, og kanskje blir det tydeligst når det gjelder nyinnspillinger av originaler fra andre kontinent, kan man ta seg i å gremmes over hvor fort de går frem (i forhold til originalen). Over hvor mange steg i en naturlig og virkelighetstro progresjon de hopper over, for fortest mulig å komme frem til det filmskaperne mener er en naturlig (for dem, men ikke nødvendigvis for oss) vei til en fengende andre akt.

Så er altså ikke tilfelle her: Hvistendahl og Ajvide Lindqvist har i fellesskap kommet frem til en dreiebok hvor et åpenbart poeng ved historieformidlingen er å ta den tiden som trengs for å komme frem til stemningen, atmosfæren og virkelighetsopplevelsen de søker. Noe som er beundringsverdig. Men også krevende, både for dem og oss.

Dessverre synes jeg duoen går for langt i sin streben efter troverdighet i oppbyggingen; at de dveler for lenge ved hvert trinn og bruker akkurat litt for lang tid på å rede grunnen for det bruddet, det sjokket, den omkalfatrende hendelsen vi alle vet vil komme.

Tross et ensemble (Renate Reinsve, Bjørn Sundquist, Beate Børsum, Anders Danielsen Lie m.fl.) i overbevisende form, lodder ikke historien dypt nok. Vi blir sittende og se på, snarere enn å føle oss involvert. Og når støkket omsider settes inn, omtrent to tredjedeler ut i filmen, er det for mildt til at vi virkelig rykker til (både emosjonelt og fysisk). Kanskje er vi numne efter innledningens seighet.

Men – bevare meg vel – her er mye å glede seg over. Foto, lyd og alle øvrige teknisk-kunstneriske element holder høy klasse, og skuespillet er godt – så for alle andre enn durkdrevne kinogjengere kan dette absolutt være en sterk filmopplevelse. Jeg tror nemlig at effekten Håndtering av udøde vil ha på deg avgjøres av din generelle disposisjon. Eller sagt med andre ord: Opplevelsen din vil trolig være signifikant bedre dersom du er mottagelig for denne type (overnaturlig, zombierelatert) historie; dersom denne type (dvelende, potensielt figurlig) tilnærming appellerer til deg.

Naturligvis kan det innvendes at disposisjon og mottagelighet vil bestemme opplevelsen av ethvert (kultur-)uttrykk og -fenomen. Like fullt tror jeg at ens møte med nettopp denne filmen, som er så uvanlig rendyrket i sin sendrektighet, i ekstra stor grad vil bestemmes av dette.

Meg grep den altså ikke særlig sterkt, uansett hvor godt jeg likte flere av dens kvaliteter. Men det betyr ikke at den ikke kan gripe – endog ryste – deg.