Ukas samler: Når ekstasen inntreffer

Det er mye musikk som føles sterkt på kroppen. Uendelig mye, kan det virke som. I alle former og tolkninger, fra flere tiår og århundrer. Men det føles vanskelig å motsi påstanden om at gospel er oppe blant det største man kan oppleve - i alle fall akkurat idet man hører gode eksempler på det. Man havner i sonen, blir totalt grepet og hevet opp til uante platåer av erkjennelse. Man trenger slettes ikke være religiøs for å oppnå dette, skjønt jeg vil tro det hjelper. Vi har vel alle semi-religiøse øyeblikk nå og da, enten det er duften av en perfekt putrende høstgryte idet man stiger inn i entreen på kveldsbesøk hos gode venner, synet av en ball som på tampen av kampen havner i nettet etter et sublimt angrep, og ikke minst lyden av en oppløftende låt på dansegulvet, enten sammen med nære venner man har delt opplevelser med før, eller som en anonym del av en ekstatisk masse. Man har ikke nødvendigvis alltid det lyriske følget med beskrivelser av det guddommelige eller underkastelse til det - men man føler noe liknende. Tror jeg.

Svært mange jeg kjenner gjennom musikklivet, fra indierock til jazz, har bakgrunn fra kirken og ikke minst fra frikirken. Enten de er musikere selv eller bare dedikerte fans. Det er der man blir utsatt for musikk og forstår kraften i fellesskapet som oppstår rundt den, om man så velger helt andre typer musikk å interessere seg for eller selv utføre senere i livet, vil det alltid være grunnlaget man har med seg. Ordet jeg leter etter er vel inspirasjon, og det kan man føle nytten av enten man folder sine hender eller ei.

Del gjerne denne artikkelen med andre du tror vil ha glede av å lese den

Og alle som hører og ser Aretha Franklin spille inn rystende Amazing Grace, eller ser hennes energiske innsats i den evigunge spillefilmen The Blues Brothers (på tide å finne frem den igjen, det er over tjue år siden sist), blir jo beviselig svært revet med.

Det er uansett merkelig at gospel blir sett på som en så avgrenset musikalsk sjanger, når det som skiller det fra soul, R&B, disco eller vokalhouse i stor grad bare er små forskjeller hva angår det tekstlige innholdet. Om man synger om guddommelig kjærlighet, eller om mellommenneskelig kjærlighet. Sekulært, min kjære Watson.

Det viktigste er uansett å sjekke ut så mye man rekker. Gospelmusikkens mest interessante utøvere har da også vist seg villige til å utforske nye musikalske trender, av kunstnerisk nysgjerrighet men også mer konkret for å forsøke å nå nye publikumsgrupper med sitt budskap. En av de største profilene, bandleder Andraé Crouch, var innom psykedelisk rock, folk, disco, funk, vestkystpop, power ballads og mere til i løpet av sin karriere. Og han traff også et enormt sekulært publikum med sin viktige tilstedeværelse i to av åttitallets viktigste hits: «Man In The Mirror» av Michael Jackson og «Like a Prayer» av Madonna.

Crouch er et selvfølgelig innslag på samleplaten Holy Church Of The Ecstatic Soul, utgitt på det britiske plateselskapet Soul Jazz Records, som i atskillige tiår nå har pushet ut svært interessante og informative samlere av skyhøy kvalitet, med hovedvekt på musikk fra Jamaica, soul og tilstøtende elektronisk musikk.

Denne utgivelsen har undertittelen «A Higher Power: Gospel, funk & soul at the crossroads 1971 - 1983». Nå innebærer «veiskille» ikke bare musikalske endringer, men hinter kanskje også til crossroads i bluesbetydningen av ordet - altså et sted der man kan komme i kontakt med djevelen og bli fristet av hen. Den som leser seg opp på gospelhistorien (her anbefales blant annet Anthony Heilbuts bøker) vil fort merke at det musikalske kirkerommet har vært åsted for mye synd, sex og sprit også, der guddommelige idoler som Ray Charles og Aretha slettes ikke var noe frommere enn andre. Men det er altså ikke hovedpoenget med denne nye samleplaten. Den styrer unna mange kjente navn, men er heller ikke overdrevent obskur. Her finner man ikoner som Shirley Caesar og The Clark Sisters sammen med mindre kjente men svært begeistrende grupper som Destiny. Deres herlige «Nothing Can Stop Me Now» høres ut som en fresk sjelden sak av typen modern soul DJs og folk som Floating Points kan slenge på tallerken når det er god kok på gulvet eller det er ekstra behov for det. Det samme gjelder bandet Dyson’s Faces, de nevner ikke engang Gud i sin fabelaktige låt «Till I’ve Got This Feeling of Love», men er tatt med for å vise de usynlige skillene mellom gospel og soul i denne tidsperioden.

Det samme gjelder Detroit-gruppa The Violinaires, som over tjue år ut i karrieren ga ut den strøkne singelen «The Upper Way» på lille Jewel Records. Det er på denne låten ganske vanskelig å skille disse fra Chicago-soulens største stolthet The Impressions, slik også gospel og soul kan gli inn i hverandre.

Av andre høydepunkt på albumet kan vi trekke frem The Swan Silvertones som ble dannet på slutten av 30-tallet (!) men fortsatt var going strong i 1971 da de utga den James Brown-aktige bangeren «If You Believe Your God Is Dead». Man holder ut lenge når man har trua på det man holder på med! Soulskribenten Tony Cummings har uttalt at The Swan Silvertones antakeligvis er den fineste vokalgruppen som noensinne satte sine føtter inn i et platestudio. Når man hører denne låten kan man gi ham rett.

Utgivelsen er så klart utstyrt med et tykt hefte med tekst forfattet av Soul Jazz-sjef Stuart Baker, så får vi bare håpe at dette bare er første del av en lengre rekke som dukker dypere i gospelhistorien.