Nasjonalromantisk raseri

Snø og granskog av Helge Kaasin

Utgitt 2023 på Nasjonalbibliotekets forlag, i forbindelse med utstillingen Dårlig stemning. Lyden av følelser i norsk svartmetall.

https://www.nb.no/blackmetal/

Som en del av opplegget finner vi også den ganske vakre papirbokutgivelsen Snø og granskog - Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall, skrevet av Helge Kaasin. Han er forfatter og filosof, og står bak NRK-radioprogrammet Mørke meditasjoner, som også hadde denne filosofiske inngangen til en musikksjanger som mange har avfeid som overskridelser, men som fortsatt har stor betydning, og som er i utvikling. Han går usedvanlig grundig til verks i nærlesninger av en rekke tekster (det krever sin mann å høre etter på alle disse tekstene, eller?), og mer enn bare oppvekstens gore-filmer og heavyrockmagasiner, har han funnet frem til Tarjei Vesaas, Hans Børli og store deler av tidlig norsk historie.

Jeg fikk tak i ham etter en panelsamtale for en samtale som fikk oss litt dypere ned i tjernet.

Før i tiden var det en uttalt holdning i de indre miljøene at det bare var de involverte som hadde rett til å uttale seg om musikken, ideologien og alt det skjulte og ulovlige som skjedde i de første årene. Å behandle det journalistisk eller - fy - akademisk var en ikke-sak. Men hvorfor er det viktig å gjøre det likevel?

— Jeg tenker at det å reflektere alltid vil gi nye perspektiver og innsikt. I tråd med temaet jeg omhandler i boken min så kan man enten gå gjennom skogen å se bare trær, eller man kan gå gjennom skogen og se gran, furu, ask, or og bjørk. Begge deler gir en opplevelse, men av litt ulike ting. Den første gir en mer naken og holistisk forståelse som kanskje også retter seg innover, den andre er undersøkende og analytisk, og retter seg mer utover. Ved siden av den umiddelbare opplevelsen av svartmetall som musikk, er det også plass til den refleksive opplevelsen av svartmetallens musikk- og kulturhistorie. Jeg tror at det er mer åpenhet for det nå enn før, også fordi en slik refleksivitet nå endelig tar denne utskjelte musikksjangeren på alvor.

Det er jo også en del av kjernen i svartmetallen å se gjennom usannhet (tåke) og tilegne seg sann kunnskap om det bakenforliggende. Motstanden mot intellektualisering er vel dels resultat av en romantisk over-iver, og dels en motstand mot at mytene om svartmetallen skulle rives ned.

Hvordan begynte du selv å falle for musikken og det universet den opererer i?

— Svaret på det spørsmålet er også svaret på hvorfor sjangeren finnes. Det vil si at det er et langt svar på det spørsmålet. Det finnes en dragning mot det grenseoverskridende både i meg og sjangeren, en streben etter det ekstreme. Dette kommer både av et trykk i metallen selv etter overskridelse, og en lengt etter et eget språk som kler svartmetallkarakterens opplevelse av verden. Det er en dissonans i svartmetallen som er et opprørsk svar på en opplevelse av noe glatt, livløst og inautentisk i samfunnet vi lever i. En uvilje mot å innordne seg og gå i flokk, en søken etter puls og mystikk. Dette er det jeg i boken min kaller det nasjonalromantiske raseriet, og det er noe jeg kjenner resonnerer med min egen natur.

Tidens ånd starter snart et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. Meld deg på her

Inngangen min inn i svartmetallen var likevel i all hovedsak musikalsk, på samme måte som aktørenes egen vei inn i det. Jeg lyttet stadig mer til metall fra midten av 80-tallet. Det begynte med AC/DC, Accept, Iron Maiden, men gikk etter hvert over til Metallica og Slayer, og derfra videre til Celtic Frost og andre, og etter hvert svartmetall. Det har vært interesse for et helt spekter av musikk i mitt liv, men jeg har en hang til det inderlige, det overskridende, det som har mye energi, og det som kan løfte meg opp og bære meg med seg.

Det har som nevnt ligget i den mer ekstreme metallens DNA å hele tiden dytte grensene videre i en mer ekstrem retning. Svartmetallen benytter kjente mekanismer fra rockehistorien i sin omgang med musikalske og andre kulturuttrykk, slik som å hente inn elementer og symboler fra andre tegnsystemer utenfor egen normalkultur, såkalt utveksling, og omvending eller invertering, det vil så å velge ut spesielt sterke symboler fra den konvensjonelle orden og omforme dem til sine motsatser. De gjør det likevel med en helt ekstrem intensitet, og med en symbolrikdom som jeg har falt for. Å grave i svartmetallens anvendelse og utvikling av kulturuttrykk opplever jeg å komme stadig dypere inn i menneskets kulturhistorie. På et vis er det nesten tilfeldig hvor du begynner å nøste: Alt henger til slutt sammen.

Og så liker jeg ungdomsopprørets klang. Det er forfriskende og rister perspektivene våre løs fra en stivnet slummer. Samtidig som jeg som nå middelaldrende synes at man heller bør lytte til og legge vekt på livserfaring og komplekse refleksjoner enn simpel sutring fra gutte- og jenterom når man skal navigere i verden. Men det er frigjørende med en langfinger i trynet, alle trenger det.

Du har i denne boken undersøkt hvor denne ekstreme musikken henter inspirasjonen fra. Det virket for de fleste jo som et radikalt brudd og noe helt nytt. Men fortell litt om hvordan ulike norske band lette rundt i kulturhistorien etter tekster og ideer, og hvilke overraskende funn du har gjort?

— Det er som jeg har vært inne på et veldig rikt materiale. Men det mest oppsiktsvekkende jeg har oppdaget er nok hvor utstrakt bruken av romantiske og nasjonalromantiske tekster og billedkunst er i svartmetallen. Det virker som de saumfarte bokhyllene hjemme eller på det nærmeste biblioteket for å finne et språk som kunne uttrykke det de hadde inne i seg på en måte som kunne koble dem på noe forgangent som de søkte seg tilbake til og ønsket å mane frem. Noe som kunne re-fortrylle en samtid hvor de store sannhetene var bukket under for relativisme og postmodernitet, og hvor trollene var jaget ut av skogen av sekularisert kristendom og realvitenskap. De søkte seg tilbake til norrøne, krigerske, staute og rotekte verdier for å kjenne på noe ekte. Og for å kunne rive av seg konfirmasjonsdressen og gjenfinne en glemt kjerne av en sann norsk identitet, fri for pålagt kristendom. Et ønske om å frigjøre den av Hvite-Krist bergtatte nordmannen. Dette er en søken som speiler nasjonalromantikkens leting tilbake i tiden etter den ekte nordmannen for å frigjøre og differensiere nordmannen fra først danskene, deretter svenskene.

Det er ikke småtterier!

— Bruken av norske folkeeventyr og folketoner er kjent, også bruken av Kittelsen, men at svartmetallen bruker ord og setninger hentet fra Asbjørnsen og Moe, fra Kittelsens skrifter, og også Welhaven, det har man ikke sett så tydelig før. Dette viser jeg i boken ved å følge det jeg kaller signalord nedover i kulturlagene. Så avslører jeg endelig hvilken annen dikter enn Hans Børli som bidrar tekstlig på Isengards «Over de syngende øde moer» på utgivelsen Høstmørke fra 1995. Det kan jo være av interesse for noen.

Det er spor av kritikk i boken også av at svartmetallen griper til et enkelt og anvendt språk. Nasjonalromantikken var veldig til stede i min og deres oppvekst. Den blomstret særlig på slutten av 1980-tallet hvor vi så et mer materialistisk orientert verdisett i det norske samfunnet. Murens fall i 1989 la den siste store fortellingen i grus. Innvandring og globalisering truet den norske kulturens egenart. Vi ble nødt til igjen å forsøke å sette ord på og ramme inn den norske identiteten. Verdikommisjonen kom i 1998 som et endelig og desperat forsøk på dette. Det ble nei i EU-avstemningen i 1994 samtidig som vi arrangerte vinter-OL. Der gjorde vi som vi hadde gjort i foregående verdensutstillinger: Vi hentet frem det nasjonalromantiske bildet av det norske. Det var derfor ganske enkelt for svartmetallen å spinne videre på denne nasjonalromantiske vinden som blåste over landet.

Det forandret seg kanskje ganske kjapt fra år til år i begynnelsen der, hva man var opptatt av tekstmessig?

— Svartmetallen arvet et helt arsenal av ord og vendinger fra metallen. Og også ideologi. Døden er sentral som den endelige utstøtelsen fra samfunnet. Krigeren er sentral som den alene kjempende mot overmakten, og som skal omgjøre uretten som er påført svartmetallkarakteren. Den fremmede, vandreren, den syke, den ville eller den besatte er på samme måte en utenforstående som ser med avsky inn på samfunnet fra skogbrynet, galehuset eller leprakolonien.

Frykten i Ozzy Osbournes stemme for mørket og djevelen, det gotiske Andre som står foran han på Black Sabbaths tittellåt «Black Sabbath» på debuten Black Sabbath fra 1970 omfavnes snarere enn vises frem som noe fryktelig av svartmetalen. Det er ikke det gotiske Andre som er farlig, det er Gud og kristendommen som er farlig, og det å leve inautentisk. I det inautentiske livet er tomheten og pinen sentral.

Mer enn «bare» en fascinasjon for død og pine, var det altså mye preget av en slags historisk lengsel, og en utpreget modernitetsmotstand?

— Jeg skriver i boken om hvordan svartmetallen hadde et annet utgangspunkt enn innstifterne av romantikken og nasjonalromantikken. Svartmetallkarakteren kjente på modernitetens meningstap etter Guds død. Dette ble etter min mening forsterket på slutten av 1980-tallets jag etter materielle goder, og førte mange inn i en verdi- og identitetskrise. Svartmetallkarakteren kjente seg ikke hjemme i samtiden og søkte seg tilbake til tider med klarere svar og et liv tettere på kroppen, døden og følelsene, og naturen.

Og ikke minst en betydelig glede over skog og mark?

— Skogen har i kulturhistorien vært stedet for åndelige kriser, møtet med gotikkens fryktelige Andre, og de utstøttes sted. Skogen er amoralsk, vill og uforutsigbar, og den huser døden og djevelen.

Jeg skriver i boken om hvordan svartmetallen fant resonans i den ville naturen, og spesielt den nordiske naturen. Denne samklangen med de omgivelsen vi er vokst opp i og kommer fra, den uttrykkes gjennom Vesaas’ dikt «Snø og granskog» som Darkthrone bruker, og som jeg benytter meg av som tittel på boka. Den norske naturen setter preg på oss og blir et bilde av det ekte norske mennesket, i tråd med den romantiske tyske filosofen Johann Gottfried von Herders teori om den genuin folkeånden (Volksgeist). Herder mente at hver nasjon har en spesiell nasjonal egenart som man særlig kan finne hos bøndene, de som står nærmest naturen. Denne egenarten kunne man avdekke i felles språk og kultur, felles tradisjoner, etnisitet, samt landets klimatiske og geografiske forhold. En slik teori gjør at man kan skrelle av senere kulturelle forkalkninger og nærme seg den unike kjernen av identitet. Svartmetallen skreller vekk 1000 år med kristendom og finner tilbake til det norrøne mennesket og dets verdier.

Ute i naturen kunne svartmetallkarakteren hensette seg uhemmet tilbake i tid og koble seg på det forgangne, om det var svartedaudens gru, eller norrøne slag.

Senere har deler av svartmetallen omfavnet skogen på en ømmere måte og nærmet seg miljøvern og bevaringen av skogens unikhet som sted.

Det er altså mye oldtidshistorie men også poesi, filosofi, billedkunst og så videre. Hvor dypt inn i bibliotekene og litteraturen gikk egentlig disse unge låtskriverne?

— Det varierer. Noen leste seg godt inn i stoffet, andre plukket litt fritt, og atter andre hermet. Men felles for dem var at de leste ut av stoffet det de ønsket, for å finne sitt språk. Det sto ikke som viktig hva Nietzsche eller Welhaven egentlig mente, det viktigste var at de kunne brukes til formålet. Det ser vi også i bruken av modernistiske diktere som Børli og Vesaas hos Darkthrone og Isengard, og i bruken av norske folketoner hos Storm: de ble satt i en nasjonalromantisk ramme, og det ble plukket og justert litt i tekstene slik at det passet formålet.

Så virker det også som en del inspirasjonskilder ble plukket fra tidlig i bøkene. Om det var fordi forfatterne uttrykker seg mest bombastisk tidlig i verkene, eller om det var fordi man ikke var så nøye på å sette seg inn i helheten vet jeg ikke. Svartmetallutgivelser er ikke akademisk velbalanserte avhandlinger.

Musikalske kjennetegn ved BM som f.eks Snorre Ruchs unike og skoledannende «skogsflamenco» på gitaren, ekstreme blast beats på trommene, den forpinte vokalen og så videre, gjør det til en meget særegen sjanger. Hva føler du når du hører de beste låtene og stemningene?

— Noen ganger må jeg selvmedisinere meg med svartmetall. Det kan være en poplåt, en tåpelig politiker eller forbud mot abort eller homofili, da trenger jeg en dose svartmetall for å komme i vater igjen. Og da er det energien, det grenseoverskridende, voldsomme og fandenivoldske som griper meg med stor kraft. Når jeg hører noen låter jeg er svært glad i, og det gjelder også annen musikk, men metall spesielt, så kjenner jeg en usigelig opposisjonell glede strømme gjennom kroppen.

Hvordan vil du beskrive sjangeren i dag - er det bare musikk og kunst og business, uten alt dette med ideologi, nasjonalromantikk eller at det er en dyp subkulturell mening med livet for de involverte?

— Jeg tror sjangeren – aktørene og fansen – kjenner på en kanskje enda større tilhørighet og kameratskap enn før. Omtaler av konsertopplevelser og band er skrevet i et språk som uttrykker glede og samhold, at man er sammen om noe spesielt. Det tenker jeg er svartmetallen av i dag. Så opplever jeg at unge søker seg til den av samme grunner som før: en følelse av meningstomhet, av utenforskap, av misnøye med det inautentiske livet, og med et ønske om refortrylle verden. Men jeg vet ikke. De gangene jeg stikker på en metallkonsert så drar jeg som oftest alene. Det gir meg en ro.

I dag kan man havne i hardt vær og miste jobber bare man har noen 7-tall på capsen, slik vi så med Auroras musiker i forrige uke. Tabuer man kunne leke seg med i undergrunnen tidligere, ser ikke like uskyldig ut i det digitale dagslys. Likevel virker black metal å være «fredet» for grundig ideologisk kritikk?

— Vel, jeg tror fortsatt ikke svartmetallen tas på virkelig alvor som et seriøst kulturuttrykk. At man smykker seg med eksporten av svartmetall det er én sak, men den tas ikke på alvor som en veiviser for unge mennesker av i dag. Den er fortsatt marginal og teatralsk. Man tillegger ikke sjangeren politiske meninger av betydning. Den er ikke lenger farlig for moralen. Svartmetallen er og har alltid etter min mening i bunn og grunn vært apolitisk. Den vil bare få være i fred med sitt agg.

Satan er jo ikke farlig lenger heller. Det som er farlig nå er mennesker, statsledere med Napoleon-komplekser, og spesielt unge menn som ikke får pult. Og toleranse for intoleranse. Men religionen er fortsatt farlig etter min mening. Fordi den er dogmatisk. Alt som lukker ned muligheten for refleksjon og diskurs er farlig.

Det har vært tilløp til skremmende ideologi, og også endel kriminelle handlinger utført av et mindretall. Tenker du at BM har tatt tilstrekkelig ansvar som miljø, sett under ett?

— Svartmetallen har tatt et stort ansvar for å vise fingeren til det bestående, og vise at det finnes alternative måter å tenke på. Det har en verdi. Når det gjelder tåpelige handlinger og utsagn så har de ikke tatt noe kollektivt ansvar for det i etterkant. Svartmetallen er ingen politisk bevegelse, og opererer ikke som et miljø som kan gå ut med en felles beklagelse. Det ville heller ikke passe seg synes jeg.

Gå heller å ta en øl med dem, det er veldig hyggelig.

Black metal har på grunn av sine kontrære kvaliteter og sterke visuelle stil vært en gjenganger i andre sammenhenger, som samtidskunst og mote. Musikken er brukt i kommersielle sammenhenger, og som mer seriøs kunstmusikk. Men den er jo her definitivt fortsatt på egne ben som en populær musikkform - har den tålt all oppmerksomheten fra alle kanter?

— Ja, den har tålt det. Eller, den har snarere falt for egen konservatisme musikalsk synes jeg, i alle fall i Norge. Jeg opplever at svartmetallen utvikler seg mer og videre andre steder enn i Norge, og også innen andre sjangre. Her blir det litt den samme gamle visa. Det synes jeg er synd, og jeg håper jeg tar feil. Som med alt annet finnes det selvsagt hederlige unntak.

Til slutt, har du tre BM-låter du ønsker å ta med deg i det hinsidige?

— Dette er supervanskelig, det finnes jo så mye bra! Men la gå. Jeg får velge norske, da, og litt kontroversielle låter, bare for å avgrense. Den minst kontroversielle er nok Satyricon og låta «Hvite Krists Død» fra The Shadowthrone (1994) som for meg er den mest komplette tidlige svartmetallåta både musikalsk og tekstlig. Så sier jeg «Vakyrie» fra Darkthrones The Underground Resistance (2013) for å si at det aller meste Darkthrone gir ut sitter som fy (selv om det kanskje ikke er svartmetall lenger), og for å si at Gylve Fenris Nagell har baller og kommer unna med det meste. Den siste jeg vil plukke er Mayhems «A Grand Declaration of War» på Grand Declaration of War (2000) fordi den vel er en av de mer filosofiske utgivelsene innen sjangeren med tydelige referanser både til Nietzsches Antikrist (1895) og Machiavellis Fyrsten (1532).