Yu Mi på vei til en av Pyongyangs mange fornøyelsesparker. Skjermdump: Youtube.
Nord-Korea forbød Youtube i 2016, men har nylig innsett plattformens muligheter for spredning av propaganda. I fjor opprettet det isolerte landet to kanaler: Yu Mi, og Song A. Jentene viser oss rundt i Pyongyang, forteller om dagliglivet sitt, har henholdsvis litt over 18 000 og 28 000 abonnenter og er noen-og-20 og 11 år gamle.
Budskapet er tydelig: livet i Nord-Korea er helt normalt, og er en svært begivenhetsrik turistdestinasjon.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Vanligvis er Nord-Koreas propaganda insisterende på den måten vi forbinder med Sovjetunionen og Tyskland under krigen, der myndighetenes ubestridte makt hamres inn med kampord. Fortsatt står den dramatiske nyhetsankeren Ri Chun-hee foran kamera som en prest, med dyp magerøst, og forteller nordkoreanere om de siste bragdene til deres guddommelige leder.
Men, i et forsøk på fornyelse, utforsker de nå upløyd mark, for første gang å nå ut til et utenlandsk publikum.
Youtube som kampsone
Amerikanere har for lengst perfeksjonert vlogging. Hyperaktive linselus filmer seg selv med håndholdt kamera, og gir en illusjon om at de er akkurat som oss andre, selv om videoene kan handle om både villaer og sportsbiler. De har tilintetgjort dødtiden, med jump-cuts og selvironisk avbryterhumor, og fremhever avbrytende bloopers midt inne i setninger – en essensiell ADHD-aktig ingrediens for å holde oppmerksomheten til seeren.
Det er dette formatet nordkoreanerne vil benytte seg av, men gamle vaner er vonde å vende: i sin første video møter Yu Mi oss som en nyhetsanker. Mikrofonen er svak, og lydmiksen er dårlig. Hun sier hun antar vi er nysgjerrige på Pyongyang siden koronapandemien har forhindret oss fra å besøke byen. Derfor vil hun vise oss det nordkoreanere pleier å gjøre på varme sommerdager: spise is.
– Å, hva er dette?, sier hun «overrasket» mens hun plukker opp en is.
– Innpakningen er så fristende!
I en kiosk med høylytte kjøleelementer forklarer hun oss at ispinnene finnes i flere farger, former og smaker. Favoritten hennes er sjokolade. Alle produktene i kiosken kommer fra den samme fabrikken: Oil General Health Drinks Factory. Fabrikken ble bygget under tilsyn av Kim Jong Un. Dette gjelder også for et treningssenter hun viser oss, som angivelig er fullstappet mesteparten av tiden.
Den klønete regien, det åpenbart forhåndsskrevede manuset og Yu Mis haltende skolepensum-engelsk, gir en følelse av at man ser på en infomercial fra et reisebyrå. Hun vil uansett gjøre sitt ypperste for å «tilfredsstille vår nysgjerrighet», og måten harmløse temaer blir behandlet på en oppstilt og kunstig måte gjelder også for resten av videoene hennes. «Today is TGIF», sier hun før hun viser oss byens fornøyelsespark og tivoli. I en annen video møter kameraet henne «tilfeldigvis» på joggetur langs Taedong-elva, før hun «tilfeldigvis» møter noen fiskere ved bredden.
Nordkoreansk nepobaby
Kina har i den siste tiden forsøkt seg på en lignende propagandastrategi, der staten forsøker å påvirke vestlige vloggeres synspunkt gjennom oppverting. Vestlige Youtubere har blitt avslørt med utsendte, kinesiske «guider» hakk i hæl, når de har besøkt fangeleir-fylte landsdeler som Xinjiang. Mens militærøvelsene utenfor Taiwan trappes opp, ønsker kineserne å fremstå så ufarlige som mulig.
Samtidig som Nord-Korea tester langdistansemissiler som aldri før, prøver de å sjarmere med det uskyldigste de har: en 11 år gammel jente som er opptatt av skole, bading, iskrem og fornøyelsesparker. Song A har en perfekt britisk aksent, som det Seoul-baserte nyhetsmediet NK News har sporet direkte til en privat utdannelse i England, finansiert av myndighetene. Song A er angivelig datter av en diplomat og barnebarn av en militæroffiser. Informasjonen rimer med det hun forteller i en nyttårshilsnen, at besteforeldrene hennes har flyttet inn i en av de 10 000 nybygde leilighetene i byen, helt gratis.
En helt vanlig nordkoreansk jente, altså, som ikke kan understreke nok hvor mange parker som finnes i Pyongyang, hvor morsomme de er å leke i og hvordan den nordkoreanske virkeligheten må virke «completely bonkers» for oss som tror på de dårlige ryktene om landet. Favorittbøkene hennes er Harry Potter, som i 2020 ble godkjent av myndighetene (dersom noe ikke er godkjent, er det forbudt).
Hjertet hennes «pumper av lyst» når hun besøker et barnesykehus med selfiestang i hånd. Song A kaller det et «palass for pasienter, voktet av leger og sykepeiere», og forteller at barn faktisk glemmer hvorfor de er på sykehuset fordi det er tegneseriedekorasjoner på veggene. Tross alt virker hun mer autentisk enn Yu Mi når hun opererer kameraet på egen hånd, også når hun spiser is med røde bønner, melon og tomat. Det man kan mistenke for å være en koregrafert brainfreeze avbryter henne midt i en setning. I blant møter hun forlegent blikket til noen bak kamera.
Internettets språk
Nordkoreanere forholder seg som regel bare til det nasjonale intranettet Kwangmyong, dersom de ikke har fått tak i telefoner fra Sør-Korea. De tilgjengelige sidene fra det globale nettet finnes det bare noen få tusen av – alle sensurerte og sjeldent oppdaterte. Det usensurerte, frie nettet er det mindre enn 1 prosent av befolkningen som har tilgang til, for det meste medlemmer av den politiske eliten, forskere og hackere. Det gjør at det er få, om ingen, som har internalisert måten man er på internett.
Det synes på Yu Mi og Song A. Kanalene demonstrerer først og fremst hvor langt resten av verden har kommet med å utvikle et språk som er særegent for innhold på internett. Reportasjene likner de man kan se på tradisjonelle morgenprogrammer på TV, og har en slik sensibilitet som Nathan for You begynte å gjøre narr av for over ti år siden.
