– Vi synes ikke lenger det er så gøy å le av vanlige folk som blir lurt, mens det er tilfredsstillende å se kjendiser bli lurt, sier Njål Engesæth om hvordan NRK-humoren har forandret seg.
Da er det lisenskontroll! Njål Engesæth har saumfart NRKs arkiver, både til programmet «Lisenskontrolløren» og her, i «Underholdningsmaskinen» (2015), om NRKs talkshow oppgjennom historien. Foto: NRK
NRKs arkiv er rikholdig, heter det. Og nå er det enda litt mer rikholdig enn før. Tidligere i år inngikk NRK en ny avtale med rettighetsorganisasjonen Norwaco. Avtalen innebærer at alle NRKs humorprogrammer fra 90-tallet og frem til 2015 nå er tilgjengelige i NRKs nettspiller. Med andre ord er det nå bare å kaste Uti vår hage-DVD-ene man har ruget på.
Men hva annet enn Uti vår hage er det verd å ta et gjensyn med?
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Ingen har mer kontroll på NRK-arkivet enn Njål Engesæth. Engesæth er journalist og programleder i NRK, kanskje aller mest kjent for programmet Lisenskontrolløren, hvor han brukte klipp fra NRK-arkivet til å si noe om Norge, livet og kulturen – og seg selv.
Det er kanskje NRKs beste program fra de siste ti årene.
Når Tidens ånd ringer for å høre i hvilken ende av skattekisten/arkivet man nå bør begynne i, starter Engesæth med et forbehold. Programmene som nå er gjort tilgjengelige er for nye for hans smak. Men han har et mer generelt arkivtips:
– Start med det du liker fra før!
Foruten at NRK har forsøkt å pushe Linn Skåber-serien Hjerte til hjerte, som konsensus er blitt at ikke fikk nok oppmerksomhet da den ble sendt i 2007 og 2010, har det meste av diskusjonen rundt den nye arkivavtalen dreid seg om hvorvidt gammel og folkekjær humor er for støtende for dagens publikum.
En overskrift i Aftenposten lød: «NRK har vurdert «Uti vår hage»-humor som for drøy for dagens seere». Klassekampen skrev: «NRK går gjennom humorinnhold som skal legges ut på nytt for å sjekke om noe er problematisk».
Og, ja. Vi husker Bård Tufte Johansen, som snakket gebrokkent og hadde brun sminke i ansiktet. Robert Stoltenberg, det samme. Funksjonshemmede og kronisk syke ble gjort narr av over en lav sko.
Men hva med alt det vi ikke husker? Alt det vi ikke aner at treffer oss når NRK åpner arkivene?
Engesæth påpeker at ting fra de siste 20 årene, som Norwaco-avtalen innbefatter, ikke kan sammenlignes med hvordan det var før der igjen.
– Altså ... går du til 60- og 70-tallet, så er det ting som er litt mer «politisk ukorrekt» for å si det på den måten, sier han.
– Har du noen eksempler?
– Ikke noe jeg kan ta ut av løse luften, men blackface er det jo … tilfeller av. Men jeg vil ikke si mye egentlig. Når jeg har gjort Lisenskontrolløren, så har jeg hatt med noe av det, men du må lete litt.
– Hvordan reagerer du når du ser sånt?
– Man rister litt på hodet og tenker, det der kunne man aldri gjort i dag. Jeg synes jo det er gøy, på samme måte som når du hører en komiker si noe skikkelig drøyt, så kan man le, liksom åh-hå, tenk at noen kan si noe sånt! Det er litt den følelsen jeg har når jeg ser i arkivet.
Njål Engesæth i rollen som Aksel Hennie i «Lisenskontrolløren» sitt temaprogram om suksess. Foto: Skjermdump / NRK
– Er det noen tydelige skiller i NRKs programmer oppgjennom historien?
– Alt er flytende. For eksempel er LørDan på 80-tallet et veldig USA-inspirert talkshow. Så selv før TV2, skjønte NRK at man måtte tenke bredt.
– Og humoren, da?
– Humor går i bølger. Humoren var drøyere på 90-tallet enn nå. Den tok mer i, sikkert på godt og vondt. På 90-tallet diskuterte man dette, det ble kalt «drittsekkhumor», tror jeg, og jeg tipper at det gjorde at folk etter hvert begynte å kvi seg litt. At hvis man vet at hvis jeg gjør denne vitsen, så får jeg masse dritt ... da er det mer fristende å la være.
– Personlig skulle jeg ønske at det var litt mer drøy humor i dag. Sånn sett så kan man jo tenke at hvis unge humorister ser litt hva man gjorde før, så kan man finne noe inspirasjon, selv om det er greit å styre unna det verste. Rasisme, homofobi og sånne ting er jo alltids greit å styre unna.
– Er det noen mindre kontroversielle ting man rett og slett har sluttet å gjøre på TV?
– Skjult kamera har vært veldig populært til tider. Det er det veldig lite av. Det slår meg at det er en ting man ser lite av nå. MTV hadde jo Punk’d, men idet det døde, ble det litt slutt på dette med skjult kamera. Prankesisten finnes jo, men man ser mindre av det nå enn før.
Også Discovery satser på skjult kamera denne høsten, med Calle Hellevang-Larsens program Calles gale verden. Nesten som om fortiden hjemsøker oss.
Engesæth mener likevel tidsånden har løpt fra formatet.
– I Smil til det skjulte kamera, som gikk på NRK på 60-, 70-tallet, er det intetanende, vanlige folk som blir utsatt for ting. Vi synes ikke lenger det er så gøy å le av vanlige folk som blir lurt, mens det er et eller annet tilfredsstillende med å se kjendiser bli lurt, sier Engesæth.
– Hvis man gjør narr av vanlige folk, tror jeg ikke det treffer så godt i dag.
Aud Schønemann tar seg en sigarett i NRK-programmet «Kjære kollega» (1972). Foto: Skjermpdump/NRK
Til slutt tipser Engesæth om en skjult skatt fra NRK-arkivet.
– Jeg ville sjekket ut serien Kjære kollega, med Rolv Wesenlund. Det er rett og slett Rolv Wesenlund som intervjuer kollegaer fra underholdningsbransjen, men det som er fiffig er at programmet, de første ti-femten minuttene, er på en måte skjult kamera, for han gjør intervjuet i et studio, men gjesten vet ikke at kameraet går fra det øyeblikket de kommer inn, så man får se dem helt avslappet mens de blir sminket og småprater om ting. Og så sier Wesenlund at, okei, nå starter intervjuet. Da kommer det lys på kameraene, studiolys og de gjør et intervju. Etter at intervjuet er ferdig triller de ut en TV-skjerm slik at de får se om igjen intervjuet de akkurat har gjort – og da vet de heller ikke at de blir filmet! De sitter og kommenterer hvordan de ser ut og … Du får en veldig rar meta-ting. Det er veldig fascinerende.
Serien er fra 1972, så det er ikke alle navnene som er kjente i dag, men noen er det.
