NRK-scenen er et symptom på livemusikkens død

Det går til helvete. Det er det liten tvil om. Når hørte du sist en god nyhet? Selv i musikklivet, som så lenge jeg kan huske har vært en garantist for good times i en ellers grell hverdag, er det mørke skyer i mange retninger. De dyre norske kulturhusene som det er så fryktelig mange av rundt om, melder om dramatisk nedgang i antall solgte billetter, noe som får umiddelbare konsekvenser for programmeringen av dem. Det blir mindre aktivitet. Likeledes lyder rapportene fra de mange som booker kvelder med små og mellomstore band: det er tilsynelatende vanskelig å få folk til å få ræva opp av sofaen. Med de umiddelbare konsekvensene det medfører i en meget sårbar økonomi.

I årevis nå, selv under pandemien, har vi, i alle fall i Oslo, kunnet slå oss på brystet med å bo i en av Europas suverent beste konsertbyer, for den som har giddet å følge med har utbudet vært enormt, i de fleste sjangre – kanskje utenom soul. Ting tyder på at dette nå kan ses på i fortid. Skjønt, den lokale og kortreiste musikken klarer seg vel på et vis. Verre er det med kvalitetsmusikk fra det store utland. Nå tenker jeg ikke på Kendrick Lamar som til tross for å være «verdens viktigste artist» på langt nær klarte å fylle dødens arena ute i Bærum forleden uke. Denne fiaskoen bidro jeg til selv. Nei, det er de mange meldingene om mid-level artister av typen Animal Collective, Santigold og Little Simz som på kort varsel har sett seg nødt til å avlyse sine turneer, i henholdsvis Europa og USA. Dette er et fenomen over hele vesten som vi antakelig bare har sett begynnelsen på. Sistnevnte artist gjorde jo vei i vellinga på Øyafestivalen og alle andre steder i sommer, og vant nettopp Mercury Music Prize. Slike ting pleide være garantist for god inntjening. Likevel ser Little Simz at det ikke er bærekraftig å stikke over havet til et av verdens største musikkmarkeder nå.

Også mer kommersielle artister som Shawn Mendes og Justin Bieber har av forskjellige grunner satt ned føttene. En fryktelig amalgam av faktorer spiller inn: noe lavere interesse, dårlig personøkonomi blant publikum, fordyrende tjenester for crewet, personalmangel, valutaendringer, økte reiseutgifter, dyrere strøm og så videre. I tillegg er det de mentale påkjenningene det innebærer å være på veien og operere i den heseblesende bransjen som mange nå føler ikke er verdt det. Regnestykket går ikke opp. I tillegg har vi to år med manglende rekruttering, av unge folk som aldri egentlig har fått oppleve konsertmagien slik den er i sin strålende hverdagslighet, og ikke vet hva de savner.

Dette er litt blanding av saker kanskje, men det er bittert å tenke på alle de som beriket seg på koronastøtten med alskens fabrikkerte og halvveis unødvendige arrangementer når man ser den kortsiktig tunge økonomien nå i de leddene som virkelig står for hverdagen i kvalitetsmusikken. Jaja, for å parafrasere Airplays strøkne låt: «Nothing You Can Do About It». Det er bare å fortsette å sitte på ræva og vente på bedre tider. Eller forsøke å bidra til å opprettholde den sosiale musikk-kulturen ved å møte opp på noen av disse arrangementene som folk synes er så meningsfulle å drive med selv om de nesten knekker ryggen av det.

God, selvopptatt NRK-tradisjon

Nettopp derfor var det litt forstemmende å se disse mye forhåndsomtalte TV-produksjonene som har fått navnet NRK-scenen. I god selvopptatt NRK-tradisjon måtte de jo ha med seg selv i navnet. Krinken får med rette svært mye pes om dagen, blant annet på grunn av alskens pjattete stil, kulturdekningen, Fredrik Solvang, Sophie Elise-podkast og alle disse forferdelige kjendisprogrammene. Ja, det er kanskje dårlig bruk av energi å kanalisere den over på irritasjon over arbeidstakere som sikkert bare forsøker å lage noe som er populært, men i hele min oppvekst så jeg på NRK som en som kunne rettlede meg via masse kjedelige, men viktige saker til noe som var nyttig og overraskende. En stødig hånd. Slik er det ikke lenger, langt ifra. Nå er det blitt noe av en klisjé å surmule over manglende musikkprogrammer på TV, det har jeg etter hvert hevet mange frilanshonorarer for å skrive indignerte artikler om. Seerne er kanskje ikke interessert i musikk, rett og slett. Men jeg skulle ønske NRK gjorde det likevel. Nå er det heldigvis flere tegn til bedring der oppe, i alle fall i radio og podkast-avdelingen, med Musikkrommet som nylig fikk radiopris, et kraftig revitalisert Bluesasylet der Knut Reiersrud finner nye sammenhenger og gjør oppvakt research, Jazzklubben holder på, og nettopp startet Frantzvaag et etterlengtet klubbmusikkprogram på P13. Men det er på TV at mangelen er synlig. Den forholdsvis nye musikksjefen for hele NRK, Mads Borch Bugge, har vist gode takter og har kommet musikklivet litt mer i møte. Ting later til å være på gang.

Disse påkostede live-musikkvideoene er virkelig det siste vi trenger nå. Det er en total misforståelse av det mest prekære oppdraget.

Lenge var Hovedscenen en enslig svale med god formidling av klassisk musikk, men det arbeides med en grundig dokumentarserie om norsk jazz, og nettopp ble altså NRK-scenen lansert. Her kan jeg være ærlig og berømme regissør Paal Ritter Schjerven med godt lagde innspillinger og produksjoner med et fint og passe variert utvalg virkelige kvalitetsartister fra forskjellige sjangre der de fleste bare er passe kjente og har meget godt av eksponeringen. Filming og konsepter er fiffige, og de fleste artistene fremstår i et godt lys. Spesielt Daniela Reyes som er i sitt ess sammen med landets fremste unge musikere ute i skauen ved familiehytta på Brønnøya. Eller den syngende kontrabassist Ellen Andrea Wang med trio som fremfører en av tidenes fineste låter «Lonely Woman» og sin egen, ambisiøse «Erasmus» i strålende solskinn ved konfirmantsalen på Vålerenga. Hvorfor føler jeg likevel at det butter?

Emo rekonstruksjoner av konsert-ideen

Disse påkostede live-musikkvideoene er det siste vi trenger nå. Det er en total misforståelse av det mest prekære oppdraget.

Nå tenker jeg ikke på at det hovedsaklig er artister satt til østlandet her, og at den noe «hyggelige» settingen utelukker en god del vitale uttrykk. Det er implisitt at disse artistene er takknemlige for å få være med. Men det er grunntanken som er feil. Hovedideen er å presentere artistene i en «setting de føler en personlig nærhet til». Problemet er at det bare blir enda et simulakrum av konsertopplevelsen, som får publikum til å glemme hvordan konserter egentlig foregår. Det er ikke korona lenger nå! Vi trenger ikke flere emo rekonstruksjoner av konsert-ideen, uten den å så sentrale bestanddelen PUBLIKUM. For det er noe som går igjen i disse kortfilmene. Som om det er et lurt poeng.

Et av programmene kom inn på lineærprogrammet selveste lørdag kveld denne helgen, etter Maskorama, og det er morsomt å se Hedvig Mollestad Trio spille foran et badehus på Nesodden i kjoler og Arsenal-drakt, men det er deres møter med et publikum, enten det er på små jazzklubber eller på store heavyfestivaler som er selve grunnen til det bandets suksess og egenart. Man må se bassist Ellen Brekken gå ut blant publikum, slik hun stundom gjør. Ikke se dem simulere konsert ved Oslofjorden for en håndfull gjess og småfisk. Det er svært lite jazz i hvert fall.

En falsk måte å forholde seg til musikk på

Jeg mistenker at mange innspillingsfolk fikk så teken på å gjøre flerkamerasproduksjoner under lockdown-epoken at de har tatt med seg de kunnskapene inn i denne nye virkeligheten også. Det er kanskje mest behagelig. Men det blir totalt bakvendt for meg. Nå som vi endelig har muligheten igjen, skal man ikke dyrke denne litt falske måten å forholde seg til musikk på. Odd Nordstoga har skjønt det, og tok med NRK til den herlige restauranten og scenen Kampen Bistro, som ga ham viktig selvtillit og sjansen tidlig i karrieren. Nå ville han vise sin takknemlighet tilbake til booker Erik Laeskogen og de andre der oppe. Men også her ser vi stort sett bare noen fabelaktige musikere som står i ring og spiller, alene.

I hele min oppvekst så jeg på NRK som en som kunne rettlede meg via masse kjedelige, men viktige saker, til noe som var nyttig og overraskende. En stødig hånd. Slik er det ikke lenger.

Jonathan Floyd i farens snekkerverksted og Isah i mitt nabolag i parken på St.Hanshaugen føles rett og slett som en rip-off av de intrikate nettproduksjonene Vi Er Live gjorde f.eks. i det gamle Deichman-bygget under pandemien, da få kunne møtes og man ble tvunget til å tenke nytt. Det er den samme type scenografi, koblet med noen elementer fra Christine Dancke-serien Haik, der pasjonerte fans kunne møte sine artister på konserter på helt ville lokasjoner. Det må liksom alltid være med et slikt uvedkommende element.