Restaurant Null Null: – Mer «kokketering» enn kokkelering

Lokalene er en lang tarm som ligger parallelt med Reviers hotellobby, og fremstår mer som et arkitektonisk «oops» enn en restaurant som var tiltenkt da Revier tok over lokalene etter det konkursrammede hotellet Grims Grenka. Veggene og taket er gråmalte, og gjestene må ta til takke med frostede vinduer som vender mot hotellets lobby. Stedet er antakelig godkjent for varig opphold, men det frister ikke. Her føles det ikke som om man har havnet i en kokk eller restauranteiers ultimate visjon, et sted med en iboende lidenskap og en klar agenda, men i manifestasjonen av en strategiplan for ekspansjon.

Det kan ha sammenheng med at Null Null er nok et bidrag til den stadig voksende porteføljen til Flott Gjort. Dette er utelivsgründerne som «skaper fremtidens møteplasser» ved å teppebombe Oslo med konseptsteder – Rent Mel, Becco, Vin Vin, Trekanten – steder med det til felles at de serverer nøye planlagt sjel på boks: «møteplassene» er så utstudert og ferdigeltede at det sjelden er rom for at en egen, utemmet aura kan oppstå mellom veggene.

– Jeg kan ikke se for meg at Null Null kommer til å fylles av liv og røre, sa Kippers og skulte mot strålanternene og vasene fylt med spaghetti.

Et enslig organ

Hos Null Null er menyen behagelig kort. Fire forretter, herunder «snacks», og fire hovedretter. Ingen av dem krevende for kokkene å lage i sanntid, som, hvis man kan sin mise en place, ikke behøver være negativt.

Vi ba servitøren anbefale forrett, som kunne fortelle at «alt» var godt.

Denne kvelden var det flere servitører per gjest enn det er lovpålagt å være voksne per barn i en barnehage, og man ivaretas deretter. De var ekstremt vennligsinnede og fornøyelige å snakke med, selv om den kameratslige tonen også understreket at Null Null ikke er en restaurant av den gamle skolen. Når en av de pratsomme (og høyst sjarmerende) servitørene er midt i en anekdote om da et Beatles-medlem ga ham en klem, avslutter han ikke fortellingen når en annen servitør serverer forrettene, og disse ender opp som lunkne vitner til fortellingens crescendo.

Panzerottoen, en slags blek calzone, kommer alene på en tallerken, uten garnityr eller støtteapparat, som et enslig organ i en nyreskål i operasjonssalen. Når servitøren fører tallerkenen ned mot bordet, sklir «calzonen» bortover asjetten, som om den forsøker unnslippe ydmykelsen av å bli smakt.

– Jeg tar den i klypa, sa Kapers, som umiddelbart angret da fingrene ble glatte og fettete.

Panzerottoen var fylt med scamorzaost, friarelli (en brokkolinilignende grønnsak) og salsiccia, og hadde den samme smaksprofilen som mat man henfaller til å spise en fuktig aften: ja, jo, det er jo godt, men man må liksom ha bedøvet munnen med gift lenge nok til at smaksløkene er dummet ned til basalbehovene «salt» og «fett».

Cantina Terlano Chardonnay ble anbefalt til den mektige panzerottoen, men paringen var ikke helt vellykket. Det kunne kanskje skyldes at Kapers egentlig drakk Gini Soave Classico, som kom for en dag da Kapers litt senere ba om å få prøve nettopp Gini Soave Classico og servitøren sa «men den har du allerede drukket?».

Vinflausen rammer det som må være Null Nulls mest irriterende pitch. På nettsiden hevder restauranten å servere «no-bullshit wine» (kan man ikke for guds skyld fremsnakke vinkartet sitt uten at det skal gå i en falsk konflikt med annen vin?), og såfremt det finnes en motsats, altså vin med bullshit, må det å serveres feil vin være nettopp dét.

Friterte kyllingvinger fra Hovelsrud Gård var tre små kuler med tynne flak av trøffel. Selv om kulene lages på det mørke og mer distinkt «kyllingaktige» kjøttet, var det smaken av trøffel som dominerte. En slik ensartet smaksopplevelse skulle vise seg å bli kveldens røde tråd.

Smørbad

– Uhhhh, this dish is very buttery, advarte servitøren med komisk fransk aksent da Kippers bestilte spaghettini med røkt smør, colatura (fiskesaus) og rå kamskjell fra Frøya.

– Oh, but I like butter, parerte Kippers med komisk norsk aksent.

Men hovmod skulle stå for fall.

Dersom en servitør nøler med bestillingen, bør det tas til etterretning. «Buttery» var mildt sagt en underdrivelse, for spaghettinien badet i en dam av smør. Over pastaen lå det en hvit klump av kamskjell. Teksturene var uadskillelige: lipider som veltet seg i fettsaus, og ingen andre ingredienser til stede for å balansere smakene. Noen bittesmå spor av gressløk i de rørte kamskjellene var det eneste som vektet mot i matrettenes svar på Monty Pythons Mr. Creosote-sketsj.

Spaghettinien ble heller ikke servert med skje, kun en flekkete (!) gaffel.

– Det er fælt å si det, men retten er servert på en måte som får det til å virke som Null Null har til hensikt å gi gjestene sensorisk kortslutning. Når jeg ser ned i bollen tenker jeg på … hjernemasse.

Men rettens kanskje største forbrytelse er at den frarøvet oss pastaens viktigste taktile nytelse, nemlig den harde kjernen av ubesudlet stivelse som ikke er forringet av kokende vann – dette millisekundet av knekk i pasta som er kokt al dente. Spaghettinien var melete, slapp, trist. Ugh.

– Jeg har aldri ikke spist opp en pastarett, sa Kippers og så ned på den halvfulle bollen.

– Før i dag.

For 175 kroner ekstra, tilbyr Null Null en skje med belgisk Gastrounica Royal-kaviar på toppen.

– Her er det mer kokketering enn det er kokkelering. Null Null har tydeligvis råd til å flekse med flotte råvarer, men dette er perler for svin, sa Kapers.

– Det denne retten mangler er ting man kan finne i billigkroken, som enten ville tilført syrlighet eller crunch.

Anderaguen med and fra Holte Gård var ikke vassere. Også her var fusillien fullstendig overkokt. Kjøttet i raguen var læraktig, og sausen manglet kompleksitet. Og, på Woody Allensk manér, var det for lite av den! Sausen burde trengt seg inn i krikene og krokene av pastaskruene, men i denne retten har det som skulle vært et lykkelig ekteskap utviklet seg til en lei skilsmisse, der saus og pasta var i opposisjon til hverandre.

«Dry as a nun's cunt»

Menyen tilbyr kun én dessert, sjokoladekake med kaffe- og grappaiskrem. Å slippe velge mellom tusen desserter er selvfølgelig en ekte luksus, men samtidig fordrer begrensingen at den ene desserten er en triumf.

Det var den ikke.

Kaken så ut som kneippbrød lagvis glasert med leverpostei, og bunnen var så tørr at den smuldret opp på tallerkenen.

– Hva i … sa Kippers og måpte.

– Jeg minnes munnhellet «dry as a nun’s cunt», svarte Kapers, og pirket gaffelen i smulene til kaken som er priset til svimlende 155 kroner.

Leverposteikaken var toppet med en kladd iskrem. Denne tafatte scoopen, som det smakte brent Bialetti-espresso av, kunne blitt bortforklart om det var masse gjester og kok på kjøkkenet, men med tre andre gjester i lokalet fremsto det som et hån mot presentasjonens kunst.

– Hvem som helst kan mestre en quenelle, sa Kapers, og skjøv den halvspiste kaken foran seg.