Ny standard fra Vanessa Baird

Det er foreligger vel foreløpig ikke tall på hvordan ungdommen har respondert, men det er så klart veldig morsomt at Jon Fosse omsider ble norsk folkelesning på ordentlig, med utsolgte titler og stadig nyopptrykte opplag. Da nyheten kom i høst om at han 10. desember skal motta Nobelprisen i litteratur der borte i Stockholm, fikk man den etter hvert sjeldne følelsen av at litteratur og kultur virkelig betyr noe i menneskers liv - at det er et liv verd i seg selv.

Den dagen skrek jeg faktisk hell yeah!, på mange vis upassende, ut i det kjølige venterommet der jeg satt og og så på telefonen, intenst studerende livesendingen av den lukkede døren i rommet der Nobelprisen i litteratur offentliggjøres. Litteratur er viktig, men man skal ikke glemme denne anledningen også er blant de mest spennende og underholdende TV-opplevelser man kan ha. Oppe der i spenningsnivå med «Nå må du snart komme, Gjermund», fra de sort/hvite bildene av en snøtung gran i Holmenkollen.

Annonse

Da jeg kom hjem, fulgte jeg utallige personlige FB-oppdateringer fra folk i kulturlivet, svært mange av dem om personlige møter med Jon Fosse opp gjennom årene, samt mer eller mindre vellykkede vitser på X, samtidig som jeg så gjennom hyllene hjemme for å umiddelbart kunne lese ham. Dette mens kommentatorer på NRK og SVT drøvtygde seg gjennom litt for lange direktesendinger. Jeg gikk så ut, innom en liten Ark på et kjøpesenter i nærheten, en Fretex, et antikvariat og en uavhengig bokhandel, på utkikk etter hull i samlingen. Det er merkelig å være så frenetisk når det gjelder litteratur som er så langsom og alvorlig som Fosse kan være. Men jeg tror samtidig at dette var årets morsomste dag. Det sier vel endel. Personlig tror jeg at dem som går ofte i bokhandler og bruktbutikker ikke utelukkende er interessert i prosaens utfordrende gleder - ved å skaffe seg enda en bok, selv om man har svært mange uleste slike hjemme fra før, kjøper man seg på en måte alternativ tid, potensiell tid - man tror at man skaffer seg et annet og bedre liv. I alle fall et lengre et. Og det gjør man kanskje?

Han får prisen på grunn av sin «nyskapende dramatikk og prosa, som gir en stemme til det usigelige». Man kan sannelig også utgi bøker uten særlig mange ord i seg, som likevel gjør dundrende inntrykk. Poeten Jørn H. Sværen, som også er medlem av det utsøkte kunstrockbandet Ulver, har utgitt en av denne bokhøstens mest celebre bøker. 12 bøker (Kolon forlag) er nettopp det, en samling av tolv bøker, to av dem tidligere utgitt på hans eget England forlag — håndsydde, eksklusive bøker som gjør seg ekstra godt når hentet fra postkassa. Å sakte åpne konvolutten og fiske ut bøker som Eden, gir nettopp denne underlige følelsen av tid. Boken består i sin helhet av følgende linje: Klær henger i trærne.

Muligens ikke midt i blinken for Sløseriombudsmannen og de mange myndiggjorte kulturhaterne der ute, men full av dirrende mening for andre. I frekke og fabelaktige Vanessa Bairds nye bok I Get Along Without You Very Well (No Comprendo Press) er det heller ikke mange ord, faktisk under 25 små ord. Likevel blir man sittende igjen med inntrykk av å ha opplevd et liv og en tilstand. Baird, som flere av oss ikke nøler med å omtale som en av landets aller fremste billedkunstnere, har mye gående for tiden. For det første fyller hun 60 unge år denne helgen. Gratulerer, for faen!

Nylig ble det også offentliggjort at hun neste år skal ha en stor utstilling på Munchmuseet, med tittelen From One Day to Another. Det var sannelig på tide. Men kunsten hennes oppleves minst like effektivt der den henger gulnet og oppfliset inne en plastlomme ved siden av byens pølseparadis Syverkiosken (det er hyggelig å serverer gode pølser, som de sier), eller på knudrete og brutalt avispapir i noen usedvanlig indignerte politiske malerier og tegninger mot nedleggelsen av Ullevål sykehus.

Men Baird er dog ekstra fin i krem-deilig papir utgitt av landets flinkeste visuelle forlag No Comprendo, og kunsten hennes - akvarellene - har gjerne en narrativ skittenpoetisk linje som gjør seg ekstra godt i bokformatet. Nå er hun klar med sin femte utgivelse «I get along without you very well» for No Comprendo, på underlabelet Brunt Hull.

Boken består av to selvbiografiske og beslektede bildesuiter, titulert «I get along without you very well», og «Maureen flytter». Med ubarmhjertighet setter hun blikket mot egen eksistens, igjen, men denne gang med et ekstra element av sårhet og vemod oppi alt det burleske, groteske og eventyraktige. Livet hjemme sammen med mor er hyppig omtalt i hennes kunstnerskap og i offentligheten, men nå er moren sendt på pleiehjem, noe vi ser den uunngåelige opptakten til. I tillegg har Bairds tre barn flyttet ut, noe som etterlater seg svært skremmende tomrom, det er som om de forlatte putene glefser mot henne, og oss, som tar del i det som lesere og tilskuere. Denne ensomhetsfølelsen, og den fryktelige vissheten om at vi kommer til å miste hverandre en gang uansett, gnis ned på boksidene med rystende effekt. Bildene er sterke enkeltvis, men følelsene skyller over en når man leser disse bildene som en historie. Det er også noe vemodig og vakkert i det heslige, som det ofte er med Vanessa Baird.

Bare tittelen i seg selv er til å bli berørt av, det er noe forsøksvis tappert over det. Dessuten er det jo en direkte henvising til en av de største og mest gripende søndagslåtene noen gang skrevet, Hoagy Carmichaels komposisjon som senere ble en jazzstandard, «I Get Along Without You Very Well (Except Sometimes»). Den ble skrevet i 1939 med en sår tekst basert på et dikt han hadde funnet, skrevet av en ukjent person som viste seg å være en Jane Brown Thompson. Første vers er nesten nok i seg selv

I get along without you very well

Of course I do

Except when soft rains fall

And drip from leaves that I recall

The thrill of being sheltered in your arms

Of course I do

But I get along without you very well

Sukk! Det hjelper selvfølgelig ikke at disse bittersøte ord er kledd i en av de peneste melodiene som menneskeheten har fremskapt. Og det er så klart fett å erkjenne at en låt skrevet for det som om ikke lenge er hundre år siden, føles direkte logisk fengende og tilgjengelig for menneskene som lever i vår tunge modernitet. Låten har vist seg uimotståelig, og er tolket av svært mange opp gjennom. De mest kjente er fortsatt de beste:

Frank Sinatras elegante fra In The Wee Small Hours (lytt her). Nina Simones rystende, bitre og nakne fra Nina Simone & Piano (lytt her), eller den nydelig, totalt nydelige, versjonen av Chet Baker (lytt her), denne skadde blomsten hvis musikk virkelig kan få en til å puste litt roligere. Prøv den i kveld mens du tar en skål for Vanessa Baird.