Denne uka har vi lest at ChatGPT kuraterer utstilling på 3,14 i Bergen, at en storjury i New York vil ta ut tiltale mot USAs tidligere president Donald Trump, at Aschehoug helt ubesværet snakker om «smidigcoacher» og at polet har stengt for påsken – okei, den siste fant vi på, men poenget er: vi leser fucka ting hele tiden. Og det er og blir grunntilstanden i dette lidelsesfellesskapet vi omtaler som sivilisasjonen.
Dette har ført oss inn i en kollektiv fatigue. Det har gjort oss til passive, doomscrollende tilskuere, som i den grad vi står opp for noe, så er det i form av huslig betinget indignasjon, kanskje mest for å validere selvet, føle at vi står på riktig side av diskursen. Det er egoets triumf, dette. Noe som har gitt aprilspøken – slik den praktiseres i diverse avisredaksjoner – dårlige vilkår.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
For aprilspøken har løsnet fra aprilspøkens poeng. Den er frarøvet det som er spøkens egentlige og eneste verdi: det som gjør den morsom. At nyheten er oppsiktsvekkende, er ikke lenger nok. *Podkast-stemme*: in this economy. ;-)
Annonse
Den 1. april skrev avisa Klassekampen at Høyre-politiker Nikolai Astrup flytter til Sveits fordi au pair-ordningen legges ned i Norge. NTB plukket det opp, nyheten ble distribuert som sannhet raskere enn en milliardær flytter til Sveits, og så kom backlashet: er det greit med aprilspøker i disse post truth-tider? Klassekampen svarer med en leder som sier at «ja», at det trener opp lesernes kritiske sans og at det er en lang avistradisjon (som virker som et vikarierende motiv for å sanke klikk, meeen la gå) – samtidig som de trykket en notis om at Kagge forlag flytter inn i Nasjonalgalleriet, som var en aprilspøk fra nettstedet Bok365!
Vårt redaksjonelle standpunkt: Hva er vitsen når man må spørre seg HVOR er vitsen? Annet enn den feite vitsen på vårt samfunns bekostning, selvfølgelig. Vi skjønner at det kan være vanskelig å være morsomme og oppfinnsomme, men man kan jo ganske enkelt la være. Eller? Eller! Man kunne dratt på den amerikanske komikeren Tim Heideckers show på Parkteatret denne uka, og fått en innføring i komikkens vesen. Det er dessverre for sent nå, men det gikk sånn cirka slik:
Maskulin primalidioti
Det var flere hundre menn, for det aller meste menn, som på lørdag stod tett i tett for å få med seg Heideckers oslobesøk. På skjermen har han vært en av de aller morsomste i flere tiår, først og fremst sammen med makkeren Eric Wareheim i det formative Adult Swim-programmet Tim and Eric Awesome Show. Seriens kabel-TVske estetikk, en absurd parodi på infomercials og andre ting man kunne finne nederst i VHS-hylla på loppemarked, gjorde at den også kom til å prege hvordan internett så ut ut på 2010-tallet, gjennom ikonifisering i memes og GIFs. De siste årene har han, sammen med Neil Hamburger-komiker Greg Turkington, holdt på med On Cinema at the Cinema, en nettserie med et stadig ekspanderende univers rundt to tafatte filmpodkastere.
Kunne han være like god i levende live? Joda. Humoren lå på det velkjente, antihumoristiske metanivået, denne gangen i parodien av sinte, høylytte og usikre «no bullshit»-komikere. Ingen av vitsene landet, og etter hvert som frustrasjonen vokste, ble det stadig vanskeligere for ham å levere de idiotiske vitsene. Han har blitt en kløpper i å mane frem maskulin primalidioti, og mestrer dysleksi og analfabetisme til fingerspissene.
Så var det publikums tur til å gi noe tilbake. Kvelden var nemlig todelt, et standup-set og en konsert. Etter hvert som Heidecker blir eldre og ser landet sitt revne, ser det ut til at han blir mer og mer interessert i genuinitet og meningsfulle ting (gjesp). På siden har han de siste årene sluppet album med «ekte» musikk, som er vel og bra det, men det er vanskelig å forestille seg at noen i publikum kom for dette – en halvbra konsert med helt vanlig amerikansk musikk.
Aprilspøk vol 2.
Siden tidslinjen er et evig nå, kan man lese overskrifter som aldri realiseres, uten at det får noen konsekvenser: Elon Musks vakuumforseglede Hyperloop viste seg kun å bli en ganske vanlig tunnel med neonlys, Teslas Cybertruck-produksjon har ennå ikke blitt satt i gang tre år etter forhåndssalget begynte, Saudi-Arabia har for lengst stanset byggingen av tårnet som skulle bli høyere enn Burj Khalifa ... og Memoria, filmen som aldri skulle kunne strømmes, kan nå strømmes.
Apichatpong Weerasethakuls Cannes-juryprisvinner kan nå nytes på så liten skjerm du måtte ønske. Foto: Another World
Apichatpong Weerasethakul slapp Memoria med en kontrær distribusjonsstrategi i 2021. Filmen ble opphøyd til en opplevelse, med assosiasjoner til 50-tallets amerikanske roadshow-turneer, og fungerte samtidig som et innsalg for pressen: Neon lovet at de verken kom til å slippe filmen på strømming eller Blu-ray. I tillegg skulle filmen i USA kun ville være tilgjengelig på én kino om gangen, og reise fra sal til sal inn i evigheten.
Fram til nå. Som en 1. april-spøk annonserte Twitter-kontoen @WhenToStream på lørdag at Memoria nå er tilgjengelig på Netflix, hvorpå filmfans raskt var ute med å påpeke at de ikke lot seg lure.
Tidens ånd erfarer derimot at filmen ligger ute til leie på Amazon Prime Video og Viaplay, og at den er til salgs i Blu-ray-format ...
Knausgård slaktet i kyklopenes land
Kritiker i svenske Aftonbladet, Carl-Michael Edenborg, har lest Karl Ove Knausgårds siste bok Det tredje riket, og anbefaler ingen å gjøre det samme. «Slösa inte ditt liv på de här tvåtusen sidorna», skriver han om denne og de foregående to bindene i Morgenstjernen-serien – som han tok for å være en nå avsluttet trilogi. Men det er det ikke, ifølge pressekontakt i Oktober forlag. Det kommer to til.
Formodentlig med færre «detaljerade beskrivningar av smörgåspålägg, dessa tröga, trista karaktärsskildringar, nödtorftigt ihopfogade med en vag ramhandling om ondska, psykos och gränsen mellan levande och dött», som Edenborg skrev i anmeldelsen (mens han lyttet til den russiske sangeren Vladimir Vysotskij, ifølge egen tweet.)
Og apropos smörgåspålägg. Heller ikke Aftenpostens kritiker Preben Jordal synes at det skal bli så mange flere bind «for nå smøres ting tynt utover her.», skrev han i anmeldelsen av Det tredje riket. Han var enig med seg selv i panelsamtalen som ble arrangert på Deichman sist uke, der han sammen med kritiker Elise Winterthun og Oslo-biskop Kari Veiteberg diskuterte: «Hvor god er egentlig Knausgård». Panelet var delt.
(Her i redaksjonen har halvparten gitt opp Morgenstjernen etter å ha lest ca. halvparten, mens resten fullførte. Vi vet ikke om det sier mest om redaksjonen eller om bøkene, men kanskje det sier noe i nærheten av halvparten om begge deler?)
Jaja. Hver sin smak, og her er Anja Lauvdal sin!
Sam Gendel, badstu, Ghawgha Taban ++. Les spalten her!
Krigsseileren som serie
Vi noterer oss at Krigsseileren, tidenes dyreste norske film, har blitt klippet om og presentert i miniserie-format, i anledning publisering på Netflix. «Pivot-to-serie» har vært doktrinen i dokumentarsjangeren siden Making a Murderer, der det er forventet at en vanlig TV-titter har ti timer å vie noe så smalt som, for eksempel, livet til Michael Jordan. Suksesser måles i seerens utholdenhet, og av en eller annen grunn blir vi maraton-seere når historier deles opp i flere deler. Vi vil ikke lenger bli fortalt en historie, vi vil være i historien.
Er dette fremtiden, kinofilmer rundt to timer som utvides og klippes om til en slags «producers cut», før den deles opp og legges ut på strømming? Kommer seriespråket, preget av vissheten om at du antakelig sitter og ser på telefonen isteden for TVen, på denne måten til å ta over kinosalene for alvor? Vi bare spør!
