Nyhetsbrev: Art house-påske

Vi står straks foran påsken, gitt, ikke helt ennå, men mange nordmenn med fast jobb har vel dratt til «hytta» allerede. Men byrottene har det som regel helt greit, de også. Tomt og rolig og ofte fint vær - også inne. En påske jeg i sin helhet oppholdt meg på den klassiske puben Last Train, med et daglig høydepunkt i avspilling av The Who-klassikere «Pictures of Lily», er et av de beste minnene jeg har om hele høytiden. Det pleier å være metal det går i Oslo-påsken, men det finnes alternativer så klart. Også nå i oppkjøringen til den.

På torsdag denne uken, med start kl. 18, skjer det også noe viktig på Røverstaden - en kunstauksjon som også er en slags fest, og med et særdeles verdig overhengende tema, nemlig Ukraina og menneskene som bor der. Les mer om eventet her.

Initiativtaker er Oslos, og nå Larviks, urhipster Jan Walaker. I mange tiår har han vært kunstner, designer, fotograf, byløve, magasinpublisist og mange andre greier. Mange ikoniske fotos på samvittigheten, og blader som Hotrod og nå det meget fristende og gode bladet WA?, som inneholder fotokunst og gode artikler om musikk, kunst, film og selve livet. Walaker fortjener sitt eget portrettintervju her snart, og det kommer, men i denne omgang velger vi å fokusere på saken.

Her er beskrivelsen av arrangementet og formålet:

Inntektene går til foreningen Slava Ukraini og deres arbeid med å kjøpe og kjøre biler til Ukraina. Bilene blir brukt langs fronten for å frakte mat, vann, ammunisjon, skadede og soldater. De brukes også til å evakuere sivile.

30 kunstnere bidrar med verker til auksjonen. Blant disse er noen av Norges mest kjente som Sverre Koren Bjertnes, Nikolai Torgersen og Dag Alveng.

Høydepunktet blant alle de flotte verkene som er kommet inn er Mick Rocks signerte fotografi Dude 72. Dette bildet uttrykker frihet, fantasi og glede. Elementer som nå står i fare for å bli tatt fra mange mennesker verden over.

Auksjonen starter kl. 20:40.

På scenen kan du oppleve skuespiller Petronella Barker, forfatter Torgrim Eggen, filosof og forfatter Lars F. Svendsen og musikkduoen Mark Steiner/Ingunn Holmen, samt bandene Dømt og No No Now.

La oss i TÅ også legge til at det utgis en spesialutgave av WA? denne dagen, som er bra nok i seg selv, men som også fungerer som en auksjonskatalog. Gi så det svir, og hold av plass på veggen hjemme for viktig kunst. Og husk spisse dansesko a la Lower East Side på 80-tallet.

Annonse

Ukens blandede bilder

Påsken nærmer seg! Palmesøndag er like rundt hjørnet! Og på kino dukker det opp intet færre enn fem nye filmer – pluss en nyrestaurert, 4K-utgave av et fireogtyve år gammelt puslespill av et filmatisk mesterverk.

Først ut er de to filmene vi ikke har sett; Det var en gang min mor og Vermiglio. Førstnevnte er et fransk/kanadisk oppvekstdrama basert på memoarene til en gutt som vokste opp i Paris på sekstitallet – med klumpfot. Noe som den gang var enda mye vanskeligere enn i dag, og som krevde ekstreme oppofrelser fra hans mor. Så vidt vi har kunnet bringe på det rene er dette en god film, selv om den tidvis kan sies å sneie litt innom det karikerte. (Husk lommetørkle.)

Vermiglio er en såkalt høyverdig film. Den har vunnet priser både her og der, blir gjennomgående beskrevet som storslagen, men er like fullt intim – samt usedvanlig vakker og genuint gripende. Likevel har vi det fra en rimelig pålitelig (anonym) kilde at den ikke egentlig er så fantastisk. Men flott å se på er den, uansett.

Historien dreies rundt en krigsdesertørs ankomst til en isolert fjell-landsby i Italia i 1944, og den effekt hans nærvær har på det lille lokalsamfunnet. Sikkert lurt å ha med Kleenex også her, hvis man først er i humør til slik en film.

Kleenex er neppe nødvendig om du kjøper billett til Rami Maleks nyeste film; The Amateur. Riktignok mister Charles Heller (Maleks rollefigur; en nerd som jobber som data-analytiker for CIA) sin kone tidlig i filmen, men historien dreies i all hovedsak rundt hans merksnodige – og ganske så imponerende – jakt på hevn.

Uheldigvis blottlegger filmen ikke bare det skumle ved «hackbarheten» til alle verdens millioner av overvåkningskameraer – samt problemene ved deepfakes og annen computerrelatert dritt – men også Maleks begrensninger som skuespiller. Heldigvis er mannen han forestiller ment å være en småpuslete raring som ingen helt klarer å ta på alvor, så han passer alt i alt ganske godt i hovedrollen.

Filmens akilleshæl er dog manus (som baserer seg på en spionthriller fra 1981) og dets håndfull med uheldige valg mot slutten. Frem til siste akt fungerer imidlertid filmen aldeles utmerket, så om du kan ta til takke med en spionfilmfirer (i stedet for å kreve en ren sekser), har du godt i vente med denne.

Dersom du er så heldig at du har en fem, seks, syv, åtte, ni eller ti-åring å ta med på kino i påsken, bør Hundemannen vurderes. Vel er det viktig å vite at den er så full av futt og fart, og serveres med slik et volum, at voksne flest vil kunne føle seg rimelig mørbanket når filmen er ferdig. (Kun halvannen time; takk og pris.)

Men for barn vil dette muligens være påskens underholdningshøydepunkt. Hundemannen inneholder så mye tøys og tull og rare hendelser (snakkende fisk, snakkende katt; en politimann med hundehode, levende bygninger og mye, mye mer) – samt en nesten sjokkerende fin behandling av følelsesmessige vanskeligheter – at så vel små som store vil kunne kose seg. Og i hvert fall ha mye å snakke om efterpå. (Glem Kleenex; gå for Sov-i-ro.)

Hvis du synes påsken bare MÅ ha litt krim, har du dessverre lite å velge mellom på kinofronten i år. Men Drop er i det minste litt «hvem i all verden er det som står bak alt dette, da?» – og derved i det minste bittelitt krimgåtelignende.

Violet, en single alenemor med tragisk fortid er på første date på aldri så lenge. Den elskelige sønnen er hjemme, med tante som barnevakt. Så langt; så klisjé. Men så viser det seg at daten hennes er en ordentlig fin fyr. En som faktisk bryr seg om henne.

Problemet er bare at allerede før måltidet på den superfancy restauranten hvor de møtes starter, mottar hun noen skremmende – og efterhvert truende – meldinger på mobilen. Som kulminerer med at hun får beskjed om at eneste måte å få se igjen sin elskede sønn, er å drepe daten, der og da. Men hvorfor? Og på ordre fra hvem?

Konseptet viser seg dessverre å være bedre uttenkt enn gjennomført, men om du er i humør til høyspenningsunderholdning med lav sannsynlighetsgrad er dette filmen for deg.

Og så over til en «liten» film om en av de virkelig store – Maria – som skildrer den siste uken i Maria Callas’ liv. Manus er ved Steven Knight og regien er ved Pablo Larraín, noe som så absolutt borger for kvalitet. (Grunnen til at jeg våger å kalle filmen for «liten» er at den er så intim og at den skildrer kun en liten del av et begivenhetsrikt og mangslungent liv.)

Maria kan med god samvittighet kalles siste del av en filmatisk trilogi som tar for seg utvalgte porsjoner av livet til presse- og fotografforfulgte kvinner. Jackie (2016) fantaserte fritt rundt Jackie Kennedy i dagene efter mannens attentat-død, mens Spencer (2021) skildret prinsesse Dianas moralske kvaler, julen 1991, da hun forsøkte å bli enig med seg selv om hvorvidt hun skulle forlate prins Charles.

Et artig poeng her er selvsagt at Jackie Kennedy (senere Onassis) og Maria Callas’ livsløp krysses – idet de begge faller for sjarmen til den styrtrike, greske (og griske) skipsrederen Aristoteles Onassis.

Men det er på ingen måte hovedpoenget i Maria. Snarere sentreres filmen om hennes desperate ønske om å vende tilbake til operascenen, efter fire og et halvt års påtvunget fravær på grunn av sviktende stemme/helse. Til alt overmål sliter hun med en ekstrem Mandrax-avhengighet, noe som åpner for flere spennende fortellertekniske grep.

Angelina Jolie leverer en hovedrolleprestasjon av de sjeldne; dekor, foto, lyd, lys og kostymer er hentet fra øverste hylle (filmen er simpelthen lekker) – og det samme er selvsagt også musikken. Hvis man kan komme seg over det faktum at manusforfatter Knight nødvendigvis har fantasert ganske flittig, vil dette portrettet kunne gripe, ryste og underholde på uvanlig mange plan.

Mulholland Drive er ikke bare en av David Lynch’ siste filmer; den er en av hans beste filmer, hvilket sier sitt. Den uhyre fascinerende, forvirrende og formidabelt fremmedartede filmen forteller historien om et uskyldig gudsord fra landet, og hennes emosjonelt omkalfatrende møte med storbyen, sitt alter ego – og filmindustrien. Samt så meget mere at det vanskelig kan forklares i en tekst hvis lengde skal passe inn i et nyhetsbrev som dette.

Bare vit – eventuelt husk – at dette er en film hvis make du ikke har sett. Og trolig aldri får se. Pluss at den nå vises i nyrestaurert (oppusset) 4K-utgave, noe som ikke akkurat trekker ned. Og dersom du attpåtil er av typen som faktisk forbinder påsken med Jesu død og oppstandelse, har Mulholland Drive opptil flere interessante (potensielle) paralleller.

Uansett alt annet som er sagt og skrevet om den, er det best om du i forkant styrer unna lange og detaljerte innledninger dersom du velger denne. Dessuten, uansett hva du velger: Kom deg på kino!

Og ha en God Påske, naturligvis 😊

JH

Fem i bagen med DJ g-HA

DJ-veteran Geir «g-HA» Aspenes gjør oslopåsken levelig og gir oss fem nye eksempler på hvordan.

Det finnes DJs som kommer og går, noen føles veldig viktige en stund, før de mister gløden og finner på noe annet. Og så har vi hedersmenn og veteraner som house-DJ Geir «g-HA» Aspenes, en av det sjelfulle og elektronisk dype musikklivets store slitere og kunstnere og fritidsforbedrere. Om det er opp til meg settes det snart opp et lite, offentlig kunstverk i området rundt Grensen og Brasserie France der - for å hylle hans innsats for Oslo-natta, spesielt på klubben Jæger, hvor han har vært involvert siden starten. Før det mange andre steder da Oslo var en litt annen men fortsatt veldig kul by. Jeg kom på en herlig mix-CD han ga ut da han var resident på den legendariske gamle dassen som ble klubben Skansen - nærmere bestemt Skansen Music, utgitt i 2021 på Glasgow Underground. Men det var da - spillinga hans tilhører nuet. Siden vi først hadde tilgang på Aspenes, stilte jeg ham noen få spørsmål også.

Der var du Geir! Når og hvor begynte du med DJ-ing igjen? Og var det noen klubber eller hendelser som ble startskuddet for den du ble og er i dag?
— Jeg egynte å spille på Hallagerbakken fritidsklubb på Holmlia for snart 40 år siden. Å spille ukentlig på klubb fra ung alder har vel kanskje noe å si.

Helt klart. Hvordan vil du si at clubbing i Oslo har endret seg siste tiåret?
— Det er mye som har forandret seg med clubbing i Oslo. Det meste har vel blitt større og mer «stuerent». Det som ikke har forandret seg er åpningstidene, dessverre.

Finnes det en låt du faktisk kunne spilt hver eneste spillejobb og som representerer din smak og stil gjennom årene?
— Det er mange låter man kunne spilt hver gang, noe Mood II Swing er for eksempel aldri feil!

Og til slutt et muligens kleint spørsmål fra en aldrende hipster her: går det an å begynne å sette opp DJene litt tidligere på kvelden, eller? Det er så mange legends og nye stjerner jeg vil høre på Jæger hele tiden men det føles liksom så seint noen ganger. Det hadde vært gøy å prøve å revolusjonere konseptet litt, starte tidligere slik som konserter. Flere All-dayers og slik.
— Ja, enig! Flere dagfester. Vi har prøvd flere ganger, men føler det er liten tradisjon for dette her til lands. Kanskje litt mer risky økonomisk også, med tanke på været og så videre.

Ja, men kan vi ikke prøve litt til?!

Fem i bagen:

1. Convertible «Like the rain»
(Sweet free association, 2025)
Hør låta her.
Et sted mellom organisk house og hi tech jazz

2. Rakim Under: «Rakim Redun vol. 2»
(M.A.D. records, 2025)
Hør låta her.
Tre nye edits for dansegulve

3. Yansima: «Foda»
(Yansima, 2025)
Hør låta her.
Selvutgitt breakbeats fra Kyiv

4. DJ Split: «Can I tell you?»
(Shadow pressings, 2025)
Hør låta her.
Klassisk Chicago-house fra DJ Split

5. Django Django: «Don’t touch that dial» Make a dance vinyl only dub
(White label, 2025)
Hør låta her.
Fantastisk dub-versjon fra Make a dance. Vinyl only

Kommende gigs i påsken:
11 april: Jaeger med Juliana Huxtable
12 april: Sunkissed med ND Baumecker
18 april: Jaeger med Ben Sims

Til slutt en gammel klassiker fra ham, Skansen Music: https://www.youtube.com/watch?v=qXkmxCqRKfk

AV og GA

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Geir Aspenes.