Nyhetsbrev: Hoppkorv!

Ja, det ble som ventet både morsomt, vellykket, trist og ille med VM på ski i Granåsen sist. Det var kjipt nok at veteran og småbarnsmor Therese Johaugs svært respektable innsats med medalje-bonanza og kun et par sekunders distanse til gull både her og der av konsensus og media ble omtalt som «under pari», «fiasko» og «ikke verd slitet». Hallo, hvem er vi nordmenn blitt til?! Jeg vil tilbake til underlige slitere fra Skrautvål og fortvilelsen i 1966 der tv-seerne ventet på at Gjermund Eggen skulle dukke opp bak et snøkledd grantre. Kall meg gjerne nostalgisk, men hva er alternativet? Skandalen med hoppdressene og den nye norske folkesjela der «winning» er livsgrunnlaget var ikke bare kleint og flaut - det var illusjonsbristende. For at «hopp» igjen skulle få noen positive konnotasjoner, ble jeg nødt til å tenke på (vandre)historien om årsaken til at bandet Hot Tuna, med Jorma Kaukonen og Jack Casady fra Jefferson Airplane, i 1976 utga et album med den snodige tittelen Hoppkorv. Kaukonen var av alle ting veldig opptatt av skøyteløp, og oppholdt seg av den grunn ofte i Skandinavia. Ryktet skal ha det til at han var på et løp i Østersund i Sverige med kompis Håkan Sannemo. Sistnevnte mistet plutselig pølsa han forsøkte å spise, og utbrøt visstnok «jävla hoppkorv!». Slik kan også rockhistorie skapes.

Men det skjer også fine ting i Oslo og omegn i nærmeste tid, i bokhandelen, nattklubben eller kinosalen, og her følger et lite utvalg av nettopp det.

AV

Annonse

Historiens forgjengelighet

Det er ikke nødt til å være store, prangende og autoritære kunstbøker som salongbordet knapt klarer å bære for at de skal gjøre inntrykk. Noen ganger holder det lenge med en skjønn, liten flis. Nylig utkom den glimrende fotokunstneren Hedevig Anker med boken Alt vil forsvinne (Tekstbyrået 2025) - som inneholder en serie verk som inntil forrige helg var utstilt i Sandefjord Kunstforening. Anker er en lysfanger, om enn på en utpreget lavmælt måte. Gjerne med tomme interiører, vinduer, vegger og arkitektur som antar ny karakter ved utsnitt og lyssetting. Et annet kjennetegn er viljen til å berøre andre kvinners kunstnerskap - for eksempel den fantastiske serien fra Sigrid Undsets forfatterhjem Bjerkebæk, utstilt på Lillehammer Kunstmuseum for noen år siden. Eller den vakre boken hun utga med Nina Mauno Schjønsby: «Lyset i flatene. I arkivet etter Harriet Backer» (Tekstbyrået/Uten Tittel, 2021). Der gikk hun i dialog med mestermaler Backers fascinerende brev, blant annet med foto fra viktige Backer-åsteder som Uvdal og Tanum Kirke, men også mer ikke-stedsbundne assosiasjoner.

I årets bok Alt vil forsvinne er hun ute i naturen ved Roa på Hadeland - huset finnes ikke lenger. Men tilknytningen er desto større. Det som har satt energi i bevegelse er en gammel dagbok hun fant etter Bodil Beata Borchsenius - bestemoren. Dagboken ble funnet i opprydningen etter morens eiendeler, og Anker følte umiddelbart, også etter sammenlikninger med andre etterlatte skriverier, at dette antakeligvis ikke kun var ment for eget bruk. Men også for at det kunne være en liten beretning for ettertiden. Å finne den føltes som en lysning, forteller Anker - noe nytt kom til syne. En del av historien som ellers ville vært skjult og glemt. Grunnen til at vi fornemmer trær og annen hadelandsnatur og vær i fotografiene, finnes i dagbokførerens egne notater i starten av notisboken: «Dagboken mens Wilhelm, min mann og mine barns far deltok i krigen i Norge fra 9. april til 7. mai 1940».

Det er en oppsiktvekkende innholdsrik og lavmælt heroisk fortelling fra en hverdag som blir snudd på hodet over natten. Mor og barn forlater livet på Røa i Oslo til fordel for det lille småbruket Inngjerdingen ved Roa. Dramatisk nok i seg selv det, men selv om savnet etter mannen er en konstant uro, blir det raskt en ny hverdag der hun lærer seg å skaffe mat og gjenstander, passe syke familiemedlemmer og holde seg unna farlige mennesker. En buljongterning av eksistensiell spenning. Vi i dag som inntil kort tid siden følte vi levde etter historien, kan med ett merke at vi er nærmere den, og leser kanskje disse nedtegnelsene på en annen måte.

Forøvrig var en av fjorårets klart vakreste og mest pirrende kunstpublikasjoner også en grønn bok, nærmere bestemt Sofie Berntsens Landskap fra Hadeland (Uten tittel, 2024). Jeg aner et mønster.

AV

Håpet er lysegrønt

Det grønne viser seg også i skjønnlitteraturen. Det blir økonomisk og innholdsmessig rasert for tiden med kraftige nedskjæringer i de største forlagene, og en noe anti-litterær samtid (mulig jeg bare sutrer nå og er en Tiktok-hater). Men stadig kommer det nye initiativ og småforlag som har andre mål her i livet. Forlegger Julia Aagenæs Wiedlocha har startet fristende Meteor forlag, med to grønne utgivelser så langt. Meteor er et «uavhengig forlag som gir ut oversatt fantastisk skjønnlitteratur av høy litterær kvalitet, hovedsakelig skrevet av kvinner.» Først ut er for meg den temmelig ukjente polske forfatteren Weronika Murek samling Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode (i Agnes Banachs oversettelse). Og langt mer kanoniserte Angela Carter, som ble lest på norsk i tidligere tider, men hvis mest kjente bok Det blodige rommet og andre fortellinger nå er ute på norsk for første gang via Merete Alfsen.

Den består av ti feministiske gjenfortellinger av kjente eventyr som Snøhvit, Ridder Blåskjegg, og Rødhette og ulven, i en besnærende burlesk fortellerstil.

Og neste tirsdag, 18. mars, vil etterhvert tradisjonsrike «Litteratur på Blå» på sistnevnte utested ta ha et arrangement som kretser rundt «Angela Carter, kunsteventyr og den kvinnelige fantastiske tradisjonen i de franske litterære salongene på 1600-tallet». Forleggeren møter Karin Kukkonen, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, med Andrea Regine Meyer som samtaleleder.

Mer om eventet her.

AV

Fem i bagen med Alex Cardenal

Alpaca Beats er DJ-aliaset til Alex Cardenal, en produsent som har utforsket alskens musikkstiler fra latin folk til UK garage. I desember debuterte han med LPen Adorable/Heartbreak, under hans indiepop/alt-rock-prosjektnavn Alex & The Alpaca. 25-åringen har nicaraguanske og indiske røtter, og flyttet til Norge i 2018, studerte ved Limpi i Lillehammer, og fullfører nå en bachelor i musikkvitenskap ved UiO. I det siste har han mikset sine egne Alpaca Beats-singler og edits, samt spor av DJ Sus og DJ Tilla – sjekk ut «Champion: Remixes». Han er for tiden tekniker og mikser for en EP med piano/vokal for moren sin: Katia Cardenal.

Man kan se og høre Alpaca Beats spille plater sammen med DJ Tilla på deres konsept «Take a Min», annenhver onsdag på Gehør.

Kommende spillejobber: 15.03 på Panu, 19.03 Take a Min Vol. 9 på Gehør. 22.03 på Hagen S26.

Underworld: «Sola Sistim»
Hør låta her
Jeg snublet over Underworld i 2021, sommeren rett før jeg begynte å DJe selv. De endret totalt hvordan jeg oppfattet elektronisk musikk i måten de inkorporerer oppslukende, visuell låtskriving. Min første DJ-spilleliste noensinne het «Glass Like Rain», ord hentet fra denne sangen. Arrangementene deres hypnotiserer meg alltid. Jeg håper de re-utgir musikken sin snart!

Sade – «Love Is Stronger Than Pride»
Hør låta her
Sade er en stor favoritt for sin unike måte å skrive ubetingede kjærlighetssanger. Bandets frodige, latin-påvirkede produksjon kompletterer dette. Å innse at Frank Ocean interpolerte denne låten på «Cayendo» gir den et ytterligere magisk skjær. Jeg har alle platene hennes, og det er alltid en i baggen min. Det er et safe space!

Jorge Drexler – «Durante»
Hør låta her
Jeg kan ikke komme på fryktelig mange som som har blandet eksperimentell, moderne produksjon med singer-songwriter-tradisjonen på spansk. Gustavo Cerati fortjener forresten også en shoutout i den forbindelse for albumet Bocanada. Drexler har virkelig overrumplet meg, og jeg har vært heldig å se ham live i både Norge og Nicaragua. Sea og Eco er mesterverk.

Aleksandir – «Skin & Mind» (Tom VR Blossoming ARP Mix)
Hør låta her
Jeg fikk endelig se Aleksandir gjøre et DJ-sett forrige fredag på Gehør. Jeg har spilt «Skin Remixes»-tolveren regelmessig på Take a Min, så det var en drøm å se ham spille i samme klubb. Jeg elsker å følge med på hva disse gutta gjør, de er konger av å lage teksturer. Jeg håper også Tom VR kommer på besøk snart!

Duo Guardabarranco – «Para Amarnos Con El Mundo»
Hør låta her
Før jeg begynte å samlet på vinyl eller i det hele tatt tok opp gitaren, startet den musikalske lidenskapen min som barn med å samle moren min og onkelen mins CD-er. De er to av de største musikerne i Nicaragua og, selvfølgelig, min aller største inspirasjon. Jeg fikk endelig tak i denne LPen i fjor i gave fra vennen min Rulefinn, etter at jeg strengt tatt forbød ham å få tak i den før meg. Fun fact: dette albumet ble produsert av Jackson Browne!

AV og AC

Ukens blandede bilder

Våren banker på døren, men vinteren nekter å gi seg riktig ennå. Været er med andre ord ustabilt og utrivelig – og som skapt for innetid. Skulle du imidlertid befinne deg i skjæringspunktet mellom «jeg vil bare være inne» og «jeg tar gjerne en tur ut, bare ikke en lang en», er kan hende en tur på kino løsningen. Ikke bare fordi filmen jeg anbefalte forrige uke – den ordløse og vidunderlig vakkert animerte Oscar- og Golden Globe-vinneren Flow – har premiere fredag 14. mars, men også fordi den lørdag 15. mars, kl. 12.30, vises i en av byens (landets, Nordens, Europas?) fineste saler: Colosseum 1. Det blir en filmopplevelse.

Er du klar for en mer hverdagslig og taletrengt opplevelse, er kanskje Arild Østin Ommundsens nyeste noe for deg. I Alt skal bort, dramedien han har skrevet sammen med sin partner og hovedrolleinnehaver, Silje Salomonsen, møter vi tre søsken (Ellen, Amund og Carl-Olav) som må tømme barndomshjemmet efter at faren er gått bort.
Siden moren forlot familien da barna var små – og nå returnerer – er det klart det blir ballade. Et salig sammensurium av minner, eiendeler og andre efterlatenskaper, paret med vekselsvis fullt forståelig/tidvis klisjéfylt oppførsel, gir rom for følelser og opplevelser av de forskjelligste slag – både for rollefigurene og oss i kinosalen. Fin musikk av Thomas Dybdahl byr filmen også på.

Vil du bare være hjemme, og drømme deg langt bort mens du sitte-ligger i sofaen iført umake sokker og klær du ikke er klar for å sees ute i, har vi selvsagt et par tips til deg også. Ikke for det: Å drømme seg bort er kanskje ikke det man gjør mest av når man ser A Thousand Blows på Disney+. Til det er serien for vond og voldelig.
Steven ‘Peaky Blinders’ Knight er tilbake med atter en emosjonelt og fysisk brutal serie; denne gang fra London. Mens forgjengerens handling stort sett utspilte seg i Birmingham i mellomkrigstiden, er det hovedstaden anno 1880-årene som gjelder nå. Det, og illegal boksing uten hansker. Samt kvinnelige tyveribander, kinesiske handelsdelegasjoner, amerikanske juksepaver og dødsdømte romanser – med meget mere. Den holder dessverre ikke samme nivå som Peaky, men duger likevel.

Og mens vi uansett er inne på «drama fra fortiden»-sporet, hvorfor ikke anbefale et knippe gamliser fra Netflix? Nylig avdøde Gene Hackman gjør som alltid en god jobb i den overraskende spennende og uvanlig underholdende John Grisham-filmatiseringen Runaway Jury fra 2003. Eller hva med finnenes formidable filmfyrste, Aki Kaurismäki? Hele 13 av hans gamle filmer er brått blitt tilgjengelige her, og om du ikke finner noe du kan like blant sære og såre herligheter som I Hired a Contract Killer, La Vie de Boheme, Le Havre og Mannen uten minne (pluss 9 til), vet vi ikke hva vi skal si.
Med mindre vi farer fra Finland til Italia, da, og tipser om en ny dramatisering av Leoparden; Guiseppe Tomaso di Lampedusas 1958-roman om da landet ble samlet til ett rike (på midten av 1800-tallet), gjennom noe som kan ligne en ‘væpna revvlusjon’ og dertil hørende omkalfatrende sosiale og politiske endringer. Første gang man gjorde et forsøk på å transponere sagaen fra bok til bilder, var i 1963, da Luchino Visconti vant Gullpalmen i Cannes for sin tre timer og et kvarter lange filmatisering – men nå er altså tiden kommet for en strømmeserialisering på hele seks timer, fordelt på seks episoder. Det er med skam vi må melde at vi ikke har sett serien selv, men via klipp og fremmedspråklige omtaler skjønner vi at den er verdt å bryne seg på.

For å unngå å rote oss helt bort i en fortidstilslørt tåkeboble, avrunder vi med en nykommer – i hvert fall sånn halvveis: Den eneste jenta i orkesteret vant prisen for beste kortdokumentar under årets Oscar-utdeling, klokker inn på 35 tette minutter og forteller historien om kontrabassisten Orin O’Brien, som i 1966 ble det første kvinnelige heltidsmedlemmet i New York-filharmonien. (Innhyret av selveste Leonard Bernstein.) Riktignok må det innrømmes at filmen er konvensjonell i formen, men fascinerende og interessant er den, åkkesom. Og ny.

JH

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Alex Cardenal