Nyhetsbrev: Lyden av byen; vår

Ut i naturen med Dorothea Økland

En musiker som har gitt livet ny mening de siste par årene er utvilsomt Dorothea Økland - som lager magiske poplyder i finurlige soloprosjekt, sammen med jazzmusikere, i den suksessfulle poptrioen Klossmajor, og ikke minst i den fantastiske trioen Nothing Personal. Sistnevnte dukker faktisk også opp på Undergrunns ferske album.

Men nå er det noe ganske annet det dreier seg om - og vi kan alle være med. Fra fjerde mai kan vi delta i hennes lydvandring, som har fått tittelen konkylie. Hva om jeg hadde en konkylie, skriver Ole Robert Sunde et sted, hva hadde han da hørt? Vi kunne i alle fall spørre Dottie hva hun hører.

Mer om eventet her.

Næmmen hei, Dorothea, inviterer du til vandring?
— Ja det gjør jeg! Fra 4.mai- til 4.juni er det åpen invitasjon til lyd-vandringen konkylie. Befinn deg i Oslo, last ned appen Echoes og gå når du selv måtte ønske.

Hva er egentlig appen Echoes? Ikke noe ekkokammer på internett, vel?
— Hehe! Echoes er en plattform som lar deg laste opp lydopptak på valgte GPS-koordinater. Det blir brukt til masse forskjellige prosjekter, over hele verden. Alt fra guidede turer til kunstinstallasjoner. En veldig spennende plattform, med masse muligheter. Echoes kan man laste ned på sin egen mobil, og på den måten har tilgang til mange ulike vandringer, når som helst på døgnet, så lenge man befinner seg innen for de utvalgte GPS-koordinatene til de ulike vandringene.

Skal du være med selv eller er det bare slik at du lever husleiefritt i hodene våre?
— Jeg er kun med helt husleiefritt i dette prosjektet, ja! Og ingen som går vandringen skal betale noe leie av noe slag heller. Jeg er med gjennom lydene, men vandringen går man alene, når man vil selv.

Vil du si at dette er et sideprosjekt eller en inkorporert del av ditt virke som sanger og utøver? — Dette er absolutt en inkorporert del. Syns det er gøy å utvide hvilke plattformer det er mulig å formidle musikk på, og jobbe med ulike måter å invitere andre inn i mitt arbeid.

Ok, benytter du bylyder og naturlyder i musikken din ellers?
— Jeg har endel field recordings, fugler, opptak av vann og vind og lignende, som jeg bruker i solo-ting men også i prosjektet Nothing Personal. I konkylie er det også innslag av field recordings, og så håper og tror jeg at lydene som finnes på de ulike stedene skal blande seg med musikken naturlig.

Fortell om følelsen av å lytte til en konkylie!
— Jeg husker første gang jeg som barn selv la øret inn mot en konkylie, det var hjemme hos bestemor. Konkylien på plakaten er den som lå på kommoden inne på soverommet til bestemor og bestefar, ved siden av bestemor sitt smykkeskrin. Jeg husker at jeg ble så fascinert av å lytte til den, helt forundret over lyden jeg hørte, og jeg begynte å se for meg bilder i hodet. Opplevelsen av at noe som ikke har en lydkilde koblet opp mot seg, har lyd og hvordan man selv fyller det med mening, syns jeg er veldig spennende.
Denne konkylien har jeg hatt med meg i mange år. Sammen med den og av å jobbe med Claire deWangen sine site-specific teater, og av en vandring jeg selv tok for noen år siden laget av bl.a. danser Mia Habib, har ideen om denne vandringen utviklet seg.

Og tror du dagens unge - og gamle - egentlig benytter seg nok av livskvaliteten som er gjemt i en konkylie?
— Jeg tror kanskje ikke så mange benytter seg nok av sjansen, føler vi blir helt distrahert bort fra at vi i det hele tatt har mulighet til å gjøre det, stoppe opp, og legge øret til en konkylie.

Kan du erindre de lokale lydene fra din oppvekst i Haugesund?
— Ulende vind, måkeskrik, det første regnet som treffer knusktørre blader om høsten.

Og hva er de definerende lydene av Oslo, kanskje spesielt nabolaget ditt?
— Jeg bor i et veldig rolig område, og mye av vandringen kretser rundt det, da det er steder jeg oppholder meg mye. Noen ganger later jeg som at jeg bor i en skog, da jeg ser rett ut på masse trær, og fordi det er et yrende fugleliv der, selv om jeg bor midt i byen. Jeg bor ikke langt fra Vår Frelsers ortodokse kirke, og når våren kommer står menigheten der ute og synger sammen på søndager. Også «kråke-timen», når alle kråkene møtes på Vår frelsers gravlund til «kråketing» er en definerende lyd for mitt Oslo.

Jeg antar det er et aktivistisk tilsnitt til dette arbeidet også?
— I så fall aktivistisk på den måten at jeg har lyst å legge til rette for følelsen av å oppdage nye ting på steder man har vært tusen ganger før, bli invitert til å gå en ny vei, finne et nytt smau, se et nytt ornament på en blokk, stoppe opp, la ens egen årvåkenhet og fokus vende til de tingene som er rett rundt oss, i samspill med ens egen fantasi. Jeg har selv har hatt så fine opplevelser gjennom steds-spesifikke prosjekter, og det håper jeg å kunne lage et rom for!

Hva skjer ellers med deg utover våren og sommeren?
— Videre denne våren jobber vi med neste plate med Nothing Personal, som er en veldig gøy prosess, og så blir det spilling med både det prosjektet og Klossmajor i sommer. Det blir fint!

AV

Ukens blandede bilder

Uffameg. Forrige uke skrev jeg at jeg skulle forsøke å få ut en omtale av Kjøkkenet – appetitt på livet, men det rakk jeg ikke. Ikke har jeg rukket det til denne ukes billedbrev, heller – men jeg synes stadig man bør ta seg tid til å se den. Som med regissør Alonso Ruizpalacios’ forrige film (eksepsjonelt interessante A Cop Movie (2021); tilgjengelig på Netflix nå), er formen noe uvant, og enkelte fortellertekniske grep kan overraske – på en god måte. Hvilket gjør at jeg atter melder at jeg synes man bør gi denne filmen en sjanse. Og det på kino

En film man ikke behøver å gi en sjanse (og som også er tilgjengelig på Netflix nå), er den nye filmen med Tom Hardy, som treffende nok heter Havoc. Den er simpelthen ‘off from the off’, idet man allerede før den kommer ordentlig i gang kjenner at noe er galt. Siden dette «noe» (kall det gjerne balansen, stemningen, totaluttrykket) bare ikke sitter som det skal, og ganske snart viser seg å være ødeleggende for alt fra flyt og atmosfære til dialog og troverdighet, blir det nesten strevsomt å følge filmen helt til slutten. Bare la den være, sier vi. Eller spar den i det minste til en søndagskveld du virkelig ikke finner noe annet.

Med ukens store superheltfilm – Thunderbolts – går det bedre. I hvert fall en god stund. Men med mindre du er av typen som intenst har savnet en ny Marvel-film, er det trolig begrenset hvor mye entusiasme og glede du klarer å hente ut av enda en halv-vittig actionkomedie, selv om akkurat denne prøver nokså hardt – via minst ett interessant plottgrep – å ta form av en dramedie. At Thunderbolts gjør et forsøk på å inkorporere et slags budskap om at mental helse er viktig, at vi alle trenger å føle oss ønsket, og at alle har godt av å snakke om problemene sine, gjør den definitivt annerledes. Men direkte god kan jeg dessverre ikke si at den er. Florence Pugh er riktignok overraskende engasjerende i hovedrollen (som Yelena; den sørgende søsteren til den nå avdøde Black Widow som ble spilt av Scarlett Johansson i tidligere filmer) – men i og med at jeg kun vagt husket søsterens endelikt, og enda vagere husket Yelenas far sin inntreden i Marvel-universet, hjalp det lite. Og mot slutten, da mentalhelse-aspektet trådde inn i sin avgjørende fase, og ble skildret på i og for seg fascinerende vis, var jeg såpass forsynt at jeg paradoksalt nok begynte å lure på hva jeg skulle ha til middag.

At filmen er god, kan jeg til gjengjeld si om Alex «Civil War» Garlands nyeste; Warfare. Den sender oss på ubehagelig troverdig vis lukt til helvete, akkompagnert av kuler, krutt, avrevne lemmer, svidde tarmer og annen fordervelse.

Året er 2006, stedet er Ramadi i Irak. Vi følger en liten gruppe Navy SEALS som ligger i posisjon i et bolighus og speider efter potensielt voldelige opprørere i de omkringliggende bygningene. Et såkalt rutineoppdrag, som snart skal vise seg å gå skikkelig skeis.

Medregissør og medforfatter er Ray Mendoza, som selv var med på nettopp dette forjævlig mislykkede oppdraget. Efter samtaler med sine overlevende medsoldater har han skrevet historien om hvorfor og hvordan det gikk som det gjorde, og som det heter i filmens innledningssekvens: Denne filmen er kun basert på soldatenes minner.

Samtidig med at irakiske opprørere igangsetter et angrep mot amerikanerne i bolighuset går filmens handlingsfremstilling over til sanntid, i tillegg til at lydnivå og -effekter skrus litt opp, mens kameraføringen blir enda litt mer nærgående – noe som alt i alt gjør den påfølgende timen urimelig intens.

Enkelte kommentatorer har klaget på at filmens handling ikke fremstilles og/eller settes inn i en kontekst, og at filmen derfor mangler heft og tyngde. Det er jeg ikke enig i: Nettopp det at hverken vi eller soldatene har anledning til å bry oss om the big picture; nettopp det at det eneste man har å forholde seg til er det som skjer her og nå, forsterker snarere enn svekker den intense spenningen, redselen, forvirringen, hjelpeløsheten, aggresjonen – og det ekstreme presset – soldatene måtte takle. Lik en soldat i en skuddveksling som vanskelig kan bry seg om ringvirkningene av sin egen, potensielt nært forestående død, bryr ikke vi i salen oss om noe som helst annet enn det vi er vitne til på lerretet.

Hvorvidt Warfare er tidenes mest realistiske krigsfilm/krigsskildring (hvilket var filmskapernes uttalte mål), vet jeg ikke. Men at den oppleves som forferdelig virkelighetsnær, det er jeg sikker på.

God helg.

JH

Fem i bagen med DJ Niilas

Peder Niilas Tårnesvik kan oppleves i fri flyt på Blå fredag 2. mai

Peder Niilas Tårnesvik er en norsk produsent og DJ som er like bekvem på klubben som i bestillingsverk på kunstsentre, og har i flere år nå satt sitt identitetsrike merke på egen og andres musikk. Hans samiske opphav farger noe av musikken, og han er også en musiker av typen som kan oppleves på mange forskjellige måter og stemninger. Ekstra gøy for DJs er det utvilsomt å spille for et tett gulv, og det er nettopp det han skal gjøre fredag på BLÅ - lenge

Her er fem låter med godt og blandet fra nå nettop og litt lengre bak

Arthur Russell: «Make 1, 2»
(Gem Spa Dub)» Audika Records, 1986)
Lytt her
En super nedpå låt som funker dødsbra for å starte kvelden, eller riste litt opp i publikum mens jeg gir meg selv en 11 minutters tissepause.

Bruno Castro: «No Fear» 
(R.M.S, 1996)
Lytt her
Hele denne platen er fylt med masse bra kuduro som kan loopes, choppes og mixes inn og ut over annen klubbmusikk. En glede å spille ute!

Smerz & Allina: «New Shoes»
(Shopping Records, 2024)
Lytt her
Denne låten er liksom litt solbriller og pyjamas samtidig. Smerz er veldig flinke til å få frem et uanstrengt uttrykk samtidig som de bruker en del «naive» lyder, synther og samples. Som DJ kan det være gøy å dra frem disse låtene og blande det inn for å få et hint av «pop og syngemusikk» uten at du mister klubb-foten. Veldig fet låt og plate!

Sonido Turbo: «Chambacu Dub»
(Cosmic Llamas Label, 2024)
Lytt her
Gjennom prosjektet mitt Locus med Gabriel (Gabifuego) har jeg blitt introdusert til og hørt mye på Cumbia det siste året. Den låten her, og platen forøvrig, gjør en veldig kul og skeiv dub-twist på sjangeren og gir meg masse inspirasjon!

Miles Davis: «Human Nature»
(Columbia, 1985)
Lytt her
Miles Davis covrer Michael Jackson (samt Cyndi Lauper på samme plate). Verdens beste sistelåt!

AV og PNT

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Peder Niilas Tårnesvik