Nyhetsbrev: Lytt til papiret!

Gode på papiret

På flere vis føltes det som magisk realisme å vandre rundt i etasjene på International Library of Fashion Research sist søndag. Det er noe drømme-aktig ved det, man blir hensatt til en våken og skjerpet form for døs. At Elise By Olsen i det hele tatt får muligheten til å disponere disse lokalene, midt i smørøyet og festet med en haspe til Nasjonalmuseet, er et av få gjenværende eksempler på at vi faktisk kan ha nice things. Og et bud om at det finnes likesinnede der ute. Et blafrende håp sendt oss som et mildt vindkast fra et nylest papirmagasin.

Så er det ikke bare svermeri som i foregående linjer heller, det er intellektuelt kunstarbeid som er tungt og viktig, og det foregår så mye der nede, nå sist messen Fashion Printed Matter(s). Kunst- og mote-publikasjonene som en lang rekke uavhengige selgere satt der og solgte, nye som gamle og noe som tilsynelatende ble laget der og da, var alle fristende. Og det var noe med viben som var det motsatte av steril og kjølig - rett og slett en smule organisk. Cellulosisk. Idealistisk.

Direkte fra ansvarlig redaktør Embla Moe fikk jeg kjøpt meg tredje utgave av det ganske ferske norske magasinet Oppkast - unnfanget på Oslo Fotokunstskole. Denne utgaven fra november hadde tema «Frykt og begjær» (ofte tilstøtende følelser), men de er allerede i gang med fjerde - frist for innsending er 15 mai. Les mer om bladet her.

I en panelsamtale jeg deltok i, fikk jeg som den tidsskrifthunden jeg er også anledning til å anbefale et tidsskrift selv. Skjønt - hvilken betegnelse man bruker kan gå litt over i hverandre, utgivelsene fra det danske kunsttidsskriftet Pist Protta oppleves som art works i seg selv - med forskjellige formater, papirtyper og naturlig nok nye ideer hver gang. Åse Eg-Jørgensen har vært med i redaksjonen i rundt 40 år, og går ikke tom for hverken ideer eller lidenskap for Saken.

Den seneste utgaven, #97, ble lansert på Guttormsgaards arkiv ute på Blaker forleden uke, der det også var en utstilling og et lite program rundt Pist Prottas ideer før og nå. Det foregikk der ute, siden det er et spesialnummer som tar utgangspunkt i Guttorm Guttormsgaard (1938 - 2019) og hans livslange arbeid og arkiv. Dette har vi sett flere bøker og reportasjer om tidligere, men de bidrar med nye perspektiver, vinklinger og tanker om det. Tekster om og nye avfotograferinger av kunstverk, bøker, taterarbeider og andre gjenstander som finnes der ute, et intervju med GG selv, og mange andre tankevekkende og visuelt stimulerende innslag. Det kanskje mest rørende er et istikk - med forskjellige papirprøver fra arkivet der. Store mengder papirtyper, kanskje ment for bruk, men også fordi han var så glad i det. Det blir nesten som å ta noen i hånden å stryke fingrene over, sette nesegrevet i det, og ikke minst lytte til det. Da jeg før helgen var en tur innom Guttormsgaards livslange venn og kollega Kai Gjelseth som feiret voksenbursdag, nevnte han umiddelbart dette med øret i møte med papiret. Noen har virkelig sterke følelser for papiret - det har vært sivilisasjonsbyggende. Som han sa: så lenge man har stein, brød, vin, papir - da klarer man seg.

Det er også et kapittel i utgaven som forteller nærmere om hver enkel papirtype og dets karakteristika. Der fortelles det også om en konsert av bassist og boktrykker Megan Adie, der deltakerne skulle riste, klemme, knørve og brette papiret etter dirigentens anvisninger. Og om kunstneren Ursula Nistrup som har et prosjekt med ingen ringere enn Papirmuseet i Silkeborg, om produksjon av papirer stemt i forskjellige toner.

Da ble jeg med ett påminnet en herlig liten bok om Agnar Mykle, utgitt av tidligere Gyldendal-forlegger Nils Kåre Jacobsen. Hva het den? Mine bøker er musikk.

Pist Protta #97 og et stort antall andre små og store utgivelser, kan fås ved et besøk hos hedersmenneskene i Torpedo Press i Sofies gate 11 om du er i Oslo - men godsaker kan også bestilles via brevdue. Torpedo lager og er fødselshjelper for veldig mange utgivelser selv også, innen kunst, teori og poesi - undersøk for all del også flere av dem.

God bok!

AV

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for

Ukens blandede bilder

Påsken kan kanskje sies å nærme seg, men heldigvis (tross gult og lilla og marsipan over alt i butikkene) er den stadig et godt stykke unna. Promotering av diverse påskekrimserier er riktignok for lengst igangsatt, men vi holder oss unna krimmen en liten stund til – og velger i stedet å ta en titt på en annen type old school-underholdning; den hvor menn er menn og hvor de havner i vanskelige og voldsutsatte situasjoner på grunn av sin voldelige fortid.

Først ut er en kinesisk prisvinner som – når sant skal sies (og det skal det jo) – hører hjemme helt i ytterkanten av denne sjangeren. Like fullt inkluderes Black Dog i ukens oversikt, for ikke bare er den verdt å få med seg; dens protagonist er nylig sluppet ut av fengsel, returnerer til en fødeby hvor mye er endret siden han måtte dra – akkurat som i ørten andre slike sjangerfilmer – hvor han blant meget må annet takle trange kår, en rabiessmittet hund, og en trio hissige, hevngjerrige, krenkede menn. Året er 2008, og sommer-OL i Beijing nærmer seg.

Av fotos, plakater og markedsføringstekster er det lett å få inntrykk av at filmen handler om en mann, en motorsykkel og hans trofaste hund, som legger ut på en eventyrlig reise sammen, men så er ikke tilfellet. Lang (den nokså unge fengselsfuglen) holder seg stort sett hjemme, og i hvert fall i hjembyen, hvor han forsøker å tjene til livets opphold – i tillegg til ikke å dø av rabies, bensindynkede bungee-tau, giftige slanger og annen moro – og å manne seg opp til å møte sin gamle og sønderknuste far.

Legg imidlertid gjerne merke til at Black Dog må sies å være en annerledes film, med sær humor, triste skjebner, episke naturbilder og både menneskelige og arkitektoniske ruiner – alt pakket inn i en uvant og original «redemption story» – som for øvrig også byr på litt Pink Floyd anno «The Wall». Møt filmen med et åpent sinn og gled deg til å bli fascinert, sier vi.

En film som trenger et voldshungrig snarere enn et åpent sinn, er A Working Man. Basert på romanen «Levon’s Trade» av Chuck Dixon, produsert av bl.a. Jason Statham selv og Sylvester Stallone, med et manus av Sylvester Stallone og David Ayer, og i regi av David Ayer, er dette en actionfilm av det «gode», gamle åttitallsslaget.

David Ayer var i flere år kjent som en regissør av action- og spenningsfilmer med noe mer. Altså filmer hvor spenningen, blodet og volden kom som et resultat av relaterbare følelser som kom til uttrykk i emosjonelt krevende og livstruende situasjoner. På sitt beste leverte han End of Watch (2012), hvor to politipartnere (Jake Gyllenhaal og Michael Peña) gikk gjennom noen urimelig slitsomme dager sammen, og hvor økonomiske, relasjonelle, profesjonelle og emosjonelle vanskeligheter smelter sammen til et intenst hele.

Men nå er det virkelig en stund siden han leverte tilsvarende, og i senere år er det blitt mindre og mindre av det emo-intellektuelt engasjerende grunnlaget, og mer og mer av de ytre, overfladiske og blodige actioneksessene. Og i så måte er A Working Man et nytt høydepunkt. 

Levon Cade (Jason Statham) har lagt soldatkarrieren på til side og konsentrerer seg nå om byggebransjen, hvor han jobber for en familiebedrift i Chicago. Han jobber knallhardt, sover i bilen og sparer opp alt han kan så han har råd til advokatene som skal hjelpe ham med å få full foreldrerett til datteren sin. Samtidig er han nesten som et medlem av familien han jobber for, og er spesielt nær datteren der. En datter som – ikke overraskende – blir kidnappet av noen ekstra, ekstra fæle trafficking-jævler.

Enda mindre overraskende enn dette, er det at Levon (efter litt frem og tilbake) risikerer alt for å holde et løfte han en gang gav til den kidnappede – og at denne løfteoverholdelsen innebærer ekstreme mengder kuler, krutt, død, fordervelse og blod.

Filmen holder seg innenfor det akseptabelt ‘nesten-realistiske’ (eller i det minste nesten liksom-troverdige og vi er jo her for å se en spennende film, ikke sant?), men mot slutten tar det så til de grader av, at man nesten må anstrenge seg for å legge rasjonaliteten til side. (Og i de tilfeller hvor Stallones dialog- og manusinput er på sitt tydeligste, er det nesten som vi virkelig ER tilbake i 80-tallet.)

A Working Man er med andre ord ingen umiddelbar klassiker. Ikke engang en potensiell fremtidig klassiker, om vi skal være ærlige. Men om du skulle kjenne at du er i humør til et såkalt throwback, til en type film som var populær i en (såkalt) enklere tid – hvor skurkene er så skurkete at ingen i hele verden kunne ta dem for noe annet, og hvor de gode er tilsvarende gode – ja, da finner du en trygg havn i denne filmen.

Pang, bang, crunch, biff og pow, dere!

JH

Fem (6) i bagen med Sofi O

Kjært barn har mange navn, heter det, og hovednavnet til denne ukens artist eller DJ Sofi O er Sofie Tollefsbøl. Opprinnelig en av Einar største døtre, men i senere år også en av de viktigste gledessprederne og musikerne i hovedstadens ekspansive miljø for funk, alternativ pop, jazz, soul og så videre. Blant annet som vokalist i Fieh og Andreas Røysum Ensemble, men også med et forbløffende antall sideprosjekter. Nå er mange av dem samlet under navnet Sofi O - som hun stundom også har opptrådt som DJ som. Denne gangen er det først og fremst fordi hun har ny musikk ute - sjekk for all del singelen «Gogogo» som lover ytterst godt for et kommende album. Så vi spurte hva Tollef spilte for tiden, og som kanskje også var representativt for hva hun sysler med under dette navnet. Og det lover fortsatt godt.

Way Star «Rubba»
(Music DeWolfe)
Hør låta her
Musikk med en intens stemning og farge! Det er mitt generelle mål å lage musikk med en tydelig farge. Jeg hørte denne for første gang sampla på Madlib og Freddie Gibbs sitt album Pinata i 2014. Låta med samplet, «Thuggin», får meg til å minnes situasjoner fra den tida så vividly, som en parfyme. Det er på grunn av det samplet. Fyren bak denne låta er en svært enigmatisk karakter, Jacky Giordano. Masse AKAs og mystiske greier, rett opp min alley.

Salami Rose Joe Louis «Cumulous Potion (For The Clouds To Sing)»
(Brainfeeder)
Hør låta her
Jeg og Johannes Nøkling Aagaard, som spiller gitar med meg og som har skrevet mye med meg til Sofi O, hørte i en periode veldig mye på dette albumet. Veldig kul låtskriving, løse saker, inspirerende synthlyder og episk bruk av trommemaskin. Dessuten: artistnavnet.

Steve Lacy «Sunshine»
(RCA)
Hør låta her
Steve Lacy står for et av albumene fra nyere tid som jeg har hørt desidert mest på, og det er Gemini Rights. Denne låta er min favoritt.

The Manhattans «Wish That You Were Mine»
(Columbia)
Hør låta her
Når en slik classic soul tune treffer mitt hjerte, kommer jeg på at det er dette det handler om. Jeg har hørt veldig mye på soul fra 60-og 70-tallet mens jeg har skrivi Sofi O-musikken. Det er så uendelig mye bra der ute, stadig dukker en eller annen perle man aldri har hørt før opp. Slikt gjør livet verdt å leve. Den oppmerksomme lytter hører kanskje også at denne er sampla på en her tidligere nevnt plate.

Tems «Burning»
(RCA)
Hør låta her
Jeg så en helt fantastisk Tiny Desk med nigerianske Tems for kanskje et eller to år siden, og havna på Tems-kjøret i månedsvis etterpå. Helt utrolig vokal, superfengende hooks, så mange gode melodier. I en av periodene jeg skreiv ny Sofi O-musikk, var jeg veldig inspirert av fraseringa hennes, de rytmiske tinga som gjør frasene så minneverdige og kule.

Bee Gees «More Than A Woman»
(RSO)
Hør låta her
Må bare ta den med, for det demra for meg på nytt da vi vandra rundt i New York her forleden og den dukka opp på hver en uberhip coccamoccalattespot og thaikinorestaurant: for en ekstrem låt. Refrenget?! Drømmemusikk.

AV og ST

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Sofie Tollefsbøl