Nyhetsbrev: Smykkekunst og discjockeys

Kjære leser, et lite livstegn fra oss i Tidens ånd. Det var en stund siden sist, men etter en omstrukturering har vi fått anledning til å gjøre mer fremover. Håper dere har lyst til å fortsette å motta brev fra oss. Med tanke på de mange kulturdebattene som har blomstret opp i det siste kan man kanskje tro at alt er såre vel i kulturmedia. Men hver dag er en kamp. Fra og med neste uke øker vi stoffmengden - det foregår så mye av verdi overalt hele tiden. Det er helt latterlig stort tilbud av kulturarrangementer, spesielt i Oslo men også andre steder. Bokbunkene truer på salongbordet, og likeledes har platebunken fått en Munch-knekk øverst.

Norske tidsskrifter må dere støtte, denne helgen skal det leses og anmeldes nytt Z Filmtidsskrift med tema «Vold på film», Vagant med Japan-tema, og ikke minst BLA som har fokus på Tor Ulven (hvor bliver bokutgivelsen av hans samlede gjendiktninger, forresten?)
Men for en gang skyld kunne det også vært lurt med en lynkort tur utenbys. For eksempel til undervurderte Lillestrøm. Ikke nødvendigvis Åråsen denne gangen, men det flotte kulturkvartalet der med herlig bibliotek og to kulturhus og ikke minst Nitja senter for samtidskunst. I dag fredag er de helt gærne der borte, og har Nitja Natt! med kveldsvisning av den aktuelle utstillingen, DJs, og forskjellige omvisninger og foredrag. Blant annet Jorun Veiteberg om smykkekunst. Utstillingen Nærverk - smykkekunst og bærebare ideer er skikkelig fin, den - ikke for stor og med moderne og overraskende verk fra forskjellige tidsepoker av høy kvalitet. Inneholder også etablerte samtidskunstnere som Ahmed Umar og Máret Ánne Sara, og spesielt lot vi oss fascinere av Konrad Mehus’ farmasøytiske brosjer i etset og forsølvet messing. Norske Kunsthåndverkere er 50 år i høst, med flere aktiviteter som vi skal komme tilbake til her senere.

https://www.nitja.no/activities/nitja-natt-naerverk-smykkekunst-og-baerbare-ideer

En annen mulighet er å ta Nesodd-båten og varme seg på en real energisalat på Hellviktangen. Det er mange kunstnere og kulturelle utskudd på halvøen, og det er kommet til en haug nyinnflyttede de senere åre, som har skapt en helt ny avantgarde-energi der.

Fram kunstfest arrangeres igjen denne helgen, med fremragende musikere innen samtidsmusikk, jazz, folkemusikk og annet - samt åpningsdag for det mystiske prosjektet Biotopen. Du treffer utrolige musikere som den plateaktuelle sangeren Juliana Venter, gomgmesteren Paal NIlssen-Love, den fantastiske bassisten Håkon Thelin, og gitarist Hedvig Mollestad. Selv den gamle journalistkjempen Odd Karten Tveit dukker opp. Han skal ikke spille sitar - men delta i en samtale. Se mer her https://www.framfestival.no/

Annonse

Fem i bagen med DJ Olanskii: Tony Humphries-spesial

Ola Smith-Simonsen er driver av den legendariske klubben Jæger midt i Oslo by og er også DJ selv under navnet Olanskii. Det har sikkert mange dansere fått med seg med årene. Det er stadig fintfolk fra utlandet innom bua hans, og denne fredagen er det et hjertelig gjensyn med en unik skikkelse i amerikansk klubbkulturhistorie: Tony Humphries. Vi ba ham derfor legge litt vekt på The Hump når han valgte ut låter for Tidens Ånd denne helgen.

Jeg har hørt Tony Humphries spille et titalls ganger opp igjennom årene. Selv om han klart er mest kjent som en mester i klassisk amerikansk sjelfull house, er dette bare en slags grunnmur hos en artist som fort tar dette huset i mange og tidvis uventede retninger. Selv om det er en kjerne der, har jeg har enda ikke hørt Tony Humphries spille to like sett.

Kanskje ikke så rart, i New York var Tony først og fremst kjent som radio-dj på Kiss Fm, ved siden av fast spillejobb på The Zanzibar litt lenger sør. Tony leverte et bredt lydbilde over eteren til det store eplet, og i New Jersey spilte han 8 timer eller mer helg inn og helg ut. Sånn får en tid til å gå både dypt og bredt. Og nettopp The Zanzibar sound, som Humphries er kjent for, er kanskje eklektisk sett det som ligger nærmest den klassiske Oslolyden fra slutten av 90-tallet, om det musikalske grunnlaget er noe annet (sjelfull house versus Italo disco).

Første gang jeg hørte Humphries var omlag 20 år siden på Fabric i London. Den gangen han fortsatt lå høyt opp på Dj Magazine top 100-liste (på den tida lista var mer kvalitet enn Tik Tok ...). Settet på Fabric var dypt, hardt og drivende. Som hånd i hanske for klubbens hovedrom uti de aller mørkeste timene rett før soloppgang. Like fullt var soulen der som en heliumskjerne helt til første daggry. Og dette var noe annet enn den engelske tech-housen, et lydbilde som knapt noen andre enn de store residentene på legendariske østkyst-klubber som Twilo, Tunnel og The Zanzibar får til. Tenk Timmy Regisford, Kenny Dope, Danny Tenaglia, David Morales, og selvsagt Tony Humphries. Jeg gikk fra Fabric himmelfallen og besatt av at jeg måtte få Tony til Oslo.

Det skulle gå nesten to år før jeg klarte å overtale Tony Humphries. Først til Sunkissed, og senere til Jaeger. Særlig Jaeger-giggen vil for alltid bli husket for øyeblikket der Tony, i et kosmisk dypt øyeblikk helt mot slutten, lurer og løfter inn David Morales klubbmix av Jamiroquais «Space Cowboy». Ingen så den komme, men hele huset eksploderte i glede. Senere har jeg sett Tony lokke hele flyplass-foajéen på Munchmuseet under Late Night, fra studentkidsa til direktøren, ut på gulvet til et sett med klassisk dancefloor-jazz. På papiret burde det ikke funka, men hele huset danset. Senere i kjelleren på Jaeger igjen. En kveld til halvfullt hus, men fullt av ekte dansere og et sett klassisk sjelfull house. Som Øyvind Morken noterte den natta - alle klassikerne, men måten han spiller de på! Så bare neste kveld, etter en gnistrende vakker tur over Finse til Bergen, levert Tony et mørkt, psykedelisk og dronete protohouse-sett på Hot!Hot!Hot! Og igjen en gjeng som neppe viste hva de gikk til, men som ende opp minst like himmelfallen som jeg var etter Fabric-giggen. Selv stod jeg og g-HA opp etter veggen og bare gliste av lykke og forundring.

Forrige gang på Jaeger flyttet vi Tony Humphries opp i bakgården. Der fikk han utfolde seg fritt hele natta, om ikke så lenge som på The Zanzibar så i alle fall de fem seks timene vi maks får til her i Tigerstaden. Det ente med stappa bakgård til siste tone som ropte Tony(!) i flere minutter etterpå. Så hvis noen lurer er det her Tony spiller igjen fra start i år også.

Når det skal plukkes 5 låter i baggen i Tony Humphries' ånd er det både lett, for her er spennet vanvittig stort, samtidig er det nærmest umulig å koke ned til bare 5 låter. Men under er et forsøk på dette. Kunne vært mange andre. Men ble altså disse fem i dag.

Quiet Village - «Reunion»
Lytt her

Hvis jeg skal snakke om musikalsk oppdragelse kommer jeg alltid til bake til Phil Asher og Patrick Forge's klassiske fredagskveld på Nottinghillartsclub i London. Fredagskveldene Inspiration Information, navngitt etter Shuggie Otis' klassiske album, var i mange år selve kirken for West Londons jazz dans og broken beat- miljøer. Phil tok med andakt ut originalskivene, først gjerne to lag beskyttende plastikk, alltid med innercoveret riktig vei (opp, og ikke ut, sånn som vi late dj'ene ellers gjør), og la vinylen forsiktig ned på platespilleren før et strøk av antistatisk børste. Her har jeg valgt en nyere låt riktignok, men en som jeg åpner med omtrent samme andakt selv, og som jeg helt klart kan se for meg Phil kunne ha spilt på Inspiriation Information.

Gregory Porter - «On My Way To Harlem» (Kai Alcé Interpretation)
Lytt her
Fortsatt i jazzland, men nå slik bare Detroit kan løfte og gjenfortelle. Det er et knippe gode remikser av Gregory Porter som er verdt å søke opp. Særlig er Opolopo sin Kick & Bass rerub av «1960 What?» helt magisk. Ellers er Claptones remiks av «Liquid Spirit» fin om du vil ha noe med hakket mer ooomph. Men det som virkelig gir meg gåsehud hver gang er Kai Alcé vakre og inderlige versjon av «On My Way To Harlem». Denne setter fyr på både meg og gulvet hver gang, og vi er tett opp mot Tony her.

2Fox & Laville - «Elevation» (Louie Vega remix)
Lytt her

Louie Vega har vært i fyr og flamme de siste årene. Helt ville mengder med helt sykt bra musikk har gjort det nær sagt umulig å holde følge med ham. Her har han tatt en allerede vakker låt fra ganske nye 2Fox & Laville og løftet den til et monster. «Elevation» har i Louie Vega's hender blitt en låt helt på høyden med det beste Masters At Work levert den gangen de regjerte de ganske land. Om ikke gulvet er i fyr og flammer alt tar denne låta og løfter ting dit. Dette er sjelfull hus med et stort kick og livets gospel. Det blir ikke mye bedre.

Timmy Regisford - «Basic Track»
Lytt her

Jeg var innom Timmy Regisford over her. Skal vi plukke skiver i Humphries' ånd må det med noen dype låter som trykker hardt inn i de mørkeste klubbene. Igjen er det mye å velge i, men Timmy Regisford er en som fortjener langt mer lys på seg enn han har fått, og denne skiva forlater aldri bunken på gulvet som går inn og ut av baggen. Ekte, inderlig og umiskjennelig New York på sitt aller beste.

Roy Ayers feat. Merry Clayton & Sylvia Cox - «Brand New Feeling» (Yoruba Soul Mix part 2)
Lytt her

Vi må litt ned igjen for siste låta. Denne er i likhet med først skiva helt ny. Dette er klassisk nedstrippet sjelfull house på sitt aller beste. Osunlades remiks trykker godt i bunn, pirrer i topplokket og leker seg inn i sjela. Men låta holder også tilbake. Den lar ikke ekstasen slippe helt fri, men stryker oss akkurat til kanten. Der blir vi, bedende om forløsning eller inderlig fortapt i øyeblikket, til neste låt drar oss over kanten og slipper oss løs, eller låta ebber ut i et sitrende og uforløst ønske om mer. Og mer skal altså det nå altså bli.

Annonse

Stor skjerm, større lerret

Det er lenge siden sist vi i Tidens ånd var ute med et nyhetsbrev; likeså en oversikt over hva som beveger seg på skjerm og lerret. Heldig da, at det akkurat denne uken er premiere på en av årets aller mest imøtesette (og allerede skamroste) filmer – One Battle After Another.

I tilfelle du lurer på hvorfor denne filmen har vært så varmt imøtesett, kan du lese her at den er inspirert av Thomas Pynchons formidable, forvirrede, forvirrende roman Vineland, at den er skrevet og regissert av Paul Thomas «Boogie Nights, Magnolia, There Will Be Blood» Anderson (som allerede i 2014 leverte en vidunderlig god Pynchon-filmatisering med Inherent Vice), og at man i hovedrollene finner Leonardo DiCaprio, Chase Infiniti, Benicio Del Toro og Sean Penn. Blant andre og blant annet.

Når filmen til alt overmål fungerer både som en ekstremt underholdende «tiden flyr så fort at du ikke skjønner hvor lang filmen egentlig er»-opplevelse, OG en ubehagelig presis skildring av hvor grotesk verden er i ferd med å bli (eventuelt allerede er blitt) – sier det seg selv at her gjelder det å kjenne sin kinobesøkelsestid.

One Battle After Another er full av gull, varer i to timer og tre kvarter (men føles som halvannen time), byr på terroraksjoner, konspirasjoner, ereksjoner og eksplosjoner, samt biljakter, beksvart humor, illegale immigranter, intense relasjoner, ungdomsopprør og uvanlig mye å sette både intellektuelle og emosjonelle tenner i.

Filmen oppleves best med en begrenset mengde forhåndsinformasjon og på et så stort lerret som mulig. (Jeg så den på IMAX; fra midt på 5. rad. Det funket som føkk for meg.) God tur.

Hadde jeg vært av dad joke-typen ville jeg fulgt opp omtalen av PTAs begivenhet av en film med en vittig annonsering i retning av: «Endelig er det klart for en ny, norsk film om andre verdenskrig!». (Det skulle tatt seg ut.) Heldigvis trår jeg utenom den bjørnefellen og informerer i stedet tørt om at Bjørn Sundquist igjen har levert en rolleprestasjon det står respekt av – denne gang som Oberst Birger Eriksen, kommandant ved Oscarsborg festning, 9. april, 1940 – i krigsdramaet Blücher.

I stedet for det man med rimelighet kunne anta (at senkingen av Blücher var én av få uomtvistelige seire Norge opplevde i begynnelsen av andre verdenskrig), viser det seg at denne krigsfilmen først og fremst er et forsøk på å «renvaske» Birger Eriksen, via å peke på flere uheldige, skandaløse, besynderlige omstendigheter forbundet med hans beslutning om å angripe de uidentifiserbare krigsskipene på vei inn Oslofjorden den skjebnesvangre natten.

Hverken estetikk eller koloritt er til å la seg blende av, ei heller dialog eller generell opplevelse av å reise tilbake i tid, men Sundquist skiller seg som indikert ut i positiv retning, og flere aspekt ved historien vil nok komme overraskende på mange.

Av filmer, serier og annet av audiovisuell art som er blitt tilgjengeliggjort siden sist vi lot høre fra oss, vil vi gjenre lede oppmerksomheten mot Netflix-serien Long Story Short, av mannen bak BoJack Horseman; Raphael Bob-Waksberg. Denne gangen er det en animert, amerikansk-jødisk familie det dreier seg om, i en familieskildringskomedie/dramedie som tar oss frem og tilbake fra 50-tallet og til vår tid.

Stemmene besørges av Paul Reiser, Lisa Edelstein, Ben Feldman, Abbi Jacobson (og en drøss med andre), og selv om serien tar en episode eller to å «komme inn i», er den virkelig verdt å bruke tid på.

Foruten denne sjarmerende, engasjerende familieaffæren, velger jeg å peke på (den også jødiske) Nobody Wants This - og Mo, sesong 2 (som palestinsk motvekt); også disse på Netflix.

Hver på sin måte forteller de sannheten om deler av verden i dag, men selv om førstnevnte (av de to sistnevnte) trolig er den morsomste av dem, er det Mo som treffer hardest, sårer dypest – og er viktigst.

Hva enn du velger (å se) herfra og ut: Ha en god uke!

Jon Hagene

---

Siden 2022 har selskapet Titusentegn AS drevet tidsskriftet Tidens Ånd på nett, og herunder sendt ut ukentlige nyhetsbrev til meldte interessenter.

Ved kjennelse fra Oslo tingrett av 02.06.2025 ble Titusentegn AS tatt under rettens behandling som konkursbo.

Konkursboet til Titusentegn AS og eier av Titusentegn AS, Skai Media AS, har inngått avtale om kjøp og salg av det konkursrammede selskapets eiendeler. I forlengelsen av dette har Skai Media AS overtatt driften av Tidens Ånd inkl. utsendelsen av nyhetsbrev til tidligere meldte interessenter.

Dersom du ikke lenger ønsker å motta nyhetsbrev for Tidens Ånd, nå fra Skai Media AS, kan du melde deg av ved å trykke «Meld meg av nyhetsbrevet» nederst i denne mailen.