Nyhetsbrev u23

Ukens blandede bilder

Uke 23 – Ville historier for liten og stor

Karate Kid: Legends er en snodig film. Både fordi den er kort og kvikk, i motsetning til nesten alt annet som produseres av franchise-filmer for kids (hvor ørten subplot og nesten-irrelevante rollefigurer skal ha sin forhistorie fortalt og sine motiv forklart), og fordi ett av dens store trekkplastre er opptredenen til den originale Karate Kid; selveste Ralph Macchio (som ikke har hatt med filmene å gjøre siden The Karate Kid Part III, som kom i 1989). Riktignok har han spilt i avlegger-serien Kobra Kai på Netflix, men likevel …

Som cirka alle vet, handler Karate Kid-filmene om å komme til et nytt sted, å slite med å passe inn, å finne vennskap på overraskende steder – og å kjempe for det som er verdt å kjempe for. Så også i denne (sjette) filmen.

Li Fong flytter fra Beijing til New York med sin mor. Han gjør det skarpt på skolen, men ikke sosialt. Tvert om får han fik av en karate-klyse som har vunnet The 5 Boroughs-konkurransen to år på rad, og hvis far driver byens tøffeste karatetreningsstudio. Siden Lis bror mistet livet i forbindelse med en kampsportkonkurranse har Li lovet moren å ikke slåss mer – til tross for at Li var den beste eleven ved Mr. Hans dojo i Beijing.

Når han så blir kjent med Mia, som er datteren til den forhenværende bokseren som nå driver en pizzasjappe rundt hjørnet for Li og moren (og som sliter med en gjeld han må tilbakebetale og som derfor vurderer å vende tilbake i ringen), går selvsagt alt akkurat slik det må gå.

Det vil si: Ikke akkurat, for Karate Kid: Legends har et par overraskelser i ermet. Til alt overmål er den sjarmerende, velkoreografert og (som nevnt) langt fra langdryg. Dessuten er den trivelig nok til at flere alderstrinn kan la seg underholde.

Trivelig er ikke nødvendigvis ordet som best beskriver opplevelsen av å se Wes Andersons nyeste, for The Phoenician Scheme er så overdådig intrikat, så eminent innviklet og så intens omstendelig at for den delen av publikum som ikke ennå er forelsket i Andersons stil, kan det fort bli i meste laget. Heldigvis er filmen blant de morsomste han har laget, med uanstendig mange ville innfall og kjente fjes, samt en til ham å være, lun fremstilling av forholdet mellom den supersleipe industribaronen Zsa-zsa Korda (Benicio Del Toro) og hans dydige nonne-datter, Liesl (Mia Threapleton).

Handlingen er lagt til 1950 og utspiller seg i det store og hele på en rundreise i Fønikia, hvor far og datter jakter på et lass med penger som Zsa-zsa trenger for å virkeliggjøre sin store plan – derav The Phoenician Scheme.

Filmen inneholder alt man forventer av en Wes Anderson-film, pluss litt til. Som for eksempel en rollefigur kalt Uncle Nubar, som i Benedict Cumberbatch’ skikkelse ligner på en krysning av Rasputin og Fu Manchu – og den rørete revolusjonæren Sergio, spilt av snodigheten selv; Richard Ayoade. Samt en drøss med herlige one-liners og en Michael «Superbad» Cera i praktslag som den norske entomologen Bjørn.

Ukens største overraskelse kommer imidlertid i form av en aldeles over the top action-ekstravaganse, med den veltalende og informative tittelen From the World of John Wick: Ballerina – med lille og yndige Ana de Armas i hovedrollen.

Den tar for seg historien til foreldreløse Eve (de Armas) og hennes søken efter hevn. Som liten var hun nemlig vitne til at faren ble drept av en gjeng hensynsløse drapsmenn, for så å bli funnet av Winston (Ian McShane), som tok henne med til Ruska Roma-organisasjonen, hvor hun ble trenet opp til å bli en leiemorder à la John Wick. Eller à la Nikita, om du husker den filmen. (Fiffig nok har sistnevntes hovedrolleinnehaver, Anne Parillaud, en mini-cameo i Ballerina.)

Har du sett én eller flere av de fire filmene om John Wick med Keanu Reeves – som for øvrig har en liten, men viktig rolle her også – vet du nokså nøyaktig hvordan det hele kommer til å utarte. Men ikke f@en om du har sett maken til action, likevel. Ana de Armas viser seg å passe sjokkerende godt i rollen som illsint drapsmaskin, og når hun efterhvert inkorporerer så vel kunstløpsskøyter som flammekastere i berserkergangen sin, er det bare å lene seg tilbake og nyte. (Om du liker den slags, da.)

From the World of John Wick: Ballerina er selvsagt bare vold og vås fra ende til annen, men du verden så stilig, styggvakkert og skremmende fengende det er. Soleklart den beste Wick-relaterte filmen siden John Wick: Chapter 2 (som kom i 2017). Enste virkelige ripe i lakken er Anjelica Hustons botox-skamferte fjes.

JH

Fem i bagen med Morten Mormone

Fantastisk psych, lounge og rock fra DJ Morten Mormone som spiller på Hør Hør fredag etter ærbe.

Denne uken er det virkelig herlig musikk i dj-baggen, og av typen mange kanskje ikke har hørt. Morten Lunde aka Morten Mormone er en musikk og LP-elsker av klassisk merke, jo lenger bak i bunken jo bedre. Virkelig god og allsidig smak har han også. Kjent som gitarist i et av landets beste band Kosmik Boogie Tribe, og The Gratitudes med stjerna Ingvild Hammer på mikken. Tidlligere medlem av Backstreet Girls og en rekke andre band, og en dristig lydtekniker, for eksempel for Hedvig Mollestad Trio. Han spiller plater på viktige Hør Hør kommende fredag, og vi ba om noen mulige smakebiter.

Jim Sullivan «Plain As Your Eyes Can See»
(Monnie Records, 1969)
Lytt her
Totalt fengslende folk-pop-psych-lounge eller hva nå enn dette er for noe. Utgitt i 1969. Det er jo helt ute på feil jorde at «Plain As Your Eyes Can See» ikke er lenger enn 2 minutter eller så. Da det Doors a la «Riders On The Storm»-esque-partiet kicker inn etter to korte vers vil man jo bare at det Earl Palmer-groovet (ja han – han svinger noe grassat på hele denne altfor korte plata) og den lyden og den git-soloen bare skal vare og gå ut i space. Det er svært delikate strykearrangementer hele veien her. Jimmy Bond (Chet Baker, Henry Mancini, Lalo Schifrin, Louie Bellson Orchestra +) står for disse. Det ække noe tøys på denne privatpressen. Og ekko-tverrfløyte, det er faen meg kult ass. Jeg veit ikke så mye mer enn at Jim på mystisk vis forsvant i nærheten av Puerto de Luna, New Mexico 6 mars 1975. Og så var han kompis med Harry Dean Stanton, da. Sterk anbefaling.

Morgen – «Welcome To The Void»
(Probe Records, 1969)
Lytt her
Anerkjent som den ultimate psych-heavyrock-plata. Band fra New York City. Skiva ble utgitt på Probe i 1969. Solgte ikke en dritt og havna i billigkassene. Paul Major har vært den store advokaten for denne skiva - som med så mange andre objekter fra utafor hitlistene. Jeg er velsigna med en strøken original med plakat, og skjønner ikke helt at jeg har klart å få til det. Eller jo, jeg vant en auksjon på www og reiste med tog til en liten østlandsby for å plukke opp gralen. Stolte ikke på verken post-ditt eller post-datt da, si. Selgeren var mildt sagt muggen da han overgav plata i en skrukkete Rimi!-pose – han hadde nok forventa cirka 5000 kroner mer enn det jeg betalte for den, tipper jeg. Da surpompen forsvant gikk jeg på nærmeste Rema ved togstasjonen og feira med Grevens Sider med smak av Champagne. Det er ikke det at denna er så hønnsjelden, men det er så himla mange som sku’ ha hatt tak i den. Bare ikke her oppe i røysa da, åpenbart. Ok, den var ikke gratis, det kan jeg trygt si. Vi snakker psykedelisk heavyrock med outrert vokal og tekst. Det hele begynner med tammer over det hele, rull rull rull rull og så bare, «Go take a bite of my gingerbread house and let your troubles fade away» så er det bare å hengi seg til «the void» Jeg hørte om dette overmesterverket først via sjefen sjøl Paul Major, en av den vestlige verdens mest legendariske platesamlere og medlem av Endless Boogie. Jeg har hatt gleden av å bli kjent med karen siden jeg har gjort lyd for Endless Boogie her i Oslo, spilt sammen med de med KBT og reist Europa rundt for å se bandet,og vært på samtlige show her i Oslo de siste 10 åra eller hva det har blitt. Det er en sann nerdeglede å sette seg med Jesper Eklow fra Matador Records og Paul og drikke pils og sprit og prate om Lobby Loyde og alt anna de fleste ikke bryr seg særlig om. Eller har blitt opplyst særlig om, kan man kanskje si. Dessverre. Det er noe esoterisk over det hele. Morgen … Jeg vil bare si, har du ikke hørt på Morgen og liker hard psykedelisk rock og ei lita fjone uti kveldinga så må du bare søke denne skiva opp, finnes digitalt. Garantert rocke og lyrikksjokk/glede. Om jeg tar med meg originalen ut på spilling? Nei, det gjør jeg ikke. Den franske og første offisielle re-pressen får duge.

Michael Farneti «Georgia Peaches»
(Full Moon Records, 1976)
Lytt her
Gradestokken viste 35 varme, og jeg satt på bassengkanten i bakhagen til salige Atlanta Hotel i Bangkok og hørte på øra at Paul Major samtalte med David Gebroe om den for meg ukjente privatpressen Good Morning Kisses av og aller mest med Michael Farneti. Jeg var helt oppslukt i bildene de gav meg i hodet i deres beskrivelse av låtene. «Good morning kisses are given by misses in night gowns, good morning kisses are given by misses in nothing at all» Èn liten time ute i samtalen måtte jeg skru av og høre med egne ører hva dette dreide seg om. Fant skiva på en plattform, skrudde opp, trykka play og satt fjetra i en liten halvtime før jeg kjørte en runde til. 

Dette er nok ei plate finni av Paul Major på et bakgårdssalg en gang tidlig 80s. Spilt inn i sør-Florida i 1976 av Farneti sjøl, i eget studio, kun med hjelp av en slektning på perkusjon og en kar på banjo. Her er det ekko-gitarer, ekko-vokaler, svevende syre-synther, fuglelyder, falske løvebrøl, de villeste pianoløp som høres ut som Alice Coltrane på harpe, bluegrass-blåsere, lyder som høres ut som samples man finner i moderne hip-hop, pule-tekster, avanserte arrangement – orkester-style, Egil Monn Iversen, liksom. Psykedelisk lounge-musikk? Jeg aner ikke hva dette er, for jeg har ikke hørt noe liknende. Først og fremst himla gode låter. Varer kun en liten halvtime. For meg helt fengslende opplegg. Etter første lytt tenkte jeg, hmm, dette nærmeste jeg kommer å beskrive skiva som, er at den kunne vært lydsporet til Love Boat, yessir. Og artig nok da jeg kom hjem to måneder seinere og leste om skiva i Acid Archives, hva er det jeg ser, joa, Patrick Lundborgs siste ord om plata: «Remember the Love Boat series ? This could be the lost soundtrack to it»

Trukke det har vært no særlig bedre hook eller hva det heter noensinne enn i «Georgia Peaches» med billig-synth-lyd med idiot- melodi som setter seg. Denne skiva er et mesterverk, spør du meg.

Jade Stone & Luv – «Waiting For The Rain»
(Jade records, 1977)
Lytt her
1977. Rød plysj, rød leppestift på tjukke whiskey-glass med skår, Elvis-solbriller med grønne glass, munnstykker med Pall Malls, tobakkståkelagte rom med gjengen som har sitti rundt på stolene i baren. Triks på dass, bart, blåveis, hengebrød og sjuogførrelleve. Store strykerarrangement, gnistrende gitarsoloer, ekko ekko ekko over hele linja, gospelkor, en vokalist som vrenger både sjel og stemme, fløyter og åpne landskap. Gud lurer over. Denne var stor blant de som kaller seg Stockholm Psych Mafia. Stefan Kèry fra Subliminal Sounds har reutgitt denne absolutte perlen av ei plate. Helt fantastisk. Genre ? Nei, jeg kan ikke sånn jeg. Hør sjøl.

Stonewall – Outer Spaced
(LP, uoffisiell utgivelse)
Lytt her
En av de mere sjeldne rock-LP’ene der ute. Det kanadiske hardpsych-bandet som var uvitende om at skiva demmers blei gitt ut på skattesvindel-labelen til mafiøse Morris Levy sånn cirka 1974. Skiva muligens innspilt i 1971. Kun en håndfull eksemplarer er kjent. Ingen i omløp. Sist denne blei solgt gikk den for 14000 USD. Opprinnelig «finni» av Paul Major som i første omgang avviste skiva som ikke noe særlig å kaste gamla i veggen etter og satte den bort, men som etter andre lytting bare, åååå faen, detta æ saker. For det er den virkelig. Det er Blue Cheer på speed (duh) og Vanilla Fudge på syre (duh) og det kunne vært Mitch Mitchell på trommer. Det er veldig young loud and snottylenge før den kom. Og sjøl om det kun er en rein tilfeldighet er det gitarspill her som kunne vært Lobby Loyde verdig. Hør på den helt sinnssyke In-gadda-da-vida-liknende «Atlantis» da gitaristen trøkker inn Fuzz-facen sin ett stykke ute i koret, å i hælsikke – det koker over. Røra i ampen smelter. Hinta til Black Sabbath («Sleeping Village») her er en fryd (ett stykke ut i «Roll Over Rover») Først og fremst er skiva no bullshit rock and roll gjort med en enorm overbevisning fra «kids» med energien fremdeles i behold. Vokalisten her, da, han åt nok barberblad til frokost og syns det var helt greit. Rasperøst de fleste innen faget ville dødd for. Og for en produksjon. Du hellige Moses. Det ryker av dette albumet som ingen var ment å skulle høre. Men Paul fant det, han. Jeg har en eksakt lik men billig kopi og det er nok bare Sultanen av Brunei som evt hadde hatt råd til èn av en håndfull originaler som kanskje finnes om noen var dumme nok til å selge sitt eks.

«I’m out in the wind and the rain and the snow and I’m breaking my back»

Morten Mormone spiller på Friday Evening Fever kl. 17 fredag på Hør Hør

AV og MM

----

Tekster av: Audun Vinger, Jon Hagene og Morten Mormone