nyhetsbrev u44

Ukens blandede bilder

Som alle for lengst har kjent, følt og forstått, lever vi i urolige – for ikke å si foruroligende – tider. Vi vet ikke helt hva vi skal tro, hva som vil skje, hvordan det hele vil gå. Paradoksalt nok føles det derfor betryggende at en film som Orwell: 2 + 2 = 5 vises på kino.

Den prisvinnende dokumentarfilmskaperen Raoul «I Am Not Your Negro» Peck har igjen sydd sammen en imponerende gjennomarbeidet og dyptpløyende film, denne gang om farene vår verdens demokratier står overfor.

Via klipp fra flerfoldige filmatiseringer av Orwells dystopiske roman «1984», Orwells egne dagboknotater og utdrag fra flere av hans bøker (eminent lest av Damian Lewis), øvrige spillefilmklipp, dokumentar- og nyhetsklipp fra ymse kilder og årtier – og kanskje aller mest effektfullt: USAs trumpifiserte propagandamaskineri – viser filmen med all ønskelig tydelighet hvor nær vi er å leve i orwellianske tider.

Ikke bare det: Den gjør oss bedre kjent med mennesket Orwell; ikke kun med forfatteren. Og med hvor forferdelig lite som har endret seg i positiv retning siden Orwell advarte om totalitære samfunnsstrukturers historieomskrivning og faktaforfalskning. Med meget mere.

Orwell: 2 + 2 = 5 er hverken morsom, betryggende, trøstende, eller en glede å se. Men den er viktig. Den er skremmende. Den er en brutal øyenåpner som alle bør oppleve – og tenke gjennom.

Gjør din borgerplikt. Kom deg på kino. Vær så snill.

En film man ikke egentlig behøver å gå på kino for å se, er Springsteen: Deliver Me from Nowhere. Riktignok er den skrevet og regissert av Scott «Crazy Heart» Cooper, og skildrer en intens og interessant brytningstid i Springsteens liv – med en svært god Jeremy Allen White i hovedrollen – men den er så overtydelig. Så altfor, altfor overtydelig.

I sin iver efter å forklare hvor Springsteen var emosjonelt, efter å ha turnert med The River – og hvordan han gikk fra pumpende rock og fullt band, til hjemmestudio-albumet Nebraska (med kun stemme, kassegitar og munnspill) – hamres alle poeng så hardt inn i oss at vi aldri får fred til å tenke – eller føle – selv.

Som var den en propagandafilm.

Vil du se en spillefilm, synes jeg heller du skal se det norske utroskapsdramaet Se meg. Ikke at den heller er perfekt, for det er den langt fra. Men den byr på så mye godt spill og så mange diskrete hint og årsakssammenhenger at følelsene, tankene og synspunktene du uvegerlig vil fylles med, er helt dine egne.

Pia Tjelta er genuint god i rollen som den forsømte og bedratte politikerkonen Eva, i et lokalsamfunn hvor alle kjenner alle (og vet alt om alle), som ad omveier klarer å involvere seg seksuelt med en ung flyktning.

Det vil si: Veldig mange eller lange omveier er det ikke snakk om. En del av handlingen skrider litt for fort frem, og slett ikke alle Evas valg føles naturlige, eller endog sannsynlige. Likevel er tilstrekkelig mye av filmens øvrige element (lokalkoloritt, ekteskapsdynamikk, bekreftelsesproblematikk o.a.) såpass overbevisende at det engasjerer.

Attpåtil byr regissør og medforfatter Nina Krags film på flere fortellertekniske element av gledelig høy kvalitet, og en avslutningsscene som sitter.

For øvrig anbefales Kensukes hemmelige øy – om en skipbrudden gutt som skylles i land på en Stillehavsøy kun bebodd av en gammel japansk mann – for barn og barnefamilier. Her er spenning og moro, store følelser og ville dyr. Samt variert animasjon og gode tanker om tilhørighet, vennskap, respekt og medmenneskelighet.

For de litt eldre fremheves Bugonia; Yorgos Lanthimos’ nye og spinnville fabel, med Emma Stone, Jesse Plemons og et plott hentet fra en sydkoreansk actionsatire fra 2003. Også denne (som barnefilmen ovenfor) tar opp i seg viktig tankegods om natur og ivaretagelse. Men også hevn. Og denne (i motsetning til barnefilmen), er føkkings crazy.

JH

Todd under overflaten

Onsdag om én uke spiller en av amerikansk populærmusikks store og mest allsidige genier (jada) i bortimot en sekstiårsperiode på Cosmopolite i Oslo, med sitt knakende gode band og en spennende settliste. Vi snakker her om norgesvennen Todd Rundgren. Tidens Ånd fikk den store Todd-kjenneren og dyktige journalisten Morten Ståle Nilsen til å velge ut noen favorittlåter litt utenom de mest kjente. Og slike er det jo mange av, i alle retninger. Om vi rekker det, kommer vi tilbake med flere før konserten.

AV

«Izzat Love?»
(Todd, 1974)
Lytt her
Etter den nonchalante, doble pastisj-katalogen (skriver slagere mens De venter!) «Something/Anything?» (1972) gikk Todd Rundgren lei av å komponere smakk-i-øret popsangene og balladene som gudene hadde utstyrt ham så vel for å skrive.
«Lonely guy singing his unfunky song», mener jeg å huske at han avskrev dem som. Låtene som hentet gyllent melodisk inspirasjon fra1960-tallet, Tin Pan Alley, Carole King, soulmusikk og Laura Nyro (i sine smulere stunder).
Artistens eksperimentering med LSD mens han bygde studioet sitt på Manhattan, Utopia Sound, bidro nok også til å «utvide», subsidiært detronisere, bevisstheten og egoet hans (samt trolig til noen feilkoblinger). Den første frukten av det nye, mer syrete hodet var «A Wizard, a True Star» (1973) – albumet som fikk folk til å begynne å snakke om artisten som et mulig geni. Den beste, rikeste platen hans.
Oppfølgeren «Todd» (1974), nok et dobbeltalbum, skulle være mer av det samme, antar jeg, men føles egentlig som en hardrockende og sen-psykedelisk, men ganske masete og overlesset blindvei. Selvsagt med en håndfull sublime unntak, hvorav «Izzat Love?» alltid har vært en personlig favoritt.
Et soulpop-drops av det slaget man ønsker å sutte på i minst tre-fire minutter. Men som Todd, fordi han jo har sluttet å lage slike sanger, brutalt tar livet av etter bare ett minutt og 55 sekunder, med en stygg lyd som skal illudere en studioteip som blir spolt bakover.
Som Todd-head skal man i overveiende grad være glad for at han ikke valgte minste motstands vei. Han kunne ha endt opp som Hall & Oates (ikke at det er noe så veldig galt i det – bortsett fra at de to ikke utstår hverandre lenger).
Etter «Todd» fulgte «Initiation» (1975), med sin sidelange «A Treatise on Cosmic Fire» (intet mindre) og bandet Utopia, som befattet seg med alt fra (ganske svak) fusion og (ganske dårlig) prog, til (god) MOR og (artige) The Rutles-parodier, og som nok, når alt kommer til alt, opptok for mye av Rundgrens riktignok enorme kapasitet på 1970-tallet.
I 1974-75 kunne man lettere nervøst spørre seg: Skulle han aldri lage pop og soul igjen, da?

«Fade Away»
(Hermit of Mink Hollow, 1978)
Lytt her
Joda. Det skulle han. Det vidunderlige énmannsband-albumet «Hermit of Mink Hollow», et av de minst statiske og mest levende i sitt sådanne slag på denne siden av Stevie Wonder, består faktisk utelukkende av popsanger.
Det var hovedsaklig komponert på piano, og ble innspilt etter at artisten hadde tatt ut separasjon fra sin omsvermede foto- og Playboy-modellkjæreste Bebe Buell. Han flyttet ut på landet, nærmere bestemt til Mink Hollow Road i Woodstock, der planen var å sosialisere mindre og atter en gang dyrke den eremittiske studiorotta i seg.
Til skilsmissealbum å være er platen påtakelig lite bitter. Det er Rundgren i det filosofiske og metafysiske hjørnet, oppildnet, kanskje, av å igjen kunne se stjernene på himmelen etter mange år i storbyen. (Og noen doser «eastern intrigue»).
Albumet åpner og slutter med to sanger, «All the Children Sing» og denne, som orker å være utrettelig optimistiske på menneskehetens vegne. Hvorav «Fade Away» når så langt og høyt ut i kosmos, det uendelige, at ingen ringere enn den norske duoen Fra Lippo Lippi, under Rune «Grammofon» Kristoffersens ledelse, i sin tid tolket den på konserter.
Det er en popsang som higer etter å bli slukt opp av og bli ett med noe som er betydelig større enn den selv, og det er til å bli mjuk i sjelen av. Ilende vakkert.

«Healing Pt. I»/«Healing Pt. II»/«Healing Pt. III»
(Healing, 1981)
Lytt her
13. august 1980 brøt fire maskerte tyver seg inn i Rundgrens bolig i Mink Hollow Road. De holdt Todd og hans daværende bedre halvdel som gisler, mens de endevendte huset på jakt etter kunst og elektronisk utstyr.
Det er for alt jeg vet mulig at innspillingen av albumet «Healing» foregrep hendelsen. Det er uansett påfallende at det første soloalbumet, hans niende, etter den traumatiserende opplevelsen, er en eneste lang bønn om ro og fred i sjelen.
«Healing» er Rundgrens new age-album. Det er en diffus og latterliggjort ikke-sjanger – ofte avskrevet som den mer intellektuelt høyverdige ambient-musikkens harry niese, med en lite tiltalende eim av krystaller og midtlivskrise-spiritualitet heftende ved seg.
Det er også musikk med dype røtter, som ikke går rundt grøten: Den ønsker å hensette deg i en tilstand og, i spektakulært vellykkede tilfeller, helbrede noe i deg. Det er en ærbar ambisjon. Det kan uten videre argumenteres for at det er selve ur-meningen med musikk.
Rundgrens tolkning av new age har tekster og vokal, og «side A» er i bunn og grunn nokså tradisjonelt todderi, om enn mer elektronisk fremstilt enn tidligere.
«Side B», en symfoni i tre satser, må nytes i sin helhet. Den lykkes jublende godt med det den setter seg fore:
Å sende deg dypt inn i pusteøvelse-land (pusting og lytting er temaene i den) og gi deg en musikalsk og mental spa-behandling, før den i oppløpet eksploderer i lettet glede, som en kinaputt av varm lykke i øret.

«Loving You’s a Dirty Job (But Somebody’s Gotta Do It)»
(A Wizard / A True Star 1986)
Lytt her
Det føles godt å være den som omsider kolporterer noe Bonnie Tyler-stoff inn i disse inntil nå uplettede spalter. Den walisiske sangfuglen! Den «kvinnelige Rod Stewart»! Norgesvennen! «It’s a Heartache»-sangeren! Todd Rundgrens partner i den beste, mest inderlige sangprestasjonen han begikk!
Rundgren og den ublu megalomane amerikanske komponisten Jim Steinman (1947-2021) hadde en lang og broket, men også aldeles fortreffelig historie sammen. Helt tilbake til Meat Loaf debutalbum «Bat out of Hell» (1977), som, den gangen da noen fremdeles holdt telling, hadde ord på seg for å være et av tidenes mest solgte.
Rundgren hjalp Jim med det han trodde var en Bruce Springsteen-parodi, i sin helhet komponert av Steinman: En galning med en så idiosynkratisk teatral stil – «Little Richard Wagner» på Broadway – at samarbeidet fremsto likt det mellom en filmregissør og en produsent: Visjonen var Steinmans (og her passer det for en gangs skyld å snakke om en visjon), Rundgren var fødelseshjelperen som muliggjorde drømmen praktisk og økonomisk, og beskyttet den mot verden utenfor.
Skal man dømme ut fra intervjuer de begge har gitt, hadde de et … skal vi si kjærlighetsfullt antagonistisk forhold. Men i hvert fall: Ingen arrangerte og sang harmonier for Steinman, som Todd Rundgren. De arbeidet sammen i over 10 år, til og fra.
Da «Loving You’s a Dirty Job (But Somebody’s Gotta Do It)» så dagens lys i 1986, hadde komponisten for lengst tilegnet seg all kontroll selv. Rundgren er «bare» en duettpartner i denne ekstraordinært melodramatiske kjærlighetsballaden.
Men for en innsats! Steinman, som skal ha fått vokalister til å besvime av overanstrengelse, likte sine stemmer store og hysteriske, og kryster Todd til det ytterste her – til ekte raseri («you’re never gonna see it!»), ildsprutende lidenskap («the pounding, pounding chorus of our desperate hearts!») og et sjelfullt «whoo-hoo» som stuper og swooper som en litt ekstra aerodynamisk fugl.
Låten er kitsch – vidunderlig kitsch. Todd Rundgren – som har (hadde?) et flott instrument – sang aldri bedre.

«Parallell Lines»
(Nearly Human, 1989)
Lytt her
Albumet «Nearly Human» var en siste kraftanstrengelse før Todd tilsynelatende pensjonerte de kommersielle ambisjonene sine, og gikk i gang med livet som kulthelt.
Et soulalbum, innspilt live i studio, med et stort band, for et stort plateselskap, med Bobby Womack som gjest på det magnifikke åpningskuttet «The Want of a Nail».
Låten som snakker høyest til meg tre og et halvt tiår senere, er «Parallell Lines», som i utgangspunktet ble skrevet til en musikal («Up Against It!»). En gullkantet ulykkelig kjærlighetsballade i Philadelphia-soul tradisjonen, som Daryl Hall hadde røyket fredspipe med John Oates for, og som jeg fremdeles synes det er merkelig at ikke en eller annen vokal-diva har beslaglagt. (Slike finnes kanskje ikke lenger?).
Det unge, snusfornuftige multitalentet er blitt en middelaldrende mann, mørnet og modnet av Livet Sjæl, og der han i sin arrogante ungdom ville ha ristet en melodi som dette ut av venstreermet, akkompagnert av en suveren og snørrhoven mine, koster det mer nå. Rører mer også.
Han har skrevet sanger i den samme tradisjonen både tidligere («Can We Still Be Friends?», «Mated») og faktisk også senere («Buffalo Grass»). Akkurat i dag tror jeg det er som blåøyde soul-vokalist jeg vil huske Todd Harry Rundgren aller best.

Bubbling under: «Tiny Demons», «Lysistrata» (rimer med «you know I gotta»!), «Where Does the Time go?», «The Ultimate Crime», «Living»

Morten Ståle Nilsen

⁦Les om konserten og kjøp billetter her.

Fem i bagen med Mira Berggrav Refsum

Det er morsomt å se hvor populær og i siget Oslo World med årene har blitt, og hvordan festivalen delvis har endret seg fra å være et besøk fra omverdenen til et nysgjerrig Norge, til å reflektere musikk-kulturen som allerede finnes blant byens mangfold, og hvordan global musikk-kultur er blitt lettere tilgjengelig for den som gidder å følge med. Langt mer party og klubborientert har det utvilsomt blitt. Det er også DJs på velfriserte steder som Becco hver dag, men det er jo da først og fremst på klubb og konsert det skjer. På blokka vår står blant annet The Congos, Spove, Ganavya, Tore Jazztobakk og Sidiki Camaras nye prosjekt Djembe Tekno, Los Wemblers De Iquitos og det vi orker av resten av programmet. Vi ba Mira Berggrav Refsum, en av menneskene som jobber i festivalen, et utsøkt menneske og musikalsk vesen, om å dele noe av sin smittende entusiasme for fem av artistene på årets plakat.

AV

– Det er veldig vanskelig å plukke fem låter fra et program man har jobbet så tett med, men jeg har forsøkt. Jeg må innrømme at jeg har måttet la noen store favoritter gå - det blir magisk med allsang til The Congos’ «Row Fisherman Row» og Konserthuset kommer til å riste når Hakim smeller til med «Salam Alaikum» for eksempel. Men her er mine fem i baggen fra Oslo World, dersom man vil ta seg en fest:

Ca7riel & Paco Amoroso - «Baby Gangsta»
(5020 Records, 2024)
Lytt her
Årets Oslo World er jo litt Ca7riel & Paco-festivalen. NEIDA. Men det er helt sjukt hvor stoka både vi og folk er på at de faktisk kommer hit - det er en booking vi har jobbet manisk med å lande og de er et av mine favorittband om dagen. «Baby Gangsta» var den første låta jeg hørte av dem, den ble sluppet før karrieren deres tok helt av på grunn av en episk Tiny Desk-opptreden og den representerer alt jeg elsker med den argentinske superduoen - ekstremt catchy, litt lættis og egentlig veldig smooth. Med en miks av noen spanske fraser som man kan forstå om man hadde spansk på videregående og engelske onelinere, klarer de å bryte ned språkbarrierer. Jeg så dem på Roskilde i sommer, og 6000 danske ungdommer sang med på spanske tekster. Ganske magisk for en som jobber med en festival som prøver å få folk til å bevege seg utenfor språklige (og andre) komfortsoner! Og bandet deres er en gjeng superdyktige jazzmusikere, så jeg vet at noen kommer for å se på dem også. Aldri feil med dritbra backingband, håper de blir med på jam på Queens etter konsert.

Zawose Queens - «Maisha»
(Real World Records, 2024)
Lytt her
Jeg elsker Zawose Queens! Frontfigurene er tante og niese, og de er etterkommere av Dr. Hukwe Zawose, fra en veldig anerkjent og ærverdig musikkfamilie i Tanzania. Men disse dronningene er de første kvinnene fra familien som gir ut musikk på egen hånd, som frontfigurer, og det er så mange bra låter. Jeg liker veldig godt den musikalske miksen av polyfonisk, vakker sang og tradisjonsmusikk i kombinasjon med alt det elektroniske og litt sånn lættis synth som minner om singeli, nesten. De er også veldig morsomme på scenen og bedriver en sånn underlig form for gymnastisk dans, stuper kråke og sånn. Musikken er jo egentlig ganske avslappende og spaca, men live tror jeg det blir hæla i taket!

Shabjdeed & Al Nather - «NKD GLG»
(BLTNM, 2019)

Lytt her
Elsker Al Nathers produksjoner med Shabjdeeds rap. Hva skal man si? Jeg så de på Primavera-festivalen i sommer og med folkemord som bakteppe var det ikke akkurat lystig. Men det føltes som det riktige stedet å være, som et rom som føltes mer ekte enn mye annet. Også er musikken bare steinbra. Produksjoner med hint av arabisk bryllupsmusikk, jazz og ulike klubbsjangre, toppet med lekker, arabisk rap. Anbefaler alle å høre masse på det, for det blir bedre for hver lytt, og så komme seg på konsert, ta med flagg, få en sinnssyk konsertopplevelse, samtidig som man støtter opp om palestinsk kultur.

Los Wemblers - «La Danza de Petrolero»
(Distrolux, 1975)
Lytt her
Er cumbia litt sånn you love it or you hate it? Føler litt det! Uansett er i alle fall jeg der 100% for cumbiaen! Disse legendene er grunnleggerne av cumbia amazonica - en sjanger som har inspirert sjukt mange fantastiske musikere, DJ’s, produsenter - utrolig mange navn som har vært innom Oslo World i løpet av årene jeg har vært i festivalen. Bandets familiehistorie fra Amazonas største by Iquitos er også verdt å få med seg når filmen om dem vises på Vega samme kveld som de spiller på Goldie. Dette er yndlingsbandet til Ebon Moss-Bachrach (Girls, The Bear) og jeg syns egentlig han sier det jeg tenker - man kommer i så himla godt humør hver gang man hører på dem. Alle sånne basic salsa-trinn og sånn skal testes. Blir godt humør på Goldie ass!

Cimafunk - «Me Voy»
(Mala Cabeza Records, 2017)

Lytt her
Cimafunk er så SINNSYKT goodvibes! Og for meg er det lyden av matlaging, dansing, husvask og ALT som foregår i hytta til min tante og onkel, som møttes i Havana for hundre år siden. Hver sommer er det bryggedans på hyttefeltet med Cimafunk på full guffe og etter å ha sett på liveklipp og drømt i mange år om å få akkurat ham og den enestående vibben hans til Cosmopolite, gleder jeg meg til å se dansegulvet koke. Her blir det dype knær og heftig hoftesving på kulturtanter og bachata mamas i alle aldre og fasonger. Vet også at dette er en artist folka på Cosmopolite har drømt om å få dit en stund, og det er alltid ekstra gøy å glede seg over en booking sammen med de som driver scenen den skal være på.

https://www.osloworld.no/

Den spenstige festivalen Oslo World foregår nå og koker frem til søndag.