Ode til en gjendikter

«Ode til et furutre». «Ode til blowjobs». «Ode til solnedgangen i San Francisco Bay». «Ode til klitorisen». «Ode til en inntørket kløft». Mulighetene er legio til dikt som passer for akkurat deg i dag. Disse og mange flere finnes i den svært anbefalingsverdige samlingen «Oder» av den store amerikanske poeten Sharon Olds. Den er gjendiktet av Joakim Kjørsvik og Endre Ruset, og kommer med et feiende flott etterord av Aschehougprisvinner Gunnhild Øyehaug. Kjørsvik, som er en mjuk og kraftig poet i seg selv, svarer for seg i et intervju under her, og kommer også til Becco sammen med Øyehaug kl. 14 kommende lørdag. Dette er en del av NALF, og er gratis. For billetter til de andre fine arrangementene, se her.

Rune Christiansen i samtale med Audun Vinger, om westernfilmer, gjendiktninger og musikk. På Litteraturhuset, torsdag kl. 1930.

Førvisning av kinofilmen «Everybody Digs Bill Evans» med Anders Danielsen Lie i hovedrollen + jazzkåseri + knall konsert med Tarald Kongshaug American Songbook Trio. På Kunstnernes Hus fredag kl 19.45. Konserten starter etter at filmen er ferdig.

Det lønner seg å være interessert - og kjapp! Til trofaste lesere av Tidens Ånd tilbyr vi gratis billett til film og konsert. Begrenset antall plasser på filmen så første-mann-til-mølla gjelder. Send en mail til post@tidensand.no.

Men over til Kjørsvik og Sharon Olds igjen, hva?

«Oder» er omsider ute på norsk. Det er blitt gjort en lang og god innsats i å kjempe dette over i norsk språkdrakt?

- «Omsider» er rette ord. Den burde kommet for lenge siden. Kampen stod nok mest om å finne tid mellom andre prosjekter, samtidig som Ruset, som er en travelt opptatt mann, flyttet til Molde og jeg er ganske lat.

Gjendiktet sammen med Endre Ruset, står det. Sitter dere sammen om diktene, tar dere en bunke hver, eller er det full krig i kommentarfunksjonen i Word?

- Vi har vekslet litt mellom å oversette noen hver for oss, og siden gå gjennom de sammen, og det å sette oss ned og samarbeide fra start til slutt. Vi er ganske samkjørte på så mange områder, så akkurat det gikk bra.

Godt. Hvorfor ønsket dere å gjøre dette - hva er det med Olds poesi, spesielt i denne samlingen, som gjør at den føles så prekær?

- Olds har en unik stemme, som jeg synes mangler i norsk poesi. Hun forener det private med det som angår samfunnet og det politiske. I akkurat denne samlingen er hun innom så mange tema at jeg synes den passer som en god introduksjon til forfatterskapet.

Hvordan er hennes posisjon, om man vil bruke en slik betegnelse, i amerikansk poesi, før og nå?

- Hun har en sterk posisjon. Hun er en av få poeter som roses av anmelderne, mottar priser, skaper diskusjoner og samtidig har et stort og levende publikum, på tvers av alder og kjønn. Samtidig har diktene hennes alltid blitt diskutert og kritisert, for å være for private eller seksuelt ladede.

Jeg husker jeg kjøpte den samlingen Stag’s Leap i 2012 eller deromkring - det var jo dikt satt i bevegelse av private hendelser. Er hun en slik poet?

- Hun er absolutt en slik poet, ja, samtidig som jeg synes hun klarer å gjøre det private om til noe allment, noe som treffer lesere som aldri har møtt henne. Man blir godt kjent med oppveksten hennes, de strenge, religiøse foreldrene, ektemannen - nå eksmannen - og sexlivet deres, søsteren, bikkja og barna og så videre gjennom forfatterskapet.

Hun debuterte med «Satan Says» i 1980 - også her er vel en oppvekst under streng religiøs oppdragelse utslagsgivende for diktningen?

- Absolutt. Foreldrene var strenge kalvinister, faren var alkoholiker av den sinna sorten, moren var kald og selvrettferdig. Barna ble mishandlet fysisk og psykisk. Familien hadde ikke tv, barna fikk ikke gå på kino eller lytte til populærmusikk. Lesing ble en flukt. Hun gikk ungdomsskole og videregående på en internatskole for jenter i Massachusetts, langt fra hjemmet. Det hjalp henne nok til å løfte blikket. Oppveksten og forholdet til foreldrene, og foreldrenes ulykkelige ekteskap pipler opp i diktingen i stort sett hver eneste bok.

Dette er «Oder», tidligere har hun utgitt både «Arias» og «Balladz», og muligens «Bangerz» også for hva jeg vet. Er det å benytte seg av diktets historiske former gjennomgående for forfatterskapet?

- Ja, i alle fall i de siste ti årene. Hun studerte litteratur ved Stanford og Columbia, skrev sin doktorgrad om Emersons prosodi, og har i mange år undervist i kreativ skriving ved New York University, så hun har orden i de litterære sysakene.

Er det noen spesielle diktsamlinger eller enkeltdikt du vil fremheve av henne utover den samlingen dere har oversatt?

- Jeg synes debutsamlingen hennes, «Satan says» er en veldig sterk bok. Den starter med et smell, og fortsetter å smelle gjennom hele boka, som et fyrverkeri av sinne og frigjøring. Samtidig finner hun evnen til å være øm og tilgivende innimellom der. Diktet The Sisters of Sexual Treasure ga nok mange lesere bakoversveis. Det begynner sånn:

As soon as my sister and I got out of our
mother's house, all we wanted to
do was fuck, obliterate
her tiny sparrow body and narrow
grasshopper legs.

Gulp. Du er for så vidt ikke ukjent med form selv, og kom med en fabelaktig koloss av en haiku-samling ved navn «År og dag» i fjor. Der var det dikt for årshjulet. Den boka er nå ute i pocket. Har du krefter til å skrive et nytt til oss om slutten av august 2026? Jeg vippser.

- Selvsagt. Her er et forsøk.

Epler i gresset.

Rødt mot grønt. Og under hvert

eple: brune bitt.

Grunnen til at jeg turte spørre om dette, er at du ved noen anledninger sitter ved herlige Sagene Bok og skriver dikt på oppfordring / oppdrag fra kunder som kommer innom. Er dette et ledd i den nye interessen vi ser tegn på for poesi, og for dens bruksverdi i hverdagen? Eller er det bare forfatterens uunngåelige skjebne i denne vår forfallstid?

- Jeg sitter utenfor Sagene bokhandel, andre ganger i en park, noen ganger på en fest og så videre. Det er et prosjekt som har sprunget ut av min nyvunne interesse for gamle skrivemaskiner. Jeg har, i løpet av det siste året, blitt en ivrig samler. Kontoret mitt er fylt opp av skrivemaskiner, noen hundre år gamle, andre førti. Ingen elektriske. De er vakre og gode å skrive på. Å skrive dikt på rappen for fremmede, er en utfordring for meg selv. Jeg må tørre å forsøke, tørre å gi fra meg noe jeg ellers ville redigert i ukevis. Det er ikke en jobb jeg gjør for pengenes skyld. Betalingen velger de selv. Jeg ber dem vippse meg noen kroner, men bare om de er fornøyd med diktet. Sist gang skrev jeg et dikt i kvarteret i fire timer. Jeg knipser et bilde av hvert dikt. Tanken er også at jeg etter noen år, kanskje har en bok, med dikt, skrevet på ti minutter. Om noen vil booke meg til en festival eller et arrangement, er det bare å ta kontakt.