Oder og tangenter

Everybody Digs Bill Evans på Kunstnernes Hus

Det er en spillefilm om den legendariske pianisten Bill Evans, snedig og klaustrofobisk regissert av Grant Gee. Filmen tar utgangspunkt i en hendelse rett etter en viktig konsertrekke på The Village Vanguard i New York i 1961, der Evans spilte med den unike og umistelige bassisten Scott La Faro og trommis Paul Motian. Dette ble senere en viktig liveplate. Men vel så mye som en musikkfilm er det et blikk på mennesket Bill Evans og hans familie og hans demoner. Fraværet av musikk, kunne vært den norske tittelen om det var Rune Christiansen som var oversetter.

I rollene finner vi blant andre Anders Danielsen Lie i rollen som Evans og Bill Pullman som gjør inntrykk i rollen som far Evans. Filmen har først premiere i november, så det er en god anledning til å se den. Husk at filmen fikk veldig pent diplom for beste regi på filmfestivalen i Berlin.

Billetter finner du her (100,- + bill avg).

Det er mange som sier at jazz er amerikas originale kunstform, og det skal det sies mer om. Men først og fremst har vi for anledningen satt sammen et veldig frekt band som skal belyse dette. Rett etter filmen ute på Juret, setter Tarald Kongshaug American Songbook Trio i gang med konsert. Utover Averøys unge gigant Tarald Kongshaug på kontrabass finner vi Bærum-talentet Nikolai Hansli ved flygelet og trøndelagens mest groovy mann i Steinar Heide Bø på slagverk. Dette er absolutt tre av landets råeste unge jazzmusikere, som du finner i mange forskjellige sammenhenger. Og med et skreddersydd opplegg for et løft etter konserten.

Innledning ved Audun Vinger før filmen kl. 19.45.

DJs etter konserten.

Gunnhild priser andre

I forrige uke mottok Gunnhild Øyehaug ikke bare Aschehougprisen, men også Samlagprisen for sitt spreke forfatterskap. Hun er minst like opptatt av andre forfattere, og snakker om tre slike på Becco i Oslo, lørdag kl. 14. Og til oss her.

Neste uke kommer Gunnhild Øyehaugs nye utgivelse, novellesamlingen «Elskarane mine». Hun er også involvert og investert i et knippe amerikanske forfattere som kommer på norsk fremover. Nærmere bestemt Sharon Olds, Amina Cain og Joy Williams. Sammen med Julia Aagenæs Wiedlocha og Joakim Kjørsvik samtaler hun om disse herlige forfatterene på Loftet på Becco i morgen lørdag kl. 14.

Gratulerer med prisras! Håper du kjente deg igjen i begrunnelsene. Etter sigende den siste utdelingen i Aschehoug-hagen der, skal vi tro de mange reportasjene om denne festen. Merkelig at det nesten skrives mer om den festen enn det gjøres om nye norske bøker som utgis, men-men … Er du kulturpessimist slik som alle oss andre?

- Tusen takk! Og om eg er kulturpessimist: Det kjem litt an på kva delar av kulturen og samfunnsmekanismane eg tenker på. Det hender rett som det er at eg ramlar ned i pessimissmen og ser apokaplysen kvar enn eg snur meg. Men heller ikkje dette er stabilt. Ofte er eg overraskande optimistisk. Blir glad for enkle ting, som gode venner, gode bøker, innkjøpsordninga, folk.

Apropos. Har du inntrykk av at elevmassen du underviser under årene har endret syn på hva fremtiden som forfatter kan innebære? Eller er bare den dype fascinasjonen for språk meningen med livet uansett.

Vanskeleg å svare generelt på dette. Det er heilt naturleg at dagens elevar ser annleis på framtida enn dei eg underviste for femten år sidan, verda ser verkeleg radikalt annleis ut. Men det grunnleggande vi driv på med er temmeleg likt likevel, og gleda ved og interessen for litteraturen er minst like stor. I seg sjølv er jo det bra. Men også bra at samtalen rundt verd og litteratur endrar seg.

Kari Dickson har oversatt fire av bøkene dine til engelsk så langt. Kommer forøvrig straks med en ny fra Rune Christiansen også. Kan du fortelle litt om hvordan dere eventuelt samarbeider om tekstene. Eller er det hands-off?

- Vi samarbeidar tett om tekstane, noko eg set stor pris på! Vi har faktisk samarbeida heilt sidan 2005, og har funne ein metode som fungerer. Kari sender førsteutkastet til meg, eg kommenterer, justerer, føreslår endringar, sender tilbake. Kari reviderer, kommenterer, justerer, føreslår endringar, sender tilbake. Og slik held vi på i ein tre-fire runder til vi landar på ein endeleg versjon. Eg er glad i det engelske språket, og i Kari sitt, og lærer mykje undervegs.

Lærer du noe nytt om dine egne tekster ved å lese dem eller samarbeide om dem på engelsk?

- Eg har kan hende blitt endå meir spesifikt klar over verknaden av stilnivå, ironi og humor, korleis det fungerer å kombinere det intellektuelle med høg grad av munnlegheit og lågstil. Det hender at ein må forklare val, kvifor har eg brukt akkurat dette ordet, - og ofte er svaret at det kjem frå lågstil-registeret, i staden for høgstil, trass i at konteksten er tilsynelatande høgtflygande. Og problemet med korleis omsetje det upersonlege pronomenet «ein», altså «man» på bokmål, til anten «one» eller «you», kvifor i helvete (neida, eg tenker berre «all verda») er det så mange upersonlege pronomen i tekstane mine, kva er det som er så nydeleg med det upersonlege? Og svaret er naturlegvis at det personlege får puste under, eller med, det upersonlege. Så kva er mest upersonleg på engelsk?

Du har jo endel oversettelser og gjendiktninger av andre på samvittigheten. Hvorfor velger du å bruke av din allerede knappe tid på det?

- Hahaha! Eg brukar svært mykje meir tid på å skrive om andre forfattararskap enn å gjendikte dei, det må eg understreke. Dei fleste av omsetjingane er gjort med skrekkblanda fryd og mykje fortviling og redsle. Men NOKON må gjere det, dersom ingen andre gjer det. Saka er vel berre den at eg gjerne vil at folk skal kunne lese fantastiske ting, og er glad for å bidra til at dei forhåpentlegvis kan det.

I nær fremtid kommer Joy Williams’ «Nittini historier om Gud» fra din hånd. Hva er det du får kick av ved hennes tekster?

- Joy Willams: finst det ein meir nådelaus, briljant, vittig, intelligent, strålande og unik nolevande amerikansk forfattar? Ho sjølv ville heilt sikkert sagt: Don DeLillo, men eg seier Joy Williams. I eit intervju med The Guardian seier ho, om novelleformen i vår tid: «the comfy story has got to change», og om ein les novellesamlingane hennar trur eg at ein vil finne fleire måtar den «komfortable novella» kan forsvinne på. I «Nittini historier om Gud» gjer ho det ved å legge seg tett på stilen til Thomas Bernhard i «The Voice Imitator», med ein hard, avis-aktig referatstil som både er kontant og djupt rørande, og der Gud er mystisk på nye måtar (til dømes adopterer han skjelpadder og likar å køyre bil-race).

Sharon Olds’ »Oder» kom på norsk ved Kjørsvik og Ruset nettopp, med et gnistrende etterord fra deg. Har du en favoritt-ode derfra, og er det noe med hvordan hun gir nytt innhold til poesiens antikke vaser som fascinerer deg?

- Det er ikkje korleis ho gir nytt liv til oden som fascinerer meg, det kjem i tredje eller fjerde rekke (men då interesserer det meg til gjengjeld sterkt) - det første er korleis ho som poet løftar det menneskelege rett opp i ansiktet mitt, og rett inn i hjartet, kor rått og reint ho skildrar tabu-område, og ikkje minst, det kvinnelege. Når ho skildrar korleis det er å sjå si eiga, triste rumpe i det harde baderomslyset på eit hotell, eller skriv ein ode til jomfruhinna; eg blir slått ut. Det er ingen andre som gjer akkurat dette, akkurat slik. Eg har fleire favoritt-odar, men oden til mors lommelykt er kanskje den som rører meg aller mest.

Apropos etterord, hadde du et slik også om Amina Cains supre lille «Ein hest om natta», utgitt på Slow Fire Press. Småforlag, tidsskrifter … det virker som at motkulturen er både viktigere og sterkere på en stund? Og både som forfatter og leser er det essensielt å støtte opp om det.

- Eg er heilt samd! Og eg håpar at dei når ut, og at folk kjøper bøkene, og ikkje minst; les dei. At «Ein hest om natta» låg på topp på Tronsmo si bestseljarliste i fleire veker då boka kom ut var utruleg fint, og håpefullt, å sjå. Også på grunn av at det er ei essaysamling. Det gjorde meg veldig glad.

Sannelig kommer du også med ditt eget bidrag til den hektiske norske bokhøsten straks, novellesamlingen «Elskarane mine». Forleggeren din sa på en pressekonferanse at denne viste en ny retning i forfatterskapet. Medfører dette riktighet?

- Eitt hundre prosent. Det er den beste retninga eg har gått i på lenge. Eg tullar! Men samtidig ikkje. Eg trur kvar bok, viss ho er god, representerer ei slags ny retning, eller i alle fall at ho tenker over kva retningar som er moglege å gå i, her.

Ode til en gjendikter

Poet og skrivemaskinsamler Joakim Kjørsvik har gjendiktet gnistrende «Oder» av Sharon Olds til norsk. Lørdag snakker og leser han på NALF på Becco.

«Ode til et furutre». «Ode til blowjobs». «Ode til solnedgangen i San Francisco Bay». «Ode til klitorisen». «Ode til en inntørket kløft». Mulighetene er legio til dikt som passer for akkurat deg i dag. Disse og mange flere finnes i den svært anbefalingsverdige samlingen «Oder» av den store amerikanske poeten Sharon Olds. Den er gjendiktet av Joakim Kjørsvik og Endre Ruset, og kommer med et feiende flott etterord av Aschehougprisvinner Gunnhild Øyehaug.

Men over til Kjørsvik og Sharon Olds igjen, hva?

«Oder» er omsider ute på norsk. Det er blitt gjort en lang og god innsats i å kjempe dette over i norsk språkdrakt?

- «Omsider» er rette ord. Den burde kommet for lenge siden. Kampen stod nok mest om å finne tid mellom andre prosjekter, samtidig som Ruset, som er en travelt opptatt mann, flyttet til Molde og jeg er ganske lat.

Gjendiktet sammen med Endre Ruset, står det. Sitter dere sammen om diktene, tar dere en bunke hver, eller er det full krig i kommentarfunksjonen i Word?

- Vi har vekslet litt mellom å oversette noen hver for oss, og siden gå gjennom de sammen, og det å sette oss ned og samarbeide fra start til slutt. Vi er ganske samkjørte på så mange områder, så akkurat det gikk bra.

Godt. Hvorfor ønsket dere å gjøre dette - hva er det med Olds poesi, spesielt i denne samlingen, som gjør at den føles så prekær?

- Olds har en unik stemme, som jeg synes mangler i norsk poesi. Hun forener det private med det som angår samfunnet og det politiske. I akkurat denne samlingen er hun innom så mange tema at jeg synes den passer som en god introduksjon til forfatterskapet.

Hvordan er hennes posisjon, om man vil bruke en slik betegnelse, i amerikansk poesi, før og nå?

- Hun har en sterk posisjon. Hun er en av få poeter som roses av anmelderne, mottar priser, skaper diskusjoner og samtidig har et stort og levende publikum, på tvers av alder og kjønn. Samtidig har diktene hennes alltid blitt diskutert og kritisert, for å være for private eller seksuelt ladede.

Jeg husker jeg kjøpte den samlingen Stag’s Leap i 2012 eller deromkring - det var jo dikt satt i bevegelse av private hendelser. Er hun en slik poet?

- Hun er absolutt en slik poet, ja, samtidig som jeg synes hun klarer å gjøre det private om til noe allment, noe som treffer lesere som aldri har møtt henne. Man blir godt kjent med oppveksten hennes, de strenge, religiøse foreldrene, ektemannen - nå eksmannen - og sexlivet deres, søsteren, bikkja og barna og så videre gjennom forfatterskapet.

Hun debuterte med «Satan Says» i 1980 - også her er vel en oppvekst under streng religiøs oppdragelse utslagsgivende for diktningen?

- Absolutt. Foreldrene var strenge kalvinister, faren var alkoholiker av den sinna sorten, moren var kald og selvrettferdig. Barna ble mishandlet fysisk og psykisk. Familien hadde ikke tv, barna fikk ikke gå på kino eller lytte til populærmusikk. Lesing ble en flukt. Hun gikk ungdomsskole og videregående på en internatskole for jenter i Massachusetts, langt fra hjemmet. Det hjalp henne nok til å løfte blikket. Oppveksten og forholdet til foreldrene, og foreldrenes ulykkelige ekteskap pipler opp i diktingen i stort sett hver eneste bok.

Dette er «Oder», tidligere har hun utgitt både «Arias» og «Balladz», og muligens «Bangerz» også for hva jeg vet. Er det å benytte seg av diktets historiske former gjennomgående for forfatterskapet?

- Ja, i alle fall i de siste ti årene. Hun studerte litteratur ved Stanford og Columbia, skrev sin doktorgrad om Emersons prosodi, og har i mange år undervist i kreativ skriving ved New York University, så hun har orden i de litterære sysakene.

Er det noen spesielle diktsamlinger eller enkeltdikt du vil fremheve av henne utover den samlingen dere har oversatt?

- Jeg synes debutsamlingen hennes, «Satan says» er en veldig sterk bok. Den starter med et smell, og fortsetter å smelle gjennom hele boka, som et fyrverkeri av sinne og frigjøring. Samtidig finner hun evnen til å være øm og tilgivende innimellom der. Diktet The Sisters of Sexual Treasure ga nok mange lesere bakoversveis. Det begynner sånn:

As soon as my sister and I got out of our
mother's house, all we wanted to
do was fuck, obliterate
her tiny sparrow body and narrow
grasshopper legs.

Gulp. Du er for så vidt ikke ukjent med form selv, og kom med en fabelaktig koloss av en haiku-samling ved navn «År og dag» i fjor. Der var det dikt for årshjulet. Den boka er nå ute i pocket. Har du krefter til å skrive et nytt til oss om slutten av august 2026? Jeg vippser.

- Selvsagt. Her er et forsøk.

Epler i gresset.

Rødt mot grønt. Og under hvert

eple: brune bitt.

Grunnen til at jeg turte spørre om dette, er at du ved noen anledninger sitter ved herlige Sagene Bok og skriver dikt på oppfordring / oppdrag fra kunder som kommer innom. Er dette et ledd i den nye interessen vi ser tegn på for poesi, og for dens bruksverdi i hverdagen? Eller er det bare forfatterens uunngåelige skjebne i denne vår forfallstid?

- Jeg sitter utenfor Sagene bokhandel, andre ganger i en park, noen ganger på en fest og så videre. Det er et prosjekt som har sprunget ut av min nyvunne interesse for gamle skrivemaskiner. Jeg har, i løpet av det siste året, blitt en ivrig samler. Kontoret mitt er fylt opp av skrivemaskiner, noen hundre år gamle, andre førti. Ingen elektriske. De er vakre og gode å skrive på. Å skrive dikt på rappen for fremmede, er en utfordring for meg selv. Jeg må tørre å forsøke, tørre å gi fra meg noe jeg ellers ville redigert i ukevis. Det er ikke en jobb jeg gjør for pengenes skyld. Betalingen velger de selv. Jeg ber dem vippse meg noen kroner, men bare om de er fornøyd med diktet. Sist gang skrev jeg et dikt i kvarteret i fire timer. Jeg knipser et bilde av hvert dikt. Tanken er også at jeg etter noen år, kanskje har en bok, med dikt, skrevet på ti minutter. Om noen vil booke meg til en festival eller et arrangement, er det bare å ta kontakt.

Ukens blandede bilder

I en uke preget av litterære hendelser – ny bok fra Jon Fosse og Norsk-Amerikansk Litteraturfestival (NALF) – velger vi oss to fælslig farverike filmer, som neppe er ment å tolkes helt bokstavelig.

Den ene av dem påstår å være basert på virkelige hendelser, men jeg har mine tvil. I hvert fall har jeg inntrykk av at den har tatt utgangspunkt i ett interessant faktum, for så å strekke ‘basert på’-begrepet langt. Uansett er det litt av en (røver)historie som fortelles.

Ikke lenge efter hendelsene som ble skildret i Alan Parkers Mississippi Burning (1988), har FBI igjen behov for hjelp i jakten på rasistiske voldsmenn. Ifølge By Any Means var mafia-leiemorderen Greg Scarpa (her portrettert av Mark «Marky Mark and the Funky Bunch» Wahlberg, iført en ekstrem, kunstig nese) en avgjørende figur i arbeidet med å finne de tre forsvunne (og drepte) borgerrettighetsforkjemperne i Mississippi i 1964. Og nå, i denne filmens 1966, hentes han atter en gang fra New York.

Igjen går ferden til Mississippi, om enn til et annet område av delstaten. Denne gang er ingen forsvunnet, for her ble borgerrettighetsforkjemperen drept i sitt eget hjem. Uavhengig av dette strever det lokale FBI-kontoret med å få folk (vitner) til å snakke med dem, og med å få hvite (KKK-medlemmer/-sympatisører) til å røpe hvem de ansvarlige er.

Det fiffige denne gang er at en lokal, afroamerikansk FBI-agent ved navn Wayne Strider (Yahya Abdul-Mateen II) skal assistere Scarpa. Siden filmen i utgangspunktet følger Strider, som nylig er tilbake i hjembyen efter noen år i Chicago, får vi et rått og realistisk bilde av ‘tingenes tilstand’ i og rundt Hattiesburg, Mississippi, anno 1966. Det bildet er ikke pent.

Forferdelig og fascinerende er historien åkkesom, selv om den åpenbart fortelles av filmskapere som har vært selektive og hemmelighetsfulle hva angår valgene av hva som hentes frem av verifiserbare, faktiske historiske hendelser, og hva som er fantasi.

Like fullt er det umulig å ikke la seg engasjere (bli forbannet, hissig, amper, klar til kamp) når vi får bli med inn i agent Striders hverdag. Abdul-Mateen II gjør en gedigen innsats i rollen, og i tandem med filmskaperne lar han oss forstå (om enn på avstand) hva det ville si å være afroamerikaner i 1960-tallets sydstater – uansett hvor mye FBI-agent man var.

Verre er det med rollefiguren Greg Scarpa. Ikke at Wahlberg tar for lett på tolkningen, men i og med at Scarpa er ment å være en sleivete og rappkjeftet wiseguy som er vant til å kunne gjøre akkurat hva han vil og slippe unna med det (altså Striders rake motsetning), og i og med at en slik type voldelige, mafia-innlemmede New York-kjekkaser (selv uten en overdrevent fremtredende nese) fremstår som sleivete uansett, blir det verre å ta ham på alvor. Og når man legger til at det er tilnærmet umulig å tro at alt han sier, gjør og fremstår som, er basert på fakta, faller portrettet til en viss grad sammen. Uten at Wahlberg har skylden.

Alt dette til tross er By Any Means vel verdt å se. Ikke kun for ‘historietimen’, men også for tids- og miljøskildringen, og inderligheten i ønsket om å fortelle en vond historie – og for det faktum at altfor mange mennesker og samfunn sliter med akkurat samme problemer i dag. Noe filmen fungerer som en effektiv påminner om. Dessuten sier den mye interessant og relevant om problemene ved å ‘vende det annet kinn’. Og om det å ty til vold.

Bare ikke ta alt den sier for god fisk.

\

En film du på ingen måte skal ta så bokstavelig, er The Rivals of Amziah King.

Med det mener jeg ikke at du skal holde deg langt unna eller fnyse av den. Jeg mener snarere at dette er en film av det fantastiske, fabulerende og eventyrlige slaget – slik flere av de beste filmene er.

Med det (den siste delsetningen, altså) mener jeg ikke at du skal tro at dette er en av verdens beste filmer, for det er den ikke. Men den er herlig. Vidunderlig vill og sjangeroverskridende og full av pirrende innsikter, avstikkere og friske formuleringer. Og sprekkfull av fin musikk, fremført av skuespillerne, live on set.

Amziah King (Matthew McConaughey, i rollen han er skapt for å spille) er birøkter, honningprodusent, musiker, forhenværende fosterfar og selve samlingspunktet i bygdesamfunnet gården hans ligger i (i rurale Oklahoma). I filmens innledning er det ikke godt å si om vi har reist tilbake i tid eller om distriktet vi besøker bare er av det lavteknologiske slaget. At gitarbasert bluegrass og country er musikkformen som fenger flest, er imidlertid klart.

Filmens forfatter og regissør, Andrew Patterson (som debuterte med nesten-perfekte Vast of Night i 2019), koser seg åpenbart med dette sydstatseventyret, som lenge før end credits har skiftet sjanger opptil flere ganger, uten noen gang å si fra om hvilken vei den har tenkt å ta eller hvilken form den skal anta. (Tidvis kan den minne om en musikkdokumentar; andre ganger om en bie- og honningproduksjonsdokumentar.)

Mest av alt er The Rivals of Amziah King en Film, en Fabel, en Fortelling (alle med stor F) av typen man gjør best i å la seg overmanne av. En kino-opplevelse (denne bør ikke utsettes til den finnes på nett) av de bisarre og besettende, Mark Twain-beslektete slaget, som kan ta bolig i både kropp og sinn i dagevis efter at man har sett den.

I korthet kan filmens handling sammenfattes omtrent slik: A.K. har mange venner og er godt likt. Han får ting til å skje, folk til å stille opp og livet til å være verdt å leve for dem han har rundt seg. Og når han plutselig blir gjenforent med en tidligere fosterdatter, Kateri (Angelina LookingGlass), våkner skikkelig til liv og åpner igjen sitt liv for henne.

Men verden er som kjent ikke rettferdig, og brått endres livet for alle i Amziahs vennekrets – særlig Kateri. Samtidig endrer også filmen form, uten at vi denne gang stiller spørsmål ved hvor det bærer: Per nå har vi for lengst, og med glede, lært å la oss føre hvor enn filmen bærer.

Stort mer sier vi ikke. Bare husk to ting:

Dette er en uvanlig film. En som best sees med et åpent sinn.

Følg med på Angeline LookingGlass. Hun er virkelig god.

\

God helg.