«Åpne systemer» staker ut UKS' nye kurs

Nå heter det UKS. Første utstilling på nytt sted heter Åpne systemer, og består av verk av kunstnerne Alice Slyngstad, Anna Andersson, Danae Io, Miriam Hansen og Yujin Jung.

Utstillingstittelen kan sees som en slags erklæring om hva UKS håper å være i årene fremover.

Det sier UKS-direktør og daglig leder Miriam Wistreich.

– Begrepet var åpent nok til at det kunne romme både verk, verkpraksiser og også noe om hvordan institusjonen UKS håper å være og bli i fremtiden.

Åpent for tolkning

Et åpent system er et system som utveksler materie og energi med omgivelsene. Informasjon flyter fritt, både inn og ut. Det kan være en celle, med gjennomtrengelige cellevegger, det kan være en togstasjon. Et kunstverk, en utstilling. Eller et visningssted.

Artig nok ble utstillingsnavn og tema klistret på i etterkant. Som alltid hos UKS ble kunstnerne valgt ut via en open call, altså en åpen utlysning.

– Det kan kanskje kjennes bakvendt i forhold til hvordan man forestiller seg en utstillingsprosess, men vi har ønsket oss nettopp en prosess som var åpen og hvor vi i institusjonen kunne sparre med kunstnerne. Det er lett å kvele et verk med temaer. Et stramt tema kan være supert – og en tematisk ambisiøs utstilling kan være en fornøyelse – men det var ikke det vi ønsket her, sier Wistreich.

Og legger til:

– Det fornemmer man kanskje.

Research-tung

Utstillingen er kuratert med mild hånd. Tittel-tematikken tres ikke over verkene. Det lille som kanskje forener de ulike verkene er, synes Wistreich, at de er nokså research-tunge – foruten Anna Anderssons verk: noen hvite, formale og minimale skulpturer ved navn ved navn Untitled (Forsythia buds), som ifølge Wistreich er vanskelige å snakke om, og «ikke laget for språk».

Ellers er det gjennomtenkte og -researchede verk. Alice Slyngstad har laget en audiovisuell installasjon hvor tekstfragmenter fra en datingside på nett vises frem på en tidvis gjennomsiktig elektroglassplate. Plutselig blir man konfrontert med en annens blikk. Miriam Hansens installasjon er et slags truende spa (!), hvor man kan hvile under planten Engletrompet, et tre som tidligere ble antatt å gi vonde drømmer.

Verket behandler søvnens dobbelte kvalitet, sier Wistreich.

– Den kan hjemsøkes av mareritt, men søvnen er også det ene stedet hvor kapitalismen ikke kan nå en. Et fristed.

Gresk kunst

Greske Danae Io har med to verk fra en serie som heter Sprouts of a dragon’s teeth. Det ene er en film og et lydspor som tematiserer den greske byen Thebes’ opphavsmyte, og setter den i sammenheng med moderne gresk og europeisk politisk utvikling. Byen er den tredje eldste i Europa, kanskje mest kjent for å være hvor Oraklet i Delfi holdt til, men er i dag bare en gjennomfartsåre utenfor Athen. Et ikke-sted. Filmen består av langsomme skudd fra byen, og som nesten ikke viser noen mennesker, bare golde landsskap, ruiner og tomme industribygg. Ios andre verk er skulpturelt og tar utgangspunkt i gamle avismontre fra Athens gater.

Spis hvitløk!

Koreanske Yujin Jung, tilhørende i København, har laget et videoverk som tematiserer minner, tilblivelse, produksjon og myter. Og hvitløk. Wistreich beskriver det slik:

– En 45 min lang film som tar utgangspunkt kunstnerens bestemor som en gang sa: Vil du være et ordentlig menneske, skal du spise hvitløk! Filmen følger en gruppe eldre kvinner på en hvitløksfabrikk i Korea.

Om Wistreich kan peke på noe som samler de fem kunstnernes bidrag? Svaret er nei.

– Å skulle si at verkene har noe til felles utover å være eksempler på hvordan unge kunstnere arbeider i dag, ville være litt som å tvinge dem inn i en for stram kjole.

Likevel henger de sammen, mener hun.

– Alle verkene har øye for sammenfiltringene mellom mennesker, materialer og de systemer og fortellinger vi lever i og med. Hvordan vi selv er, og eksisterer i, åpne systemer.

Bredere profil i nye lokaler

– Hva er den største forskjellen på de gamle og de nye lokalene?

– Den største forskjellen er at i de gamle lokalene i St. Olavsgate hadde vi nesten ikke plass til noe annet enn utstillinger. Vi hadde et lite arkivrom. Da korona kom med restriksjoner hadde vi bare plass til noen få besøkende om gangen.

– Det nye stedet gir oss mulighet til å i større grad være et samfunn. Vi kan ha events, filmvisninger og leseplasser. Ikke bare for kunstnere,
men også for alle dem som interesserer seg for kunst og kultur. Man kan henge ut, drikke gratis kaffe – eller arbeide i biblioteket vårt. Den større utstillingssalen er selvfølgelig også av et annet kaliber. Den er mer som en kunsthall, og har virkelig wow-faktor!

– Vil disse nye, større rommene påvirke kunsten?

– Det kommer de til å gjøre, det er det ingen tvil om. Men det er vanskelig å si hvordan. I de kommende årene planlegger vi litt mer performance enn tidligere. Kanskje har det at vi er i et gammelt teater allerede påvirket valgene av kunstnere. Det egner seg godt til mer teateralske og performative prosjekter.