Operafantomet

Det var på sett og vis grunn til bekymring da nyheten om en stor oppsetning med Sondre Lerche i Den Norske Opera og Ballett ble annonsert. Med alt vi vet om hans mangesidige og skyhøye ambisjonsnivå i de fleste av livets anliggender, og hans vekselsvis alvorlige og skøyeraktige personlighet, på godt og vondt, kunne dette lett blitt til en albatross. Fugl føniks, om man foretrekker dét bildet. Ja det er et fantastisk vakkert og godt rom der man kan dytte all sin oppmerksomhet mot scenen og glemme alt det slitsomme som foregår på utsiden. Både artister og publikum. Men det å bli booket dit, eller rettere sagt leie salen, gir også en automatisk kunstnerisk lisens til å tenke stort. For stort. Det er stedet popartister drar til, ikke for å dø, men for å vise til omverden at man for alvor er ankommet. Modningsprosessen nærmer seg topp-punktet. Slik det er blitt sagt de siste årene at den første konserten i Oslo Spektrum er blitt den nye første konserten på Rockefeller, er Opera-gigen blitt den nye «artist X med KORK». Greit nok, det. Norge vokser. Men popen har også en tendens til å vokse til det latterlig pompøse, med emosjonelle fakter. Innerst innerst inne var jeg også trygg på at han kunne få til noe sympatisk - han er en artist som leter etter nye kommersielle arenaer å utfolde seg i, men først og fremst er han en fyr som har låtskrivingen som mening med livet, og de fleste ting han er med på er basert på akkurat det. Han utfordrer seg selv, men det later heldigvis alltid til å være innenfor komponist- og poputøver-konteksten. Med mulig unntak i musikaler og maraton - selv om også det egentlig passer inn i ideen om «Sondre Lerche».

Jeg hadde hatt en fin søndag i Bjørvika og sett solen gå ned langs en malerisk himmel, og gikk sammen med en overraskende ikke-homogen ansamling mennesker over broen, i alle fall aldersmessig. Heldigvis også flere kjente fjes fra kulturen inne i foajeen, se der var monarkparet Susanna og Deathprod, et kjapt nikk til forfatterhøvding Jan Kjærstad hvis seneste roman Valgnetter ligger på nattbordet og frister etter de første kapitlene. Han stod og snakket med giganten Åse Kleveland, som jeg helgen før hørte synge Raga Rockers sammen med Staxrud Allstars på Rockefeller. Hun lot oss vente i cirka ti minutter den gangen, men ingen klagde på dét. Dette var første av to konserter for Lerche denne dagen, jeg må si at konsertstart kl. 17 ikke er så verst i det hele tatt, egentlig. Da rekker man jo middag og bok etterpå. Det ble visst utdelt et programhefte, men det så jeg ikke noe til, og hadde dermed de berømte blanke ark med meg inn i salen. Akkurat når det gjelder popkonserter er det fint, synes jeg. Men det lå i kortene at Lerche skulle se på sin egen karriere der oppe på scenen. Han har utviklet seg i rasende tempo, men har i senere tid også likt å se seg litt tilbake, har gjenvisitert enkelte låter og ga også nylig ut en lekker reissue på LP av andrealbumet Two-Way Monologue, noen sanghefter og så videre. 25 år er ikke så verst, det er et kvart århundre. Så sant han ikke går bort av naturlige årsaker eller mer sannsynlig at verden går under før det, vil det forundre meg om det ikke blir det dobbelte.

Det har vel vært gøy hele tiden, pangdebut og ganske sikker på seg selv og med enormt talent helt siden jeg møtte tenåringen som journalist på Hotell Europa i Oslo, en stund før han hadde musikk ute i butikkene. Så til Statene der han holdt på med masse greier vi kanskje egentlig ikke fikk med oss her hjemme. Det var suksess, men på et fornøyd mellomnivå - indiesuksess og med mange gode kontakter i musikklivet. Ikke noe som nordmenn liker, egentlig. Om man reiser ut av landet har man å bli kjempesvær. Å være fornøyd med det er ikke en vibb å komme tilbake til gamlelandet med. Men da han først gjorde det, klarte han fort å jobbe seg tilbake respekten. Og jeg vil si en nøkkelhendelse inntraff nettopp i Operaen, da han var med på Anja Lauvdals fantastiske jazzprosjekt med Joni-låter. Da havnet han inn i et nytt og bedre selskap, fikk en utvidet aura både sonisk og åndelig, og det ble starten på et nytt kapittel i hans kunstnerskap - da han ble en Stor Låtskriver. I tillegg evner han å møte sitt publikum på ekte, gjerne som trubadur på et veldig lite sted, men også som energisk scenepersonlighet med singlet. Sånt noe gir essensiell erfaring, og er med at oppdrag som dette i Operaen burde være som et stykke kake for ham.

Jeg skjønte med en eneste gang jeg dumpet ned i stolsetet at han var inspirert av Jonathan Demmes vidunderlige konsertfilm Stop Making Sense med Talking Heads, som jeg hadde et herlig kinogjensyn med i fjor. Hele den enormt dype scenen var blottlagt, løperen i Lerche kunne utfolde seg der om han ville. Men vi så også alt scenepersonellet jobbe med sine kabler, bandet sto og småpratet og ordnet med sitt. Fra langt bak der kom han gående med gitaren rundt halsen, og startet det hele alene med «You Know So Well». I «Sleep on Needles» kom etterhvert trommis Dave Heilman inn og kompet litt. Så kom lune Chris Holm inn med sin frekke lille bass og knottemaskin. Akkurat som i filmen. Keyboardist Alexander von Mehren satte seg i sin svært vanlige treningsjakke bak en helt ordinær rødplanke. Kato Ådland la til litt mer trøkk på elgitaren. Dette handlet om bandet og virkeligheten i musikken for dem slik den har vært. «I Can’t See Myself Without You» var et rørende høydepunkt blant poprock-låtene, med tusen søte turnébilder på storskjerm. De har noe fint sammen.

Låtene gikk fremover kronologisk etter fra når de kom ut, og det var lett å legge merke til hvordan låt-identiteten har holdt seg konsekvent selv om han har fått nye inspirasjonskilder, og også lagt seg opptil det hippe soundet i den og den perioden, inkludert såkalt «danserock» for de som husker de greiene der. Helt kult at noe virker mer datert - som sagt et kvart århundre. Som i filmen ser vi hele rigger bli dyttet frem av scenearbeidere - denne gang de klassiske hjelperne i Oslo Strings som gjorde akkurat det de burde for låtene, ikke for å forgylle dem i sakens høytidelige anledning. Mer og mer staffasje på scenen, enkelte klesskift inkludert en frekk brun skinnjakke, men fortsatt moderat. Mattis Herman Nyquist hadde regi, uten at noe tok for mye oppmerksomhet vekk fra låtenes egen historie - selv da danseren Ida Haugen ga ny energi til dem. Projeksjoner på scenetepper henviste direkte til faser i kunstnerskapet og folk han har samarbeidet med. Det store koret Volve Vokal var hvitkledde og sang hverdagslig vakkert.

Den nydelige brasilianske bergenseren Gabriela Garrubo var duettpartner på «Sentimentalist», akkurat som på EP-en Sea of Sighs som ble sluppet i helgen. De mer ambient-aktige kuttene derfra fungerte som inngang- og pausemusikk. Og pause ble det, selv om den ikke føltes veldig nødvendig - for publikum. Men sikkert en viktig greie for arrangøren å få solgt litt farris og enkel hvitvin. Egentlig litt overraskende at Lerche ikke stod ute i merchboden og solgte vinyl i pausen, slik de fleste artister med respekt for seg selv gjør i 2025. Men han tilgis pga tett søndagsprogram.

Da vi var i gang igjen etter pausen ble det ikke radikalt mer spillopper, heldigvis. Bare litt mer av alt fra de medvirkende - inkludert litt gymnastikk på dreiescenen under «Cut» - en låt som uansett går dypt inn i filmens verden. Lerches «late style» handler mest om virkelig gripende, usentimentale låter av høy klasse, og «In the Dead of the Night» ble kveldens andre store høydepunkt.

Selvfølgelig ble en lang og god og orkestrert «Avatars of Love» gullklumpen til slutt - og alle i salen reiste seg lenge før de følte at det var nødvendig.

Entertaineren hadde en siste liten runde ute langs seteradene, som et ekko fra hans første opptreden med Joni-bandet den gangen. Og selv det føltes bare helt sympatisk. Han er ingen nevemagnet. Det er ikke mange norske artister, unnskyld: musikere som kunne kommet unna med en slik opptreden og kraftanstrengelse med samme elegante uanstrengthet. Han strømmer kanskje ikke enormt, men klarer likevel å fylle Operaen to ganger, og noe sier meg at han kunne klart det et par helger til. Det hjelper å ha låtene i kroppen i det meste han foretar seg.