Oscar-sammendrag av den iherdige typen, og ukens blandede bilder

Ja, så er det klart for Oscar-utdeling igjen, og som en som har sett tyve, tredve av disse seremoniene er det klart at man føler seg ganske erfaren. Og blasert.

Men så er det slik at norske Affeksjonsverdi er nominert til 9 Oscar-priser, noe som er bortimot bananas. Særlig når disse ni inkluderer beste film, manus, regi, tre birollepriser (Fanning, Ibsdotter Lilleaas, Skarsgård) og kvinnelig hovedrolle (Reinsve). Da blir det hele plutselig veldig spennende igjen.

Beklageligvis har jeg ikke særlig tro på et norsk prisras. Ikke engang Den stygge stesøsterens nominasjon for beste make up og hår har jeg tro på, dessverre. (Selv om Thomas Foldberg og Anne Cathrine Sauerberg definitivt leverte varene.) I år er det Sinners og One Battle After Another som dominerer, både når det kommer til mediedekning og innhanking av øvrige priser (BAFTA, Actors Awards etc. osv.).

Akkurat her og akkurat nå, mens jeg sitter i tv-sofaen og skribler ned denne innledningen, har jeg mest tro på at følgende gjeng stikker av med de største prisene:

Sinners (beste film, selv om jeg kanskje ville valgt OBAA dersom du hadde spurt meg for fem minutter siden), Paul Thomas Anderson (regi; OBAA), Ryan Coogler (originalmanus; Sinners), P.T.A. (bearbeidet manus; OBAA), Wagner Moura (mannlig hovedrolle; The Secret Agent, men hvis så skjer tror jeg det blir mye buuuing på Michael B. Jordans vegne), Jessie Buckley (kvinnelig hovedrolle; Hamnet), Delroy Lindo (mannlig birolle; Sinners), Amy Madigan (kvinnelig birolle; Weapons), The Secret Agent (internasjonal film), Lille Amélie (animert film), The Alabama Solution(dokumentar) og Autumn Durald Arkapaw (foto; Sinners) .

Tror jeg.

Stellan Skarsgård kaaaaaaaaaaaan vinne, Olivier Bugge Coutté (klipp; Affeksjonsverdi) kan også vinne – men jeg er som indikert redd for at vi ender med null og niks.

Andre som også ligger an til en skuffende aften er den vidunderlige Train Dreams sin kontingent, Ethan Hawke (for sin eminente prestasjon som Lorenz Hart i Blue Moon), og de fleste involverte i Marty Supreme og Frankenstein. (Sistnevnte fortjener ingen priser, heller – så den er grei.) Og bare for å fullføre skuffelsesseksjonen synes jeg det er leit at en av de herligste filmene jeg har sett på aldri så lenge – The Ballad of Wallis Island (månedens film på Cinemateket) – ikke er nominert til noe som helst.

Samt at det trolig blir en pinlig øvelse å lese gjennom tipsene og antagelsene mine om noen timer, efter at Oscar-fasiten er klar. (Inkludert en drøss med skrivefeil.)

Vel, vel.

Annonse

… og der er klokken slagen tolv – eller midnatt, om du vil – og seremonien sparkes i gang!

Første pris ut er som vanlig beste kvinnelige birolle, en kategori som i år er ekstra vrien å si noe om, all den tid Wunmi Mosaki (Sinners) er favoritt, mens Amy Madigan (Weapons) er så godt likt og har så lang fartstid, mens Elle Fanning og Inga Ibsdotter Lilleaas (Affeksjonsverdi) er hhv. så ung/så fremmed at de kanskje taper på det – mens Teyana Taylor (OBAA) er en slags dark horse eller joker …

Aller først er det imidlertid Conan O’Brien som tar til scenen, idet han er vert for prisutdelingen for andre året på rad. Som avslutning på en forhåndsinnspilt sketsj hvor han er sminket som Amy Madigans figur i Weapons og farer gjennom scener fra flere av de nominerte filmene, løper han opp på scenen, forfulgt av ‘forheksede’ barn. (Artig)

Derefter småprater og småvitser han litt – og snakker om viktigheten av optimisme i dagens verdenssituasjon – mens jeg her i sofaen synes det er veldig irriterende at lyd og bilde ikke er synkrone … før O’Brien liksom-vinner en Oscar-pris på nokså artig vis.

Og så:

00.20 -- Prisen for beste kvinnelige birolle går til … AMY MADIGAN!

Hun er både søt og sjarmerende og morsom og flink til å takk dem som hjalp henne til å gjøre det mulig å vinne, til å skryte av de andre nominerte og til å takk sin kjære Ed (Harris) for at han alltid er ved hennes side.

00.30 -- Prisen for beste animasjonsfilmer deles ut av Will Arnett og Channing Tatum, som tøyser og vitser litt om seg selv før de annonserer at prisen for beste animerte spillefilm går til KPOP DEMON HUNTERS hvis vinnere er mektig stolte

00.35 -- Prisen for beste animerte kortfilm går til THE GIRL WHO CRIED PEARLS, en sjarmerende stop motion dukkefilm som tok fem år å fullføre. ‘Thank you Canada!’ avslutter de to vinnerne. Nice.

00.38 -- Raphael Saadiq og Miles Caton fremfører I lied to you (fra Sinners) til vill applaus i salen (og anerkjennende nikking i sofaen).

00.49 -- Anna Wintour og Anne Hathaway inntar scenen for å dele ut prisen for beste kostymer, i en uhyre diskret snikmarkedsføring av The Devil Wears Prada 2 (og de er litt artige) – før de deler ut prisen for beste kostymedesign, som går til til Frankenstein! Ruth Carter (vinneren) takker alle hun har møtt i arbeidet med filmen. (Sjarmerende.)

00.54 -- Og så er det tid for prisen for beste makeup og hårstyling – som går til Frankenstein! (Søren) De takker Guillermo del Toro og Jacob Elordi spesielt, samt alle sine medhjelpere generelt. Rotete, men trivelig.

Neste kategori er ny av året, nemlig CASTING – eller, altså: Det å finne de rette skuespillerne til å gi liv til en films forskjellige rollefigurer. På scenen har man rasket sammen fem skuespillere, som representerer de fem filmene hvis castingansvarlige er nominert. Paul Mescal hyller castingen til Hamnet; Gwyneth Paltrow hyller den til Marty Supreme; Chase Infiniti den til One Battle After Another; Wagner Moura den til The Secret Agent og Delroy Lindo den til Sinners.

01.05 -- Tidenes første Oscar for beste casting går til Cassandra Kulukundus for One Battle After Another! Talen hennes er sjarmerende, småmorsom og litt frekk idet hun erter Paul Thomas Anderson med at hun fikk sin Oscar før han fikk sin, efter at de har jobbet sammen i mer enn ti år. (Hihi)

01.11 -- Nå er det på tide for Conan å tøyse litt til, idet han entrer scenen med en løvblåser, før han snakker med Matt Berry via link til London …

Før det er på tide å dele ut prisen for beste live action short film – som visstnok skal deles mellom to vinnere!! (Første gang dette har skjedd, så vidt jeg vet.) Åkkesom var The Singers den ene vinneren! Vinner nummer to er Two People Exchanging Saliva! Talen til sistnevnte er nokså rørende og varmende og handler om å finne sammen, jobbe sammen og derigjennom finne et håp for fremtiden. (Nydelig)

01.20 -- Kieran Culkin skal nå dele ut prisen for beste mannlige birolle. Jeg har fortsatt mest tro på Delroy Lindo, men ønsker meg Benicio Del Toro – før den går til Sean Penn (som den gale soldaten i OBAA), som ikke er til stede, noe som får Culkin til å si at han mottar den på Penns vegne. Litt surt å se Skarsgård sitte tomhendt og betuttet i stolen sin, men ingen overraskelse …

01.27 -- Uansett er det nå klart for manusprisene; henholdsvis originalmanus og bearbeidet (adaptert) manus, med Sinners og OBAA som storfavoritter i hver sin kategori. Affeksjonsverdi sine sjanser (original) er med andre ord ikke all verdens. Robert Downey Jr. og Chris Pine tøyser litt med hverandre, før de deler ut prisen for beste adapterte manus, som går til Paul Thomas Anderson, for One Battle After Another. (Så da fikk han prisen sin, han også.) Han takker familien sin og Thomas Pynchon (som skrev romanen filmen er inspirert av).

Men nå: Originalmanus! Og prisen for beste originalmanus går til Ryan Coogler for Sinners! Meget stor og varm applaus – stående faktisk. Coogler ber alle sette seg, for han er så nervøs og vil ikke bli ‘spilt av scenen’ hvis han snakker for lenge. Og jøje meg som han prater. Veldig fort, stammende og sjarmerende inderlig.

Snart er det på tide med priser for produksjonsdesign og spesialeffekter, samt dokumentarer (kort + helaften), samtidig som det begynner å se ut til at One Battle After Another og Sinners kan komme til å dele nokså broderlig på kveldens priser.

Men først: Billy Crystal holder en nydelig minnetale for Rob Reiner og Michelle Singer Reiner, som ble drept av sin sønn – før årets In Memoriam-sekvens spilles av, til tonene av ‘Storybook Love’ (fra The Princess Bride). Før Rachel McAdams plutselig står på scenen og holder en minitale for Diane Ladd, Claudia Cardinale og Diane Keaton. Mest om Keaton, viser det seg – før segmentet fortsetter med bilder av Robert Redford, Robert Duvall, Val Kilmer og Graham Greene. Bilder som gjør meg varm, trist, glad og litt rørt.

Så, plutselig kommer en skrøpelig og lavmælt Barbara Streisand på scenen for å snakke om sitt vennskap med Robert Redford og om hvor sterk og god og hederlig han var, før hun avslutter med en (litt vindskjev) strofe fra ‘The Way We Were’.

Odde saker.

02.03 -- Sigourney Weaver og Pedro Pascal inntar scenen for å dele ut prisen for beste ‘achievement in production design’ (via en del ikke så smoothe vitserier) – som går til Frankenstein! Takketalen er stresset, masete, oppramsende og nokså kjedelig.

02.08 -- Prisen for beste visual effects går til Avatar: Fire and Ice. Kjedelig tale, også her. Noe som jo er passende, vinnerfilmene tatt i betraktning.

02.16 -- Tiden er nå kommet for dokumentarer, som av en eller annen grunn skal deles ut av Jimmy Kimmel. Prisen for beste dokumentar-kortfilm går til All The Empty Rooms (om barn som er blitt drept i ‘school shootings’. Takketalen er sterk.

Prisen for beste dokumentar går til Mr. Nobody Against Putin! Wow. Hverken The Alabama Solution eller The Perfect Neighbour. Uansett: Talen er knallsterk, idet vinnerne klarer å trekke krystallklare paralleller mellom Russland og USA. (Man mister sitt land gjennom tusenvis av små hendelser, som når oligarker tar over mediene og styrer hva vi får lov til å lage og hvorledes vi kan nyte det – eller når ingen sier noe, mens myndighetene tråkker på sine innbyggere.)

02.27 -- Damene fra Bridesmaids står nå på scenen (i forbindelse med filmens 15-årsjubileum). De vitsetøyser litt og det er ganske morsomt, før de deler ut prisen for beste filmmusikk, som går til Ludwig Göransson, for Sinners! (Han leverer en kort og konsis og fin liten tale, som hyller hans vennskap med Ryan Coogler.)

Så deler damene ut prisen for beste lyd, som går til F1, racerbilfilmen som på mystisk vis også er nominert i kategorien ‘beste film’(!). Takketalen er sjarmerende rotete – og kort – før akademiets president holder en hyllest-tale for akademiet (kremt), med budskapet: Verden trenger film.

02.45 -- Og så er det tid for at far og sønn Bill og Lewis Pullman på usedvanlig lite morsomt og veldig, veldig krøkkete vis presenterer prisen for beste klipp, som går til Andy Jurgensen, for One Battle After Another! Takketalen er beveget og bevegende, før en nylig oppusset Demi Moore deler ut prisen for beste foto, som går til Autumn Durald Arkapaw – som holder en varm og fin og kvinnehyllende tale (som også hedrer regissør Ryan Coogler). Omsider gjenkjenner jeg Matt Berrys stemme, mens han leser opp vinnernes navn.

Nå nærmer vi oss de aller største prisene, som for eksempel beste internasjonale film, som vel er Affeksjonsverdi sin siste reelle sjanse. Først må vi riktignok høre KPOP DEMONHUNTERS-sangen (eller, hvis man ikke er så opptatt av barnemusikk, gå inn på kjøkkenet og hente litt mer kaldt vann).

Anyhoo.

03.03 -- Prisen for beste internasjonale film presenteres av Javier Bardem og Priyanka Chopra Jonas, og går til … Affeksjonsverdi!!! Wow! Wow! Wow! Den så jeg virkelig ikke komme. Gratulerer! Joachim holder en knallgod takketale som anerkjenner innsatsen til alle som var med på å lage Affeksjonsverdi, som spiller i den. Samt at han parafraserer James Baldwin idet han avrunder med «Alle voksne har ansvar for alle barn, og ikke velg politikere som ikke tar hensyn til dette!»

03.08 -- Prisen for beste sang deles ut av en Lionel Ritchie som ser ut som om ansiktet hans er laget av plast (og som vant denne prisen for 40 år siden, med Say You, Say Me) – og går, tragisk nok, til Golden, fra KPOP Demon Hunters. Takketalen er en nesten rørende (hun som holder første del er meget beveget, mens han som skal holde andre del blir overdøvet av kveldens orkester.

03.15 -- Beste regi, nå! Robert Pattinson og Zendaya annonserer at Paul Thomas Anderson vinner for One Battle After Another. Han hyller sine mednominerte, en god, gammel, avdød venn – og film som medium. Artig og varm.

03.19 -- Adrian Brody (som holdt fjorårets desidert lengste takketale) tar til scenen for å annonsere årets beste mannlige hovedrolle (mens han tøyser med sin lange tale) – før han forteller at Michael B. Jordan vinner for sin dobbeltolkning i Sinners! Talen hans er stresset og småmasete, men veldig full av takksigelser (blant annet til sin mor, som er ‘daten’ hans i kveld), og på en genuin og sjarmerende måte. Stående applaus fra et samlet auditorium.

Kun to priser igjen, nå: Beste kvinnelige hovedrolle og beste film. Mikey Madison (som vant i fjor, for sin prestasjon i Anora), ramser opp de nominerte kvinnene (Jessie Buckley, Rose Byrne, Kat Hudson, Renate Reinsve, Emma Stone), før hun annonser at Jessie Buckley, kjempefavoritten, vinner for sin prestasjon i Hamnet. Buckleys tale er full av sjarm og varme og vantro glede og takksigelser og hyllest av sine mednominerte – og en dedikasjon til det vakre kaos som fyller en mors hjerte.

Og så! Beste film!

Ewan McGregor og Nicole Kidman småsynger og flirter med hverandre (25 år efter Moulin Rouge), før de nominerte filmene presenteres i en snerten montasje.

Og så! Beste film!

«The Oscar goes to One Battle After Another.» Takketalen fra filmens medprodusent Sara Murphy er litt usammenhengende og vanskelig å henge med på, helt til Paul Thomas Anderson tar ordet og forteller hvor stolt han er over å være nominert sammen med årets øvrige nominerte; at de alle er del av en filmens familie, at det er på tide med en martini og at han er flau for å ha glemt å takke skuespillerne i sin tale efter at han vant prisen for beste regi.

Showet avrundes med en forhåndsinnspilt Conan-sketsj som hedrer One Battle After Another. (Lurer på om de spilte inn en for Sinners også, sånn i tilfelle?) Uansett: Sketsjen er nesten morsom.

\

Takk for i år og god natt.

---

Ukens blandede bilder

Vi har denne uken tatt for oss tre filmer (skuffende, ganske god og helt fantastisk) som ikke har mottatt en eneste Oscar-nominasjon.

Dersom vi starter i bunn (for å si det litt brutalt, men også apropos) er No Other Choice første film ut. Filmen er basert på en krimroman av Donald E. Westlake som er blitt oppdatert og omskrevet for film av Park Chan-wook og Lee Kyoung-mi, og regissert av Park Chan-wook. I hovedrollen møter vi Lee Byung-hun, som mange vil kjenne fra Squid Games, Joint Security Area og andre sydkoreanske suksesser. I og med at Park Chan-wook tidligere har regissert herligheter som Oldboy, The Handmaiden og Decision to Leave, gledet jeg meg til en gullgod pressevisning – men ble skuffet.

Omtrent en time ut i handlingen var det som om jeg stoppet opp inni meg og sa til meg selv: «Men dette er jo kjedelig! Dette fungerer ikke som det skal. Faen.» Heldigvis tok filmen seg opp mot slutten, men den brukte altfor lang tid til å komme ordentlig i gang.

Hovedproblemet er at den ikke er morsom. Ikke i det hele tatt. Filmen er markedsført og omtalt som en svart komithriller, med bitende satire og lattervekkende voldsutgytelser – men vet du hva: Det er den ikke.

Tonen, språket, stilen og atmosfæren fra boken er borte. Det erkeamerikanske, det hardkokte, det «krimmete» er forsvunnet, til fordel for en slags Louis de Funes- eller Olsenbanden-lignende «subtilitet» og mangel på realisme og seriøsitet. Og uansett om det skyldes dårlig oversatte og for enkle undertekster, eller at jeg ikke responderer på asiatisk humor, så ble jeg sittende uengasjert og se på, fra en distanse, i stedet for å bli revet med og trukket inn i handlingen.

Scener og sekvenser som ellers ville underholdt (altså dersom jeg hadde funnet dem morsomme, morbid-vittige eller smarte), ble trege, kjedelige og uinteressante. Helt i motsetning til tilsvarende deler i f.eks. Oldboy og Decisions to Leave; filmer som hver på sitt vis er sterke, sexy og særegent smarte, og som uten nåde drar publikum inn i sin verden.

Følgelig er ikke Park Chan-wook, for meg i hvert fall, en filmskaper med humor og komikk i sitt arsenal, eller en som briljerer med sine transponeringsevner. (Til overmål har han dedikert filmen til Costa-Gavras, som i 2005 gjorde sin versjon av Westlakes roman.)

No Other Choice handler om en papirfabrikkarbeider som mister jobben i firmaet han har gitt femogtyve år av livet sitt til, på grunn av nedskjæringer. Selvbildet og økonomien går ad undas. Ingen av jobbintervjuene han innkalles til går som han håper. Han fortviler. Han blir desperat. Han får en idé: Hva om han identifiserer sine sterkeste konkurrenter til jobbene han søker på, og eliminerer dem? Som sagt så gjort.

Det vil si: Han er urimelig klønete. Han er veik, ubesluttsom og sentimental. Dessuten rammes han (og drapsforsøkene) gang på gang av utrolige sammentreff, ytre påvirkninger, andre menneskers dumskap, og så videre.

Det er i stor grad her forsøkene på festlig slapstick-humor serveres, til ødeleggende effekt. Vi føler ingen medynk, hverken med ham eller med hans potensielle ofre. Og uten medynk, ingen spenning og ingen fare på ferde – ei heller et satirisk bitt. Og de aspekt ved slutten som kanskje er ment å overraske, endog sjokkere, er så tamme og uoriginale at den lille glede jeg følte før den liksom-snertne konklusjonen, fort forsvinner. Dessverre.

Men bevares: Hvis du synes å lese at jeg bare ikke skjønner filmen, humoren eller regissørens briljans – ta gjerne sjansen på å se den. No Other Choice er i det minste flott fotografert.

\

En annen film du også kan ta sjansen på – og som du faktisk bør prøve, dersom du er interessert i russisk maktpolitikk, Sovjetunionens fall og Putins vei til toppen – er The Wizard of the Kremlin, av Olivier «Irma Vep» Assayas.

Den er ingen kinofilmatisk festaften, den heller – men fungerer godt som historietime. Foruten å hilse på Putin og vise frem hans to sider (før og efter han tok over styringen), blir vi kjent med den fiktive figuren Vadim Baranov (den titulære trollmannen; ment å representere entreprenør-politiker-arketypen og basert på den virkelige forretningsmannen Vladislav Sukov), hans store kjærlighet Ksenia (Alicia Vikander, ment å representere opporturnist-elementet) – samt med Russland som stat, fenomen og idé.

Vi starter på tidlig 90-tall og kastes ut i datidens løssluppenhet og omfavnelse av alt som var vestlig. Vi blir kjent med flere friskuser, gærninger, poeter og drøssevis av party people. Tettest følger vi Baranov (en ekstra daff Paul Dano), som gjennom filmens/historietimens to timer og trettitre minutter fungerer som vår guide. Ikke en fjomp à la Forrest Gump, mer en kunnskapsrik, antikarismatisk, rett sted til rett tid-type.

På den ene side holder dette fint på vår interesse, særlig idet vi også guides av Jeffrey Wright i rollen som en amerikansk journalist i samtale med Baranov. På den annen side fikk deler av førstetimen meg til å minnes den horribelt dårlige «Snømannen»; Tomas Alfredsons ulidelige filmatisering av Jo Nesbøs roman. Alt fremstår som tilgjort og uekte, og kameraføringen er kjedelig og uengasjerende. Filmen føles nokså død – all ekstravaganse og nykapitalistisk grådighet, livsglede og hybris til tross.

Smått om senn fremtvinges en genuin interesse for hva som skjedde da «noen snakket sammen» om Boris Jeltsins helse og alkoholisme, om hvem som skulle kunne overta for ham, og hvorledes denne maktoverdragelsen skulle kunne gjennomføres. (Her er det nesten så filmen skinner, mens den øser av sitt informasjons-overflødighetshorn, basert på den prisvinnende romanen av Giuliano da Empoli som den er.)

Den statlige tv-kanalen var på dette tidspunkt blitt privatisert og sendte stort sett dritt: Det verste av det verste av ‘reality’-shows og den slags. Men siden Baranov kjente den steinrike eieren, og efterhvert jobbet for ham, kunne selvsagt kanalen brukes til å styre velgerne i riktig retning i valgkampinnspurten. Og siden man allerede er i gang med sleipe triks og gamle knep, hvorfor ikke spørre sjefen for efterretningstjenesten om han er interessert i å ta over makten? Han sitter på så mye info om så mange og mangt at det må jo være en god idé?

Vel.

I rollen som Vladimir Putin møter vi Jude Law, som infuserer Putin med i overkant mye karisma og sjarm. Men bortsett fra de øyeblikkene hvor han ser ut som Jose Mourinho, er han jo styggelig lik Putin, så jeg skjønner valget … selv om Putin i virkeligheten er alt annet enn sjarmerende og karismatisk – mens en type som Baranov nødvendigvis må være sjarmerende – slik at rollene egentlig burde vært byttet om …

Vel.

The Wizard of the Kremlin holder nesten på vår (opparbeidede) interesse helt til mål. Men den er litt for lang, og det går trått igjen en god stund før den er slutt. Og så ender den på merkelig ufikst vis.

Vel, vel.

PS Hvis du følger ekstra nøye med, kan du se Thurston Moore på keyboards i en party-scene.

\

The Ballad of Wallis Island er ikke bare månedens film på Cinemateket, den er også den mest fullendte nye filmen jeg har sett på aldri så lenge.

Én ting er at den forteller en historie jeg aldri før har sett (i det minste føles det slik, idet den er innpakket i elementer og omgivelser så uvante at de fungerer som kamuflasje) – en annen er at den besitter en varmende og særegen kvalitet bestående av genuin og gjenkjennelig lengsel, blandet med avvæpnende enkel humor. Til sammen gjør dette filmen til en sann erkebritisk glede.

Charles (Tim Key) bor alene i et stort og herskapelig hus, på en avsidesliggende og tynt befolket øy. Hans store musikalske helter er den nå oppløste folk-duoen McGwyer Mortimer. Han har alle utgivelsene deres på både vinyl og cd (samt store mengder avisutklipp, magasinartikler, konsertbilletter og annen memorabilia) og hører på musikken deres støtt og stadig.

Charles er eksentrisk, ensom og klønete. Og rik. Så rik at han har engasjert Herb McGwyer (Tom Basden) til å spille en konsert på stranden nedenfor huset hans. Siden Herb trenger penger for å finansiere sitt nye solo-album, takker han ja til å spille duoens gamle hits – men han gleder seg ikke. Når han innser hvor øde og isolert Wallis Island faktisk er, samt hvor ubehjelpelig og irriterende Charles er, angrer han dypt.

Når Herb finner ut at også Nell Mortimer (Carey Mulligan) er invitert, blir han sint. Men neste båt går ikke før dagen efter og kun hvis været tillater det. Pluss at han trenger virkelig pengene, og siden han ikke har sett Nell (som ikke bare var hans musikalske, men også romantiske partner) på ti år, er han såpass nysgjerrig på å møte henne at han forsøker å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Men Nell kommer ikke alene …

The Ballad of Wallis Island er så søt og rar og sjarmerende at man – både på tross av og på grunn av Charles’ klønete vitserier og konstante småprat, Herbs mugne irritasjon og Nells småkjedelige «vanlighet» – lar seg fullstendig avvæpne. Og forelske: Omtrent en time inn tok jeg meg selv i å (frydefullt) tenke at «Dette er vår tids Withnail and I!». Ikke fordi filmene ligner – det gjør de ikke – men fordi begge er så engelske, genuine, underholdende nostalgiske og vidunderlig menneskelige, at man føler seg hjemme. Som en venn av rollefigurene.

Selv om filmen inneholder flere gjenkjennelige romcom-element og -troper, dreies dramatikken aller tettest rundt forholdet mellom Charles og Herb. Mens den enes motiv og planer er like enkle og lett å misforstå som hans odde fremtoning og personlighet, ligger den andres kompliserte forhold til egen fortid, ekspartner og nåværende artistiske uføre lenger opp i dagen. Men begges personligheter lodder dypere enn vi først får inntrykk av. Kombinert med noen få og fint tegnede bifigurer, som fungerer som speil, eller vegger å spille mot, er dette med på å gjøre Charles og Herb til fullendte mennesker.

Av frykt for å røpe for mye velger jeg å stoppe så snart jeg har rukket å berømme Tim Keys nyanserte, vimsete og rørende spill; Tom Basdens eminent usympatiske bitterhet (og fantastiske øre for tekst og melodi; det er han som har skrevet McGwyer Mortimers sanger) og Carey Mulligans evne til å gjøre nøyaktig så lite (og mye) som rollen krever.

The Ballad of Wallis Island er akkurat passe morsom, trist og uforutsigbar. Og helt nydelig.