En annerledes klassiskfestival

– Nå er jeg ikke ute etter å få en vinkling på at jeg ikke liker pensjonister, men de er absolutt en grunn til at jeg startet arbeidet med å få inn et nytt publikum i det klassiske segmentet, forteller Bendik Finnerud.

Men:

– Jeg syntes veldig mye av det klassiske miljøet, spesielt konsert- og festivalmiljøet var veldig kjedelig, rett og slett.

Nå arrangerer han festivalen Oslo Classics for andre gang.

Det er litt annerledes klassiskfestival. Han bedyrer for eksempel at det ikke er en klassiskfestival. Det oppfordres til både ståing og øldrikking, og den klassiske musikken deler dessuten scenen med elektronisk musikk.

Finnerud sier at om man skal nå nye tilhørere, så må man gjøre «noe nytt».

– Om man kikker på det som finnes av klassiske musikktilbud, ser man at de aldri når nye publikummere. De rekker ut en hånd til kulturrådet og lover å prøve å nå nye publikummere, men man ser gjennom hva de setter opp, og hvor, at det ikke gjøres helhjertede forsøk. Man kan sette opp en kul – i gåseøyne – komponist, men så lenge det er i Universitetsaulaen, så er det ingen som tør å gå.

Mashups og «pling-plong»

Helgens utgave er Oslo classics andre. I 2019 ble festivalen arrangert på Salt, utendørs på en kai i Oslo, hvor kringkastingsorkesteret blant annet fikk bryne seg på Detroit-techno-DJ Carl Craig og den Smalltown Supersound-affilierte japaneren Yoshinori Hayashi. Aktørene skulle være likeverdige, og orkesteret skulle være mer enn bare komp. Resultatet: noe nytt og særegent.

Årets utgave byr på flere lignende mashups. Cikada Ensemble, en atonal samtidsgruppe «i pling-plong-retning», skal spille sammen sammen med Mungolian Jetset (Pål «Strangefruit» Nyhus, Knut Sævik) og deres dansbare lett-på-tå elektronika. Større motsetninger får du ikke, mener Finnerud.

– Det viktigste for festivalen er at vi prøver å viske ut skillet mellom sjangre. Festivalen er promotert som en blanding av klassisk og elektronisk, men det er bare noen tagger man putter på. Det er mye forskjellig. I løpet av et program kan det være pop, jazz, samtidsmusikk, elektronisk eller klassisk.

Finnerud er selv klassisk pianist med spesialisering i den ungarske komponisten Franz Liszt. Siden 2013 har han arrangert konsertserien Sunday, senere Saturday, Classics, hvor han har tatt klassisk musikk ut av de ærverdige og høystemte konsertsalene, og inn i bygg hvor også ikke-klassisk-interesserte ferdes. Først på utestedet Ingensteds ved Akerselva, senere med månedlige konserter Sentralen i Oslo.

Hovedmålgruppen nå er den samme som da: folk som ikke renner ned dørene i landets konserthus.

– Hvert år utdannes det noen hundre musikere. På Musikkhøgskolen, Baratt-Due, Bergen, Trondheim …  Mange av de tenker at de kommer til et slags marked. Det markedet de kommer til er at de skal være hjelpepleiere, eller hva jeg skal kalle det. De skal spille for halvt døende folk, pensjonister rundt omkring. Det er så rart at veldig få tenker: dette er jeg ikke fornøyd med! Jeg vil spille for folk på min egen alder.

Fra klangflatemusikk til klubb

Finnerud far var Svein Finnerud, kjent som musiker i avantgardistiske Svein Finnerud trio på 70- og 80-tallet, senere også som grafisk kunstner. Som liten hørte Finnerud derfor mye på jazz. Men en dag dukket en plate opp. Den var ikke som de kjipe sonatene av Mozart eller Beethoven, som pianolæreren hans tvang på ham, som teskjeer med tran. Maurizo Pollinis innspillinger av Chopins etyder – det var noe helt annet!

Videre var veien ferdig kort til Franz Lizst, Prokofiev og Rakhmaninov.

Som student gikk Finnerud til samme pianolærer som Leif Ove Andsnes, Jiří Hlinka. Etter utdannelsen reiste Finnerud rundt til «gamle rådhus, kirker og kulturhus og spilte for pensjonister». Og bestemte seg altså for å gjøre noe.

Dette noe handler også litt om hvordan man promoterer, mener Finnerud. I klassisk er det vanlig å promotere komponisten, ikke artisten.

Slik gjør ikke Oslo Classics det.

– Publikum skal stole på at artistene spiller noe spennende.

Fredag spiller festivalsjefen selv, og drar da favoritten Liszt opp fra hatten, komponisten som kanskje står bak verdens første klangflatemusikk.

Finnerud beskriver:

– Han bare brer ut masse klang og sitter og repeterer det i det uendelige.

– Folk er veldig obs på alle undersjangrene i elektronisk musikk, som bare har vart i 40-50 år, mens når det kommer til klassisk, over 300 år med musikk, da vet de knapt forskjell på Mozart og Rakhmaninov, ikke sant.

– 300 år med musikk

Rytmisk klassisk musikk, blant annet ved perkusjonsduoen Percelleh, bidrar til å binde hver kveld sammen, slik at man får en progresjon fra den ambient-aktige klangfokuserte klassiske musikken mot stadig mer rytmisk, først ståbar, og etter hvert dansbar, musikk.

Finnerud har fått hjelp av mangeårig Oslo-utelivs-legende Paal Mangerud til å utforme den elektroniske delen av programmet.

– Vi bruker for røyk og farga lys og alle de greiene der, også på klassisk musikk. Det er vanlig at det er et hvitt lys når man spiller klassisk. Sære musikere som må ha hvitt lys for å se notene når de spiller. Det er noe vi unngår.

– Må alle kunstuttrykk vannes og populariseres for å overleve?

– Både ja og nei. Jeg blir skuffet når veldig kjente festivaler innenfor en eller annen sjanger dytter inn de største popnavnene i programmet sitt – men jeg skjønner hvorfor de gjør det, fordi de mangler folk, sier Finnerud.

– Hvorfor er det så viktig at folk hører på klassisk?

– Det er så mye! Det er 300 år med musikk. Men man vet ikke at man liker det før man hører det, så det er liksom å lure folk litt til å gjøre det, da.

– Og hvordan gjør man det?

– Det handler om programmering. Hvis du hører Prokofievs andre klaverkonsert, vil du mest sannsynlig ikke like det med en gang. Men hvis du hører Rakhmaninovs andre klaverkonsert, vil du mest sannsynlig like mye av den.

Oslo Classics arrangeres i Kulturkirken Jakob fredag 29. og lørdag 30. oktober, med klubbavslutning på Blå siste dag.