Oversette klassikere

God søndag
Fargene ute er da irr-vakre nå, spesielt på østlandet? Man skal kanskje ikke snakke om været, men fy fader så glad man blir når utfallet er som dette. Stevie Wonder kan ikke se det, men vi antar at han kan sannsynligvis merke klorofyllets klamring til bladene likevel. Straks kan du lese Tilla som forteller om noen elskelige låter fra denne østlandsaktuelle artisten. Til slutt i brevet er det bokaktuelle Espen Aas som gjør det samme om noen deep cuts fra Bob Dylan. Med all den friske musikken som utvilsomt finnes i verden i alle sjangre, hvorfor konse på disse hønngamle artistene atter en gang? Vel. Alt man hører på i nuet er spesielt levende for meg. Intellekt og dagsform er labil og musikk kan vokse og endre seg. Med disse to har jeg aldri ønsket meg tilbake til tiden da musikken ble laget - det handler om opplevelsen i øyeblikket. Med Dylan er det ganske spesielt - med noen unntak pleier jeg ikke spille platene han har utgitt i nyere tid særlig ofte. Livet er for kort. Men en ny konsert vil alltid være intenst interessant. Her er lite hamret i sten, vi er vitne til kunstnerisk utvikling og prøving i sanntid. Skilleveggen mellom bra og dårlig er noen ganger litt porøs, men det er virkelig ikke det essensielle. Konserten i Oslo Spektrum i går var en fryd av mange årsaker. Var det mimring? Ikke faen. Det var ofte man satt ytterst på setet og fulgte med på hva som foregikk. Stemmen hans var søt og melodisk og med djevelsk timing. Han sto nesten hele konserten og spilte eller hamret på piano og orgel. Han ga tegn og snakket med det utsøkte bandet hele tiden, de møtte føye seg etter ham, helt klart. De hadde blikk bort på ham konstant, for å følge hans idiosynkratiske instrumentbruk, tempo, nyskrevne vers og liknende. Likevel var lyden superb, kanskje grunnet lav PA. De to gitaristene spilte crisp rhythm’n’blues og jazz, utrolig å tenke på at man var i en stor hall. Samtidig var det clunky og med Dylans spisse hamring på tangentene låt det noen ganger som Grateful Dead på sitt 80-tallsverste. Men jeg digger jo det også, da. Under ombyggingen er det få innganger i Spektrum, så køen var den lengste jeg noen gang har sett, den nærmet seg å rekke fra Oslo City til broa over mot Grønland. Men ingen grunn til å klage - ei heller ikke for at mobilen måtte puttes i en plombert lommebok før man gikk inn i salen. Mer av det!

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Høydepunktene var mange: en omarrangert og skjønn og rolig «Tangled up in blue» med flere nye vers - første gang denne klassikeren har blitt spilt på mange år. En sjokkende og sterk cover av Randy Newmans «Louisiana, 1927» (første gang han har spilt en låt av ham). Likeledes en cover av Guy Clarks «Dublin Blues» som Dylan fikk presset bandet til å gå over til selv om de egentlig hadde begynt å spille en annen låt. To sjelfulle munnspillsoloer. Et stort knippe gamle r’n’b-låter. Han pleier ikke spille egne gamle klassikere, men jammen fikk vi ikke både «I Shall Be Released» og - et ekstranummer! Kan hans gode humør ha noe å gjøre med at han etter sigende bestilte mat fra Grotto ned til backstagen?

En herlig konsert. Så mye å snakke om etterpå, og det var det mange som gjorde på det lokale vannhullet Café Fiasko etterpå. Et virkelig godt sted, der man både er i transit og midt i tjukkeste ekte-Oslo.

Les også Johnny Borgans svært detaljerte rapport fra gårsdagens konsert her.

Apropos legender som fortsatt har mye å gi på mikrofonen, er vi glade for å kunne gratulere Jan Erik Vold med 87-årsdagen i dag. Tenk på alt han har gjort for oss! Som poet, som møteplager, som jazzvokalist og -influenser, som formidler også av andres forfatterskap. Han er stadig å høre på scener med og uten musikere, og han våkner veldig til liv når han får en mikrofon foran seg. Og han klarer å få ut nye bøker i et bankede kjør, da spesielt om andre. Høstens viktigste utgivelse er ikke den om Torgersen-saken eller skrekkscenarier om innvandringens endelikt for Norge. Nei, det er hans antologi over norsk poesi gjennom fire hundre og femti sider, utgitt på det fine lille forlaget Fonna. Den milde mursteinen «Ein kubikkmeter lyrikk» fungerer også som en slags innføring til norsk poesi, gammel som ny. Utvalget er basert på hans mangeårige spalte i kvalitetsavisen Dag og Tid, og de to hundre diktene er pent satt opp med diktet på venstre side og et skarpt, kort biografisk essay med nærblikk på diktet man nettopp har lest. Jeg kan ikke tenke meg en bedre investering for den indre folkehelsen enn dette. Her er det kanoniserte poeter side om side med obskuriteter og oversette diktere fra i forigårs. Nattbord blir oppfunnet for å ha slike bøker liggende oppå seg.

Fem i bagen med Tilla - Stevie Wonder edition

Stevie Wonder har konsert på arenaen ute på Fornebu kommende tirsdag, det ble annonsert for kun kort tid siden og er i anledning femtiårsjubileet for utgivelsen av mesterverket «Songs In The Key of Life». Vi fikk Tilla Gaasø, en svært talentfull musiker og DJ og ikke minst en uttalt megafan av Wonders musikalske kunstnerskap til å forsøke å gjøre et kvalitativt utvalg fra Wonder-katalogen for oss, og fortelle litt om dem i samme slengen.

- Dette er nesten en umulig oppgave for meg. Stevie har vært en stor del av livet mitt siden jeg var bitteliten, og skivene hans har gått på repeat i så mange ulike faser hele veien. «Innervisions» var min aller første CD som jeg selv valgte ut, da var jeg syv år gammel. Det ble aldri noen tvil hvem som var størst for meg, og brukernavn på ulike plattformer ble til @tillawonder. Fascinasjonen fortsatte, og ti år senere, i 2015, arrangerte familien min og jeg en to-kvelders tributekonsert i Nøtterøy Kulturhus, siden vi alle er svære fans. Det er ubeskrivelig for meg at han skal turnere med «Songs In the Key of Life», og i tillegg kommer til Oslo?! Jeg har naturligvis svidd av det jeg har av sparepenger for denne konserten.

Jeg syns også det er vanskelig å velge låter fordi jeg vil så gjerne heller velge album! Jeg talte opp skiver jeg ville snakke om, og jeg kom fram til ni stk, med totalt 103 låter. Albumene hans, spesielt fra den gylne 70-tallsperioden, har låter som går inn i hverandre på så mesterlig vis at det er svært vanskelig å velge enkeltspor. Men, jeg skal prøve så godt jeg kan å velge en håndfull låter av min favorittartist noensinne: funkmaskinen, visjonæren og balladekongen Stevie Wonder.

I Love You Too Much (Album Version)
(1985, Motown)
Lytt her
Jeg synes «In Square Circle» (1985) ikke snakkes nok om i Stevie-sammenhengen. Vi hører gjerne om «Overjoyed» og «Part-Time Lover», som er covret et utall ganger og er store hits. Noen vil kanskje rynke på nesen av Stevie med trommemaskiner, men fy som det svinger! Denne skiva har mange gode låter, men hvis jeg skal velge én er det «I Love You Too Much» som er litt i boogieland med en heftig synthbasslinje. «Spiritual Walker» er også en favoritt hos meg. Jeg syns også 80-talls Stevie har den mest elastiske og energiske stemmen, misforstå meg rett, han var fortsatt svært ung, men han hadde blitt en voksen mann i trettiårene. Han hadde blitt en enorm stjerne på denne tiden, og for meg fremstår det som om han hadde det veldig gøy, og nyskapende var han også, for det gir gjenklang i mye musikk som kom etterpå. Hør for eksempel på «Never In Your Sun». Hallo, Neptunes?

Please Don't Go
Lytt her
Jeg kjenner jeg blir litt stuck her… Klarte ikke å fortsette, så jeg måtte høre på hele albumet igjen. Hele «Fulfillingness first finale» (1974) får tårene til å renne. Dette er skikkelig «church»! Gospel, bossa, funk, steel gitar og noen ballader som knekker meg fullstendig. Albumet er nevnt av noen som en «Innvervisions» nr to, men jeg synes det er urettferdig. Jeg synes den står solid for seg selv, men det er kanskje den «glemte» skiva i hans ikoniske 70-talls-run.

Paul Simon sa under Grammy-utdelingen i 1978 i sin takketale “«And most of all, I'd like to thank Stevie Wonder, who didn't make an album this year.». Skulle det være noen tvil om at gospelen gjennomsyrer all musikken hans, hør på «Heaven is 10 Zillion Light Years Away». Og takket være Malcolm Cecil og Robert Malgouleff som var venner av synth-pioneer Robert Moog, kunne Stevie legge det tidløse synth-arbeidet på låtene. Stevie er også moduleringskongen. Steel gitar på Stevie-ballader er nesten for mye( for emosjonelt!), ref «Too Shy To Say». Heldigvis går den rett inn i «Boogie On Reggae Woman» som tar deg tilbake til grooveland om man skulle føle seg ødelagt av den forrige. Han tar seg gjennom hele følelsesspekteret. Platene hans er ofte sånn; dypt, progressivt og psykedelisk, noen ganger med hjerteskjærende soul og deretter rett inn i rytmehimmelen med trommer og energi som drar, frem og tilbake, som en karusell.

Jesus Children Of America
Innervisions (1973, Motown)
Lytt her
«Innervisions» er for meg det ultimate albumet, og «Jesus Children of America» er klassisk rå Steviefunk med Clavinet, og med spirituell, samfunnsorientert og religiøs tematikk. «Too High» ?! «Golden Lady»?! «Visions»?! «Living For The City»?! Alle låtene: Det tar aldri slutt for meg! 

Superwoman (Where Were You When I Needed You)
(1972, Motown)
Lytt her
Dette synes jeg er en av de mest fantastiske låtene noensinne. Det er litt som to-tre låter i ett- dypt, sjelfullt, litt mystisk og heftig synth-opplegg. Stevie spiller alle instrumenter selv, godt hjulpet av Cecil og Malgouleffs synth-programmering, med unntak av gitar fra Buzz Feiten. Etter cirka tre minutter går den inn i et rent synthparti som overgang til den ikoniske linjen «when the summer came…. where were you when I needed you». Den vokser og vokser, med vakker harmonikk og dynamikk og synther og bakgrunnsvokal som bare åpner opp og strekker seg helt til himmelen. Han var bare tjueen år gammel. Stevie hadde kjempet med Motown og truet med å forlate plateselskapet om ikke han fikk full kunstnerisk frihet. Jeg syns det kommer frem i musikken at han brant inne med mye. «Music of my mind» er det albumet jeg hørte aller mest på på min Ipod jeg fikk til jul i 2008. Min storebror Axel hadde fylt den med musikk han visste jeg digget, men også album han syntes jeg skulle høre. Jeg tror den iPoden er grunnen til at jeg er musiker og DJ idag.

De vakreste kjærlighetserklæringene, til psykedeliske og samfunnsrelaterte skildringer og syrlige stikk til politikere og presidenter, og musikken føles like aktuell i dag, bare hør på «Talking Book». Stevie har lært meg så mye. Mange låter ble skrevet ved pianoet i kjelleren tilhans mamma Lula Maes hus i Detroit, de skrev også låter sammen, blant annet de store 60-tallsklassikerne «I Was Made To Love Her», «Signed, Sealed, Delivered I’m Yours» og «For Once In My Life».

Summer Soft (1976, Motown)
Lytt her
«Songs In The Key of Life» er nesten to timer eller fire LP-sider lang med totalt 21 låter, så det blir igjen vanskelig å velge én låt. Tekstlig går det ofte igjen at Stevie synger om sesongene som metaforer, som også høres i EPen med gamle outtakes fra «Songs In the Key of Life» som ble utgitt helt nylig. Stevie er i tillegg til så mye annet en discokonge som høres på «Another Star» hvor han har med seg George Benson på gitar og vokal. Albumet er så tettpakket med elementer og musikere som lyder sååå godt for øret. Det er en reise, en fest som er både tårevåt, opplysende, full av glede, bønn om en bedre verden og rå funk. Han viser til at han er discokongen på albumet «Hotter Than July» (1980) og singelen «Do I Do» (1982) også, men det er rett og slett ikke plass til flere enn fem låter i denne spalten. Som jeg gleder meg til konserten!

Jeg har lyst til å fortelle litt ekstra om Stevie-album som jeg ikke fikk plass til!

«Journey Through The Secret Lives of Plants» (1979).
Jeg husker da jeg fikk min første PC som tenåring, og det gikk opp for meg at han hadde laget det rare, vakre albumet her som egentlig er soundtrack til en litt obskur dokumentarfilm om planter og insekter. «Venus Flytrap and the Bug» var den første sangen jeg samplet. Det er også visstnok en av de første digitale innspillingene noensinne. Og med en veldig tidlig på elektronisk, nesten techno-aktig produksjon med «Race Babbling», og discolåten «A Seed’s A Star/Tree Medley». Og så mange klassiske Stevie-komposisjoner, blant annet «Send One Your Love», «Come Back as a Flower» og «Black Orchid», med mange mer.

«A Time To Love» (2005, Motown)
Kjærlighetskongen strikes again. En 55 år gammel Stevie, mange barn og album rikere enn unge Stevie, men for meg høres han likefullt inspirert ut. «Sweetest Somebody I Know» hinter tilbake til «Isn’t She Lovely”» føles det nesten som, han hadde også akkurat blitt pappa igjen, det er et lydklipp av et av hans barn på slutten av låta. Gøy å høre ham i 2000-tallsproduksjon, jeg syns det kler ham veldig. Denne husker jeg var på repeat i bilen, og jeg så han for første gang live som barn et par år etter.

«Where I’m Coming From» (1971, Motown)
Rett før Stevie fikk full kunstnerisk frihet av plateselskapet ga han ut «Where I’m Coming From», hvor frøene til den gyldne perioden ble plantet. «Never Dreamed You’d Leave in Summer», er kanskje hans fineste ballade, men her er han i hard konkurranse med seg selv, og jeg er sikkert ikke enig med meg selv neste uke.

Dufter i nesen og bokstaver på papiret

Oversetter Julia Aagenæs Wiedlocha vinner Bastianprisen og lukter på litteraturen.

Forleden uke kunne Julia Aagenæs Wiedlocha motta Bastianprisen for sin oversettelse av Olga Tokarczuks «Jakobsbøkene». Hun er en ivrig oversetter og forkjemper for polsk (og annen) litteratur, og er stadig å se på forskjellige arrangementer. Hun driver også det lekre småforlaget Meteor, og på tirsdag på BLÅ skal hun lukte på litteraturen sammen med Emma Aars og Jenny Hval.

Gratulerer med Bastian-prisen! Har den fått en plass på prydhyllen? Det må være godt å bli verdsatt av sine egne. For det er vel et strev - hvor lenge arbeidet du med akkurat dette oppdraget?

- Tusen hjertelig takk! Det er en stor ære å motta Bastianprisen, særlig når den deles ut av ekstremt dyktige kolleger. Det er stor stas å få være med i ponniklubben! Bastianfolen har stått på nattbordet for tilvenning og nå har den flyttet inn på arbeidsrommet. Jeg har arbeidet med «Jakobsbøkene» i 4 år, noe som ikke er helt uvanlig blant oversetterne av dette omfattende verket, som regnes som nobelprisvinner Olga Tokarczuks magnum opus. Forfatteren selv brukte nesten 7 år på å skrive boka. Det føles som en epoke i livet, en svenneprøve, en doktorgrad, noe av det mest krevende, men også givende, inspirerende og oppløftende jeg har gjort.

Du er med tiden blitt en hyppig brukt oversetter, først og fremst kjent for ditt arbeid med Tokarczuk, men også historiske forfattere som Stanisław Lem og Bruno Schulz. Polen og Norge har historisk sett hatt et godt kulturelt samarbeid, tilbake til utvekslingsprogrammer på 1970-tallet. Hvordan er det i dag?

- Polakker er den største innvandrergruppen i Norge og inntrykket mitt er at den polske kulturen setter sitt preg på det norske (og vice versa), selv om jeg alltid ønsker meg mer. En god del polsk kultur «importeres» til Norge, for eksempel film, musikk og litteratur, men det er også mange polske nordmenn eller norske polakker, altså personer med dobbelt kulturell kompetanse som virker og skaper interessante ting her til lands.

Antar dette er mye arbeid, samtidig er du en glad formidler og har også startet forlaget Meteor, det med de fine grønne bokomslagene. Hva var det som gjorde at du satte i gang med dette?

- Ideen bak Meteor Forlag kom av et savn. Jeg savnet å se mer av den fantastiske litteraturen av høy litterær kvalitet på det norske bokmarkedet, i den oversatte litteraturen, men også i den nyskrevne norske. I denne konteksten forstår jeg begrepet fantastisk litteratur bredt: som litteratur som bryter med realistiske forventninger, men uten av den nødvendigvis trenger å gå hele veien inn i sjangerlitteratur - selv om den også kan gjøre det. Jeg er også inspirert av en holdning om å ikke klamre seg fast til slags hyperrealistisk paradigme, som man f.eks. kan finne i polsk litterær tradisjon. Litteraturen er jo fri og alt kan skje.

Vi ser kanskje en tendens om at de store forlagene med noen unntak nedprioriterer sitt kulturelle ansvar en smule når det gjelder oversatt kvalitetslitteratur? Samtidig er det noen som har gjort veldig mye som med konsekvens sliter økonomisk, slik som Solum Bokvennen. Disse pengene hele tiden!

- Meteor Forlag driver på idealistisk basis, men alle bidragsytere honoreres etter gjeldende satser. Jeg tror ikke oversatt kvalitetslitteratur er en snarvei til penger. I Norge er vi heldige som kan får viktig økonomisk støtte til seriøse utgivelser og det er et litterært system det er helt nødvendig å fortsette å hegne om og utvikle – altså et politisk anliggende.

Dessverre er det ikke alle politikere som er like opptatt av å holde kulturlivet gående. Men du er ikke alene, det er andre som også er på liknende tanker, slik som det kresne forlaget Briskeby, og flere andre. Forlag som er drevet av entusiasme smitter gjerne over på nysgjerrige lesere?

- Jeg tror entusiasme smitter. Disse uavhengige initiativene er dessuten veldig gode til å samarbeide, hjelpe hverandre og fylle ulike litterære nisjer – i stedet for å være harde konkurrenter utfyller vi hverandre i stor grad. Jeg tror det skaper en positiv energi.

Men hvordan kommer dere ut i disse kjedebokhandlene, egentlig? Det er kun enkeltbutikker som fører? Selges mye via postordre?

- Jeg tror de fleste småforlagene tror bruker Sentraldistribusjon, noe som er helt nødvendig for å nå ut til kjedene. Vi selger også mye til lokale bokhandlere sånn som Tronsmo, Bislet Bok, Boksalongen og så videre. Det er også viktig å nevne at mange ansatte i bokhandlerkjedene er svært kompetente og engasjerte lesere som løfter frem denne kvalitetslitteraturen når anledningen byr seg. Vi selger også en del fra eget lager og forlagets nettside.

Har du havnet i en nervepirrende budkrig om titler ennå?

- Vi opererer litt under radaren for de store forlagene, så det er ikke voldsom budkamp om de bøkene vi ønsker å kjøpe, som ofte er mer nøye kuraterte titler som følger forlagets profil og interessere snarere enn en hype rundt nye bøker. De bøkene Meteor Forlag utgir er ofte eldre klassikere eller nye skjulte perler.

Første bok ut var «Det blodige rommet og andre fortellinger» av Angela Carter. Hun ble oversatt endel til norsk på 1980-tallet. Hvorfor ble tiden moden for henne igjen nå?

- Dette er en bok som har fulgt og fascinert meg nesten hele livet og var en av grunnene til at jeg startet forlaget. Det er noe evig aktuelt med eventyr og gjenfortellinger av eventyr, og boka er en feministisk klassiker, kanskje det beste Angela Carter har skrevet. Tiden er alltid moden for Angela Carter!

Og så var det samlingen med den besnærende tittelen «Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode», av Weronika Murek. Den har jeg ikke lest, klarer du å forklare?

- Weronika Murek er av de mest interessante og ambisiøse unge forfatterne i Polen. «Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurns metode» handler blant annet om Maria som er død, men som fortsatt beveger blant de levende. Hun besøker leiligheten sin, sitter på bussen, krangler med familien – og lager stort sett dårlig stemning hvor enn hun går. Hun er til bry. Ingen liker de døde. De døde har sine bli-kjent-kvelder, men selv blant dem er kvinnen en fremmed. Maria prøver å overbevise de levende om at hun fremdeles er i live, mens de levende vil helst la henne slippe. Boka består av flere fortellinger som beveger seg på grensen mellom liv og død, drøm og våken tilstand, det rasjonelle og det irrasjonelle. Weronika Murek utforsker hverdagsspråkets muligheter og absurditeter. Som et ulmende bakteppe ligger kommunismens fall, nittitallets ekspresskapitalisme, dysfunksjonelle familiedynamikker og vaklende tradisjoner.

Oversetter Agnes Banach ble nominert til Bastianprisen for oversettelsen sin, som jeg synes klarer det kunststykket det er å hjemliggjøre det som kanskje kan fremstå som fjernt og merkelig.

To kommende titler er av amerikanske forfattere. Først Amina Cains fantastiske lille roman Indelicacy. Du har allerede oversatt essayet «Ein hest om natta. Om å skrive» for et annet småforlag. Hva er det med Amina Cains roman?

- Amina Cain har et språk som hypnotiserer deg og det er ingen som skriver som henne. Romanen «Indelicacy», altså «Usømeleg» på norsk, utspiller seg i en ikke nærmere angitt by og ikke nærmere angitt tid, men en slags modernitet. Romanen blander elementer fra det eventyrlige og den realistiske romanen, fortalt i et moderne språk. Den er konstruert som en rammefortelling hvor fortelleren ser tilbake på sitt liv og sine radikale valg om å bryte med samfunnets forventninger, men samtidig ikke fornekte den økonomiske stabilitetens betydning.

Pussig, jeg så for meg en ikke nærmere angitt fortid under lesing, men fortsett!

- «Usømeleg» handler om Vitória som arbeider som en renholder på et kunstmuseum. Om kveldene skriver hun beskrivelser av kunstverkene på museet. Skriving er Vitórias lidenskap og hun er fast bestemt på at det er det eneste hun ønsker å gjøre i livet. For å unnslippe fattigdom gifter hun seg med en rik mann som hun treffer på museet. Som gift trenger hun ikke å arbeide lenger, hun kan tilbringe dagene som hun vil og har en tjenestepike som rydder opp etter henne. Ektemannen ser helst at Vitória verken jobber eller skriver, fordi hun fortjener å ta det rolig og fordi det ikke passer seg.

Hva er det formen som tiltaler deg?

En av romanens fremste kvaliteter er den spesielle fortellerstemmen – det er nesten som om man får lyst til å lese boken for fortellerstemmen alene. Perspektivet til fortelleren gir oss innblikk i et kunstnerskap i tilblivelse, en kunstner som forsøker å finne sitt eget språk. Dessuten inneholder romanen små passasjer av fortellerens bildebeskrivelser, ekfraser, som er vakre og like spesielle som fortellerstemmen selv.

Alt i alt er romanen er en fortelling om kvinnelig og kunstnerisk frigjøring, hvor spørsmål om klassebevissthet og økonomiske vilkår for frihet er en gjennomgående tråd. «Usømeleg» tematiserer også kvinnelig felleskap, både i vennskapet og i kunsten. Og Jenny Hval har skrevet et flott etterord.

Og sannelig har du ikke også sikret deg Joy Williams «99 stories of God». Disse historiene er ofte ikke lenger enn en side lange, men føles som en buljongterning som rommer verdener!

- Tusen takk. Det var godt sagt! Joy Williams er kortprosaens mester. I tillegg er de oversatt av en av mine favorittforfattere, Gunnhild Øyehaug, så norske lesere får ikke bare Joy Williams alene, men Joy Williams i Gunnhild Øyehaugs munn.

Okei, nå har du muligheten. Er det noen polske forfatterskap, restauranter, musikere, billedkunstnere eller idrettsutøvere du på tampen vil prise?

. Det er mange forfatterskap, både blant de som er oversatt og de som ikke har blitt oversatt ennå. Blant de oversatte: Nobelprisvinnerne Olga Tokarczuk og Wisława Szymborska, science fiction-forfatteren Stanisław Lem, de kompromissløse modernistene Witold Gombrowicz og Bruno Schulz og ikke minst forfatterne Sylwia Chutnik og Michał Witkowski og skriver om skeive mennesker skjebner i Polen.

Zyta Rudzka, Urszula Honek og Małgorzata Lebda er tre ulike, men svært gode og viktige samtidsforfattere i Polen i dag, som før eller siden må komme ut på norsk. Spis pierogi på Polska Shots and Bites i Hausmannsgate! Jeg har hørt at den nye restauranten Sabotage har polske innslag. Du kan ofte oppleve med deg polsk jazz i Oslo. Meld deg på Slavic Song Circle ledet av Agata Żelechowska og lær deg blant annet polsk folkemusikk og syng med den stemmen du har. Ta en tur innom den polske festivalen i Oslo, We Do, kommende uke: www.wedo.no. Se «Fatherland» på kino, eller polske filmklassikere. Følg med på Polsk på norsk, en forening som formidler polsk litteratur i norsk oversettelse og drives av Agnes Banach og meg. Der får du tips om polsk litteratur og andre polske kulturelle begivenheter. Prøv polsk parfyme!

Apropos! På Blå nå på tirsdag har du arrangementet «Litteraturen i nesen» sammen med språkmenneskene Emma Aars og Jenny Hval. Vi har snakket med Jenny her i Tidens Ånd tidligere om lukt. Når jeg ser tittelen tenker jeg på det litt merkelige ritualet noen av oss har med å knekke opp innbindingen og dra inn med nesen når vi får en helt trykkfersk bok eller tidsskrift. Eller den mer vemmelige loppmarkedtesten man noen ganger må ta med morkne, gamle bind. Men hva skal dere egentlig gjøre?

- Vi leser og lukter ved hjelp av skjønnlitterære verk og duftprøver. Vi lar oss lede av luktesansen i lesningen, vi spør oss selv og publikum om hvordan litteratur kan skape luktopplevelser og hvordan forfattere bruker lukt og skildringer av lukt i de litterære prosjektene sine. Finnes det et språk for lukt eller må vi alltid snakke gjennom analogier? Emma, Jenny og jeg har valgt ut tre skjønnlitterære verk vi skal snuse oss gjennom: «It lasts forever and then it’s over» av Anne de Marcken, «The Sea, The Sea» av Iris Murdoch og «Empusion» av Olga Tokarczuk. Dette er også en anledning for oss å nerde litt rundt parfymehobbyen vår med villig publikum tilstede.

Ukens blandede bilder

Som vanlig tar vi for oss tre nye filmer av varierende karakter. Samt en relansert, forrykt faen.

Vi starter riktignok i den trivelige enden av skalaen, idet vi velger Mysteriepakken som første film ut. I denne sjarmerende dokudramafamiliedetektivjulefilmen møter vi blant andre Edle (8) og Brage (6), som er fast bestemt på å løse et 22 år gammelt familiemysterium.

For 22 år siden mistet pappaen til Edle og Brage broren sin (Hans Petter) til selvmord. Første julen efter tragedien mottok Hans Petters foreldre (Inger og Arne; Edle og Brages besteforeldre, som bor i Valldal på Sunnmøre) en mystisk pakke i posten. Inne i den fant de julegaver til hele familien samt et kort som leste: Fra alle oss i Arendal.

Siden ingen i familien kjente noen i Arendal opplevde de overraskelsen som meget mystisk. Og nå, snart tre-og-tyve år senere vet de fortsatt ikke hvem som sender pakkene – som har dukket opp hver lille julaften alle påfølgende år.

Edle og Brage gis relativt frie tøyler i sin jakt på avsenderen. De får leke (det vil si, i barnas egne øyne: være) detektiver med kikkert, kamera, hansker og fingeravtrykk-utstyr, mens mamma, pappa, besteforeldre og andre er hundre prosent med på notene.

Til å begynne med lurte jeg på hvem filmen var ment å treffe, idet den vinglet mellom ‘barne-tv for de minste’ og ‘detektiv-film for 9-åringer’. Efterhvert fant den sin egen form og rytme, og fremstod som en fin film for litt eldre barneskolebarn (i selskap med foreldre).

I og med at selvmordet fungerte som inspirasjon og utgangspunkt for julepakkene fra Arendal, inneholder Mysteriepakkenflere scener og sekvenser av krevende karakter. Naturlig nok er så vel Hans Petters foreldre som søsken farvet av tragedien, mens barnedetektivene er fulle av undring. Filmens regissør (moren til Edle og Brage) evner på imponerende vis å geleide oss gjennom minner, tårer, spørsmål og svar – men filmen vil like fullt være en krevende opplevelse for enkelte.

Dokumentarfilmskaper Silje Evensmo Jacobsen vant både priser og lovord for sin forrige film (Ukjent landskap, 2024). Den gang fulgte hun en ‘alternativ’ familie som levde i pakt med naturen; denne gang filmer hun sin egen ‘ordinære’ familie, på jakt efter løsningen på pakkemysteriet. Igjen leverer hun en film det er verdt å få med seg.

Med ett åpenbart forbehold (se over) anbefales Mysteriepakken varmt.

\

Å si at vi anbefaler også neste film, vil være å overdrive. Med mindre du har en aldrende kvinne i ditt liv, helst en som vet å sette pris på en (nokså) folkelig komedie med satiriske stikk til samfunnets nedvurdering av godt voksne kvinner, kan du like gjerne holde deg unna Pensjonskuppet.

Men hvis du tror du kjenner noen i målgruppen (en målgruppe vi definerte helt selv, on the fly og for tredve sekunder siden), er det bare å kjøpe billett. Da kan du (og/eller ditt følge) nyte Hege Schøyen, Anette Hoff og Anne Marie Ottersen som hevngjerrige og sinte kvinner i ‘sin beste alder’ idet de bestemmer seg for å rane Oljefondet/Statens Pensjonsfond.

Filmen lider dessverre under en distinkt mangel på realisme. En mangel som – spesielt innledningsvis – er så påtagelig at den gjør det umulig å engasjere seg, selv på et emosjonelt plan.

Efterhvert som kupp-planene tar form, forberedelsene iverksettes og selve ranet nærmer seg, avgir filmen stadig sterkere Olsenbanden-vibber, noe som ikke trekker opp. Lenge før filmen når sitt klimaks har den tvunget oss til likegyldighet, og kun Bente Børsum (i praktslag som alkoholisert og vimsete gamlehjemsfornekter med lommelerke og hagle) fremprovoserer noe som ligner på hjertelig latter.

Hmm. Nå var jeg kanskje i overkant streng. For hvis man ønsker å la seg underholde av Pensjonskuppet, er det garantert mulig. Kanskje til og med enkelt. Men hvis man møter filmen med nøytrale øyne og en (skal vi si) mer objektiv innstilling, blir det vrient.

Approach with caution, som de sier i UK.

\

Som jeg antar du kan se av bildet er ukens tredje film av et ganske annet slag. Rose – som har vunnet priser både her og der, og ikke overraskende skaffet hovedrolleinnehaver Sandra Hüller prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Berlin – forteller historien om en kvinne som på 1600-tallet, i det strengt protestantisk-religiøse Tyskland, valgte å leve sitt liv som mann, og dermed voldte både omgivelsene og seg selv stor smerte.

Foto alene er verdt billettprisen, og kombinert med fabelaktig spill og en historie vi ikke tidligere har sett (i hvert fall ikke fortalt på denne måten), leverer manusforfatter-regissør Markus Schleinzer en filmopplevelse av de sjeldne. (Han debuterte for øvrig med en av de aller mest ‘vemmelig-gode’ filmene jeg har sett; Michael, i 2011).

Innledningsvis lar bildene – med eksepsjonell lyssetting, dybde, komposisjon og presisjon – oss assosiere i retning av A Field in England og Det Hvite Båndet, men snart kan vi se at vi heller har å gjøre med en kjønnsreversert Martin Guerre i sort/hvitt, med mye å si om (kjønns)roller, frihet, identitet, skam og makt.

Kom deg på kino.

\

I avdelingen ‘filmopplevelse av de sjeldne’ har vi likesågodt enda en å by på, idet Ken Russells mye omtalte, sensurerte og generelt uglesette psykoseheksejaktdrevede, religionsutforskende og erotisk ladede historiske drama The Devils (1971) i år relanseres.

Til tross for at filmen ser ut til å være designet av Alejandro Jodorowsky (mime-artist, tegneserieforfatter, filmskaper og magiker), er det (den nesten like eklektiske kunstneren) Derek Jarman som står ansvarlig for dens distinkte utseende.

Som i Rose utspiller historien i The Devils seg på 1600-tallet. Men denne gang er historien sann, og lagt til Frankrike, hvor en sykelig maktkåt kardinal Richelieu ser at han må knuse presten Urbain Grandiers grep om den lille, men sterke byen Loudun. Her lever katolikker og hugenotter sammen i fred, noe Richelieu ser som en trussel mot hans visjon om et katolsk Frankrike.

Med hjelp fra uttalelsene til en mentalt og fysiologisk pervertert nonne (Vanessa Redgrave), utsteder Richelieu arrestordre på fader Grandier (Oliver Reed, i sitt livs rolle) – men ordren møter motstand. Så stor motstand at det snart brygger opp til hete, hektiske og hysteriske tilstander.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor filmen ble bannlyst, sensurert og maltraktert da den ble sluppet på et prippent 70-talls-publikum, for den er ganske så ekstrem. Men – sandelig, sandelig siger jig Eder! – den er historisk fundert og basert på faktiske hendelser. Og nå, altså: Tilgjengelig i sin intenderte form.

Så, hvis du føler deg litt ekstra mottagelig for nye, men gamle inntrykk (og uttrykk) – og en filmopplevelse langt utenom det vanlige (inkludert et atonalt musikkakkompagnement og sære seksuelle fantasier, samt genuin og religiøst fundert åndelighet og kjærlighet) – er det bare å ta med seg en god dose frisinnethet (og kan hende en lerke med noen sterke), og komme seg på kino.

The Devils er månedens film på Cinemateket.

Fem i bagen med Espen Aas

NRK-programlederen er først og fremst en håpløs Dylan-fan.

Det er allerede en rekke fyldige norske bøker på markedet om Bob Dylan og hans tekster og låtskriving. Nå er det enda en, skrevet av Espen Aas som blant annet er kjent som programleder for Dagsnytt18 og (nå ganske semre) Debatten, men som om man skal dømme etter denne utgivelsen først og fremst er opptatt av Bob Dylan. Engasjementet stikker dypt, fra han ble indoktrinert av en VGS-lærer i Horten. «Bob Dylan – en høyst subjektiv guide gjennom alle hans studioalbum» er en ganske dekkende tittel, uten å være altfor kontroversiell. En fin innføring i et mildt sagt rikt kunstnerskap er det, og Aas hviler seg også på sin egen database om hvilke låter som er spilt hvor når. Han fikk anledning til å velge fem låter å fortelle om, og gikk for følgende konsept.

Fem fine Dylan-sanger han høyst sannsynlig ikke spiller i Oslo Spektrum 17. oktober

«Abandoned Love»
Lytt her
En nydelig sang som Bob Dylan ikke fikk plass til på Desire-albumet fra 1976. Det er en plate med mange gode sanger, så plassen var trang. Dylan foretrakk dessverre gangsterhistorien om Joey Gallo i stedet. Dette synes jeg er en langt bedre melodi, og en tekst der Dylan godt beskriver desperasjon, ensomhet og å ha brutt med noen man satte høyt. Emmylou Harris som korer på de fleste av sangene på platen (uten å bli kreditert for det) hadde forlatt innspillingen på dette tidspunktet, så det er bassist Rob Stoner som står for koringen. Selv om den ikke kom med på albumet, valgte heldigvis plateselskapet å inkludere den på et bokssett i 1985. Fremført fra scenen én eneste gang, samme året som han skrev den, men da i et humoristisk arrangment.

«Mixed-up confusion»
Lytt her
Denne sangen ble spilt da Bob Dylan skulle gi ut sitt andre album, The Freewheelin’ Bob Dylan, men den endte kun opp som singel. Ingen viktig sang kanskje, men den er morsom å vite om med tanke på hvor mye oppstuss det ble da «Dylan went electric» på Newport-festivalen i 1965. Vel, her i 1962 spiller han med fullt band også. Sangen har dukket opp på noen former for greatest hits-samlinger i ettertid, men har aldri spilt på konsert.

«Heartland»
Lytt her
En duett med Willie Nelson spilt inn til hans Across The Borderline-album som ble utgitt i 1993. I motsetning til det meste annet på platen, er denne nyskrevet. Den har blant annet et par fine tekstlinjer som går slik:

«There is a hole in my chest were my heart was, and a hole in the sky where God used to be»

Som jo er mørkt og bittert. De to fremførte den også sammen på en TV-sendt konsert litt senere.

«Lily, Rosemary & the Jack of Hearts»
Lytt her
En fascinerende historie fra Dylan-klassikeren Blood On The Tracks som egentlig ikke helt passer inn tekstmessig med resten av platen. Mens de andre tekstene handler om brutt kjærlighet i ulike former, er denne nærmest som et filmmanus å regne, og en intrikat historie om et planlagt ran med et interessant rollegalleri. De fleste andre tekstene har av mange, inkludert Dylans sønn Jakob, blitt antatt å være selvbiografiske, mens denne iallfall åpenbart ikke er det. Dylan selv har naturligvis ellers avvist at noen sanger fra platen handler om ham. Låten ryktes å ha blitt spilt på konsert en eneste gang, på Dylans avslutningskonsert i 1976. Men det finnes ingen faktisk setliste eller opptak derfra.

«Ain’t Talkin’»
Lytt her
Dette er avslutningssporet på hans flotte Modern Times-album fra 2006, en av hans virkelig gode«nyere» album (gitt ut 44 år etter debuten). En tekst sunget med gravrøst og en historie fra noen som har lagt det meste av livet bak seg og sloss med indre demoner. Nydelig melodi med en hjemsøkende fiolin som med litt velvilje kan minne om lydbildet til Desire 30 år tidligere. Spilt en rekke ganger på konsert, men det er blitt 13 år siden sist.