Påskens blandede bilder – 020426

Jo Nesbøs Harry Hole er i det siste blitt markedsført som en påskekrim, noe jeg ikke synes den bør klassifiseres som. Den er langt mer av en liksom-noir-serialisering av en roman om en politidetektiv (heller enn om saken detektiven jobber med), enn det vi forbinder med sesongens vanlige mysterier. Like forbannet er den sluppet på Netflix og like forbannet er det mange som har sett den – og enda en drøss som kommer til å se den. (I det minste begynne på den.) Ni episoder à 50 minutter krever jo litt av så vel seere, deres timeplan og humør, som av serien selv. (Like fullt og til tross for at den altså først og fremst følger Harry Holes ferd mot avgrunnen – via sorg og skam og selvpåførte sjelsskader – inneholder Harrys historie også et mysterium som skal løses.)

Da jeg selv jobbet meg gjennom serien slet jeg heldigvis ikke spesielt med lysten til å fullføre, men jeg la merke til – og lot meg irritere over – en god del rusk i maskineriet. Én ting er at åpningssekvensen presser på oss et tilsynelatende intenst ønske om å være noe den ikke er; til å ta oss med til et sted (et Oslo) som ikke eksisterer: Et slags liksom-eksotisk, thrillerkrim-fra-USA-univers som samtidig søker å være veldig norsk, veldig scandi-noir og ukunstlet ekte. En ligning som åpenbart ikke kan gå opp.

Direkte dårlig er serien likevel ikke. Langt ifra. Men for å kunne la deg rive med må du være villig til å overse ekstreme usannsynligheter, logiske brister og et lass med urimelig tydelig villedende villspor. Samt urealistisk irrasjonelle valg, musikk-/sangvalg hvis tekstlige tydelighet slår i hjel scenene de er ment å forsterke, og en skurk som er så skurkete at det blir forstyrrende – pluss et siste sjokk som vil få deg til å gremmes resten av året.

Til gjengjeld får du en historie, et plott og en seriemordersak med unektelig høy originalitetsfaktor, en Tobias Santelmann som overbeviser i hovedrollen, samt virkelig flott foto. Så hvis det holder for deg …

\

Noen ganger, kanskje til og med ofte, er det deilig å se en fransk film. Gjerne en krim. Da kan det nesten føles som filmen besitter en kvalitetskarakter simpelthen i egenskap av å være fransk. Hvilket selvfølgelig er fjompete. Gull er gull. Gråsten er gråsten.

Like fullt er det fort gjort å la seg forlede til å tro at en krim er god på grunnlag av folkene som er involvert. Som for eksempel i tilfellet A Private Life; et krimdrama med Jodie Foster og Danel Auteuil. Men som du forstår av innledningen på avsnittet, er det ikke alltid slik at dette stemmer. (A Private Life er dessverre ikke en god film.)

Jeg har lest omtaler av den både her og der – og de fleste beskriver filmen som artig, spennende og interessant. Jeg opplevde den dessverre som nokså mislykket. En film hvor balansen mellom komikk og spenning og mellommenneskelige relasjoner ikke er god. En film og en fortelling hvor man nesten hele reisen gjennom kjenner på forventningen om at det omkalfatrende, avgjørende, betydningsgivende øyeblikket når som helst vil inntreffe. Men så gjør det aldri det.

Både Foster og Auteuil leverer. Men plottet er for virrete, realismen glimrer med sitt fravær, og en hel del detaljer og poeng blir stående for seg selv i stedet for å veves inn i et overbevisende, fullendt mønster.

Men dersom du er i humør til slikt – eller i det minste til å se to voksne filmstjerner finne tonen i en film hvis plott jeg ikke røper av frykt for å frata den all spenning …

\

En film som skiller seg ut denne påskeuken, er Paradis. Den er Maria Sødahls første film efter suksessen med Håp (2019), og følger en dansk kjernefamilie (mor, far og to barn) som endelig har tatt seg råd til en skikkelig avslappende sydenferie. Mor jobber i kommunen, far er lærer, og økonomien er ikke av de beste, men nå var det altså virkelig på tide å koble av.

Hvilket selvfølgelig (i en film ved navn Paradis) ikke går som planlagt.

En sen kveld på vei hjem fra middag sneier den uoppmerksomme sjåførfaren borti en fotgjenger. Fotgjengeren viser seg å være en flyktning som – akkurat slik tusenvis av andre flyktninger fra Midtøsten og Afrika gjør det – bruker Kanariøyene som en mellomstasjon på vei til Europa. En skyldtynget familie gjør alt de kan for å hjelpe ham, før de forlater ham på sykehusets venteværelse, med en bunke euros i lommen.

Dagen derpå møter mannen opp på hotellet deres (eller luksusresorten, som det vel egentlig er) og ber om mer hjelp; mer penger. Familien hans (som sitter fast i Afghanistan) gjennomgår nemlig en ekstra vanskelig periode.

I tillegg til flyktningens insisterende blanding av ‘’Vær så snill!’’ og ‘‘Er ikke vi venner, da?’’ – som på mange måter er vanskelige nok for et ektepar, for ikke å snakke om et par med barneskolebarn som stiller de mest krevende spørsmål – må Louise og Mikkel (som foreldreparet heter) forholde seg til politi/myndigheter/en resort som misliker flyktninger; fastboende hotellansatte som er hyggelige mot gjestene, men voldelige mot flyktninger – samt en intern diskusjon om hvor mye penger de kan/bør/skal gi til Ahmad (som den skadde flyktningen heter).

Paradis er med andre ord en vanskelig film. Og genuint ubehagelig. De diskusjoner, pinlig-krevende situasjoner og problemstillinger den takler gjør det vondt å virkelig engasjere med den. Ikke fordi den er dårlig laget, men fordi tematikken er så vrien.

Dog skal det sies at en del av plottets krumspring er for drøye; et par av hovedpersonenes valg for usannsynlige. Så ikke forvent deg en perfekt pute- eller ubehagsfilm.

Paradis er like fullt en thinker. En film som sitter i, som evner å kombinere vakre, lekre, spektakulære bilder med stygge, ulekre, kjipe mennesker og holdninger.

Hvis du er klar for uforløst uhygge ispedd frustrasjon, irritasjon og provokasjon, er dette din film.

\

God påske.