Påskens kinokrim

Nå som påsken er over oss, og x antall aviser, nettsteder og radio- og tv-kanaler har ørten innslag og oppslag om årets påskekrim, er det kjekt å vite at man kan ha en førsterangs krimopplevelse også på kino.

Knox Goes Away er ikke bare andre gang Michael Keaton regisserer seg selv, thrilleren er også andre gang han regisserer seg selv som leiemorder. Men mens rollefiguren hans forrige gang (i The Merry Gentleman) slet så tungt med depresjon at han vurderte å ta livet av seg, er situasjonen for årets drapsmann, den titulære John Knox, nærmest omvendt. I tillegg til at han sliter med en stadig mer aggressiv demens, har en lei rekke med uforutsette omstendigheter og hendelser gitt ham et desperat behov for å rydde opp efter ikke bare ett, men to urimelig blodige «ulykkestilfeller».

Keatons stil som skuespiller er notorisk tricky å definere, men at han gjerne gjør god bruk av sine intenst blå øyne og de smått truende, semimaniske personlighetsantydningene som ligger og lurer like under overflaten, er ingen nyhet. At han har gestaltet så vilt og voldsomt forskjellige roller som avisredaktør, DEA-agent, Batman, gangster, narkoman, spøkelse, hamburgemagnat, lege og leiemorder, hjelper selvsagt ikke. Like fullt vil jeg våge den påstand at hans rollefigurer jevnt over (med enkelte unntak, så klart) besitter en stillferdig, betenksom verdighet, paret med den nevnte intensiteten. Noe som også er tilfellet med hans tilnærming som regissør.

John Knox (Keaton) jobber for en fast oppdragsgiver, sammen med den faste partneren, Muncie (Thomas McKinnon). Alt er ryddig og rimelig forutsigbart. Bortsett fra at Knox stadig oftere blir forvirret. Glemmer hvor han er, hva han skal – og hvorfor. Så lenge det kun er Muncie som legger merke til endringene hos Knox, går det greit. Så vidt. Men omtrent samtidig med at Knox omsider skjønner at han må informere sin oppdragsgiver, går det skikkelig galt. Ikke kun på jobben (jeg røper intet, så du får se selv); på privaten også.

Samme dag som Knox har fått dårlig nytt fra legen, ringer Miles (James Marsden) – Knox sin sønn, som han ikke har snakket med på minst et tiår – på døren. Miles har blod på klærne, en bandasjert hånd, tårer i øynene og en helt forjævlig historie å fortelle. Igjen snus Knox’ liv på hodet, helt nye planer må legges, hjelp må innhentes fra uvant hold, og sykdommen må holdes i sjakk. I hvert fall forsøksvis.

Michael Keaton utviser beundringsverdig tilbakeholdenhet i Knox Goes Away, både som skuespiller og som regissør. Gregory Poiriers manus byr på nok av overraskelser, uortodokse tilnærminger og muligheter for overspill til at en lett kan gå seg litt vill i dobbeltrollen «regissør-skuespiller». Men plottets og planens mange og til tider mystiske steg, grep og trinn presenteres uten unødvendig fancy knep; ekskone, elskerinne, politietterforskere og innbruddstyver sjongleres og håndteres på forbilledlig vis – og Knox’ forvirring, fortvilelse og innbitte kamp mot klokken formidles helt uten tilløp til overspill. (Selv Al Pacino, som har en liten (men viktig) rolle, er bemerkelsesverdig tilbakelent.)

Keaton og co. har med andre ord sydd sammen en uvanlig presis affære, hvor alle tråder nøstes opp, hvor hver brikke faller på plass – og hvor alle våre spørsmål besvares til slutt. Uten at det betyr at alt går efter planen, eller slik vi i salen så for oss at det ville. Og det er intet mindre enn imponerende godt gjort. 

Knox Goes Away har premiere onsdag 27. mars.