Det er ikke mange andre artister fra det som må omtales som gamle dager som har en liknende nåtidsrelevans som Patti Smith. (Foto: Jo Hale / Getty Images)
Vi har gjennomlevd den første uken i 2023 og tør kanskje etterhvert begynne å studere kalenderbladene. Hva vil eksistensen innebære de kommende ukene og månedene? Hva skal vi fylle dagene med? Mulig inspirasjon kan hentes hos Patti Smith og hennes nye bok A Book of Days. Ett bilde og en kort tekst hver dag, med grunner til å holde seg i live.
For Patti Smith er uansett hver eneste dag en som en gave. Hun er gammel nok (76) til å ikke kunne ta noe for gitt lenger, og hun har mistet mange. På en annen side er livet hennes preget av aktivitet og energi og en følelse av evig ungdom. Nylig ble det offentliggjort at hun skulle spille to konserter på Sentrum Scene i Oslo i juni – nå har hun besøkt landet svært mange ganger i moderne tid, men hennes ihuga fans og den stadige rekrutteringen av yngre beundrere er en så solid kraft at hver gang føles som den første og siste i kombinasjon. Det er ikke mange andre artister fra det som må omtales som gamle dager som har en liknende nåtidsrelevans som henne. Jeg tror ikke nødvendigvis at det bare er musikken som trekker, den er strengt tatt ikke sååå bra, ikke spesielt mye bedre enn annen sammenliknbar musikk, i hvert fall. Det handler om henne. Hun er elsket. Fordi hun er en motstandskvinne, rå for alderen og alt det der, med en evne til å signalisere at musikk, poesi, nysgjerrighet og kunst faktisk er viktig.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Mange trekkes mot Patti Smith siden det er et inntrykk av at hun er en av få, kanskje den aller siste, som står støtt opp for sine idealer i en ellers bedriten verden. Det er utvilsomt et innslag av romantisering her.
Totebag-inventar
Smith er også et stil-ikon, så klart, og ikke minst forfatter og en ruvende forfatterskikkelse. Hennes mange bokutgivelser gir henne minst like mye oppmerksomhet som en eventuell ny låt ville gjort, sikkert mer. Disse bøkene signaliserer et vilt og kunstnerisk liv, men også verdier som tålmodighet, tilbaketrukkethet og pondus. Ja, det er Patti Smiths kulturelle personlighet som forbruker og turist som er hovedpersonen, mer enn den skapende komponisten/utøveren PS. Disse to elementene glir over i hverandre så det blir vanskelig å se hva som er viktigst. Kvaliteten på bokkatalogen hennes er svært ujevn, vil jeg si, med høydepunkt i diktsamlingen/fantasien The Choral Sea (1996) om kunstnervennen Robert Mapplethorpe, og selvbiografien Just Kids (2010), også den med Mapplethorpe som omdreiningspunkt. Den sistnevnte boken ga henne National Book Awards og var startskuddet på den renessansen hun fortsatt er midt inne i. Det var vanskelig å unngå denne boken i visse miljøer en periode, alltid stikkende opp av totebags eller liggende i hylla under urbane barnevogner. Men asså, jeg likte den svært godt jeg også.
Patti Smith er elsket, kanskje aller mest for at hun er et symbol på at musikk, poesi, nysgjerrighet og kunst faktisk er viktig. (Foto: Penguin Random House)
Svart kaffe
Andre bøker med poetiske selvbiografiske tekstfelt og opptegnelser hun har kommet med senere har ofte befunnet seg i det samme besnærende toneleiet, men har tidvis også vært fryktelig irriterende, påståelige, overtydelige banaliteter som jeg ofte har ønsket å kyle i veggen under lesing. Uendelig mange megetsigende beskrivelser av å drikke svart kaffe, namedropping av store poeter og kunstnere og musikere, «se her er en setning om et kornete foto av Rimbauds stol som jeg tok på et museum mens jeg var på turné», en stadig tilbakevending til kunstuttrykk hun oppdaget i sine formative år, poetiske mysterier jazzet opp av det omtalte kaffeinforbruket, og – ikke minst – et liv tydelig blottet for mobiltelefoner, merkevarer i butikkene, apper og alt det dritet som livet de facto inneholder for de fleste i dag, inkludert Patti selv. I litteraturen med stor L går man til den gamle kjøpmannen og fanger brød, smør, vin og et lite stykke ost (som antakelig så sykles hjem på en sort gammeldags sykkel). Man er sjelden innom selvbetjeningskassen på Kiwi og piper inn noe halvstekt fra Brødfabrikken og en Norzola på tilbud. Smith beskriver sin virkelighet, en semi-religiøs hyllest av kunsten og en følelse av tidløs ro. Men også hun må da stundom har dårlig tid til flyplassen hun også, så mye som hun er på farten, og annet mer basalt samtidsstress.
Frihetsfølelse
Patti Smith har heller ikke problemer med ironisk avstand til egne følelser og sin private kultur-kanon, i motsetning til Gunnhild Øyehaug, for eksempel, som i et av fjorårets sterkeste essays balet med tanker om den kunsten som sto aller sterkest for henne i yngre år, men som nå hadde bleknet, som om den tilhørte et annet menneske, ting som Radiohead, Tor Ulven og Giacometti. Patti Smith går fri av dette, hun lever et 100% u-ironisk liv og det er kanskje derfor hun går meg på nervene, samtidig som jeg på en måte også er misunnelig på henne av nettopp den grunn. Jeg ønsker også et mer uanstrengt forhold til min egen smak, i hvordan jeg blir oppfattet, og en følelse av å være fri i mitt tankeunivers, uten frykt for å dele det med hele verden. Å stå opp for det jeg tror på (samt å ha det som levebrød). Ikke tenke meg om hver gang jeg har lyst til utbasunere at jeg elsker Coltrane-liveopptak, Paris på 20-tallet, eller legge ut bilde av de gode bøkene jeg leser eller finner på loppemarked (dette siste gjør jeg riktignok innimellom, muligens pga vårsol-lykke)
Kjære bloggen, hilsen Patti Smith
A Book Of Days (Penguin Random House) er den logiske konklusjonen på denne problemstillingen. Det er en kunstfotobok som i hovedsak samler hennes Instagram-poster gjennom et år, presentert med megetsigende bildetekster. Hun fikk sin første mobiltelefon i 2010, og på oppfordring fra datteren begynte hun å poste på Instagram i 2018. I dag har hun 1,1 millioner følgere. Boken inneholder også innslag fra hennes Polaroid-samling. Før IG var hun en aktiv bruker av Polaroid-kamera, med samme type motiver, men da de sluttet å selge film til det, måtte hun melde overgang.
Boken består av ett bilde og en tekst per dag, mettet med innhold og konnotasjoner, både til hennes eget liv og karriere, men også til kunsthistorien som sådan.
Alle andre i verden ville blitt utledd dersom de brukte så mye energi på å avbilde bøkene sine sammen med en perfekt plassert kaffekopp. Hun er innom gravsteinene til store poeter, tenkere og livskunstnere og legger ut sepiatonet fotografi sammen med et visdomsord. Hvor patetisk kan man være? Det er i løpet av denne fotokalenderen mange slike flaue innslag, samtidig blir jeg også litt varm om hjertet av det, fotografiene er ofte vakre og boken er riktig lekker, tykk og i lite format, det som er avbildet betyr noe for meg, det er mye gjenkjennelse, men det viser også en hverdag som er utenfor rekkevidde. Se der er Jim Carrolls krøllete Penguin-paperback av en Bruno Schultz-bok, der er hennes avdøde ektemann Fred «Sonic» Smiths skjønne Mosrite-gitar (kun spilt på av ham selv), der er Sam Shepards lommekniv, der er Patti’s kopp som hun fikk av datteren Jesse (ornamentert med roser og ordet «mama»), der er Georgia O’Keefes seng.
