Penger på bok

Dagens Næringsliv takket nettopp av den beryktede journalisten og eventyreren Eskil Engdal, men det finnes fortsatt gode penner på lønningslisten der. En av dem er Lars Backe Madsen. Han er antakelig glad i dag, siden Norge slo Wales 3-1 i spillet fotball i går. Den kampen så jeg ikke, men jeg hørte i det minste på den: idrett på radio er svært undervurdert. Backe Madsen var blant de mange som var borte i Sambandsstatene i sommer, og skrev daglige, morsomme og engasjerende rapporter for avisen (som til og med trykket det i midtukeavisene som ellers er blottet for kulturstoff). Tekstene og reisen er så klart grunnlaget for hans blodferske bok «VM-dagbøkene» (Gyldendal) men mesteparten er nyskrevet. Det kommer litt vel mange bøker om denne fantastiske sommeren nå - jeg føler egentlig at jeg ikke har nok avstand til den ennå. Men Backe Madsen sin er skikkelig fin.

Det er også hans andre bidrag til bokhøsten, om enn det ikke er like trivelig tematikk nødvendigvis. Her kan han også trekke veksler på kunnskap om norsk næringsliv. I «Norsk hybris. Fortellinger fra verdens mest nyrike land» (Gyldendal) får vi erkjennelsen av at gode gamle Norge og våre fine hverdagslige likhetsverdier post Einar Gerhardsen nok har forsvunnet. Han følger sporet fra jappetiden på 80-tallet og fremover. Slimål-idealet har jo sannelig også eskalert de siste par årene, noe som på sikt også gir en effekt på samfunnet som sådan. Og på unge menn. Men også denne utviklingen kan formuleres med snert. Og med musikk, for den saks skyld. Forfatteren er svært glad i musikk, og tok det ikke tungt da han ble bedt om å fortelle om fem sanger om pengers betydning.

*

Det finnes gode sanger som handler om penger, eller kanskje særlig mangelen på penger, men hvor tittelen tyder på at teksten kan handle om noe annet. For å gjøre det enkelt, har jeg derfor valgt sanger som faktisk inneholder ord som money og rich. Med ett unntak, som jeg tar først.

Pulp
«Common People»
(1995)
Lytt her
Sangen handler ikke direkte om penger som sådan, men om klasseturisme – og jeg ser for meg en hel spillefilm basert på det jeg hører Jarvis Cocker synge. Noen ganger har jeg fantasert om hvem som i så fall kunne ha spilt hovedrollen som den rike greske kunststudenten som erklærer til sin engelske arbeiderklassevenn på Saint Martins College at hun vil leve som «vanlige folk», ligge med «vanlige folk» og «vanlige folk som deg», som vel er vokalisten selv. Cocker studerte jo selv ved Saint Martins i sin tid. Siden jeg ikke har noen særlig peiling på unge greske skuespillere på midten av 1990-tallet, har jeg endt opp med at rollen til den greske klasseturisten burde gått til en ung (og foreløpig ukjent) Penélope Cruz. Jarvis Cocker kunne spilt seg selv, der han forklarer henne at romantiseringen av livsstilen til den britiske arbeiderklassen er skammelig, at hun aldri vil forstå hvordan det er å vokse opp i fattigdom og nød, i en kald leilighet over en butikk, med en hund i hjørnet som når som helst kan bite deg.

Daryl Hall & John Oates
«Rich Girl»
(1977)
Lytt her
Jeg elsker melodien, så den må med her. Teksten er ganske enkel og handler om den bortskjemte jenta som can rely on the old man’s money, men ikke vet så mye om empati, modenhet og menneskelige relasjoner. Det morsomme er at den bortskjemte jenta først var ment å være en bortskjemt gutt. Daryl Hall skrev, så vidt jeg vet, egentlig om en mann som het Victor Walker, den styrtrike ekskjæresten til hans egen kjæreste Sara Allen, og som ikke var låtskriverens kopp med te . «Rich guy» lå imidlertid ikke så bra på tungen (og i andres ører) da han skulle synge, så Daryl skiftet kjønn på ham.

Patti Smith
«Free Money»
(1975)
Lytt her
Teksten er mer poetisk enn rocketekster pleier å være, så jeg tør ikke si sikkert hva teksten dypest sett handler om. Men vi hører om en som drømmer om å få så mye penger at hun kan gjøre som hun vil, og Patti Smith har fortalt at moren var en inspirasjon, siden hun stadig drømte om å vinne i lotteri og komme seg ut av familiens økonomiske knapphet. Samtidig oppfatter jeg at Patti Smith også driver kritikk av pengegalskapen i det amerikanske samfunnet her, men det er sikkert bare fordi jeg alltid tror at Patti Smith er en sint dame som er kritisk til penger og makt. Uansett er sangen så tøff, og fra et av mine favorittalbum (Horses), at den må med.

Barrett Strong
«Money (That’s What I Want)»
(1959)
Lytt her
Teksten handler om at det slett ikke er slik at det viktigste i verden er gratis, men at man faktisk trenger penger for å overleve. Budskapet er nesten det omvendte av det Lennon og McCartney senere hadde i «Can’t Buy Me Love», som også kunne ha vært en av mine fem utvalgte. Berry Gordy og Janie Bradford, som skrev «Money», var lei av romantiseringen av gratis lykke. Gordy skal ha forklart Bradford at det han ønsket seg mest akkurat da, ikke var kjærlighet, men penger. Resultatet ble Motowns (så vidt jeg vet) første hit, men historien om sangen varte lenger enn noen uker på Billboard. Barrett Strong hevdet senere at han selv hadde vært med på å skrive «Money», men at navnet hans forsvant fra låtskriverkreditten. Dermed oppsto det en ufrivillig komisk strid om hvem som hadde krav på pengene fra sangen om at det eneste man egentlig vil ha, er penger.

Pet Shop Boys
«Opportunities (Let’s Make Lots of Money)»
(1985)
Lytt her
Ikke nødvendigvis noen personlig favoritt, men den ble skrevet under jappetiden og jeg synes både tekst og melodi reflekterer den tiden godt. Den ble skrevet i 1983 og kom ut som singel første gang i 1985, da Thatcher-epoken var på sitt mest kyniske og appellerte til opportunisme og pengejag, lettvinte løsninger og forestillingen om at enhver idiot kunne bli rik. Ask yourself this question, do you want to be rich? synger Neil Tennant, og det er ikke ment som en japphymne. Tennant leste New Statesman og stemte Labour på den tiden. Skrytet om Sorbonne-studier, begavelse og ideen om å finne en partner – I´ve got the brains, you´ve got the looks – er del av en dustete plan om å bli rike, og det er så tydelig satirisk at enhver burde skjønne det. Men ikke alle: Her i Norge var sangen populær blant folk som fra 1985 og utover dro på Unge Høyre-møter med majones i håret, Docksides på labbene, lakserosa Pringle-genser over skuldrene og skrålte «for livets glade gutter går solen aldri ned» mens de drakk perlende rosévin (Mateus) fra flasker som senere ble lysestaker . Jeg var selv en av dem. Denne epoken er også startpunktet for min bok, Norsk hybris.