Perfect Dream Scenario Days (with Argylle)

Nicolas Cage har spilt i mye dritt. Ikke fordi han er en dårlig skuespiller (for det er han ikke), men fordi han har tatt mange dårlige valg. Først ved gjentatte ganger å gifte seg, skille seg (og få barn som døpes Kal-El – altså navnet til Superman, gitt til ham på tegneserieheltens fødeplanet, Krypton), slik at han (Cage; ikke Superman) må ta ekstra mange jobber for å betjene kostnader som barnebidrag, skilsmisseadvokater og annet – noe som igjen fører til at han langt oftere enn ønskelig ender opp i filmer av lavere kvalitet. For å si det forsiktig.

Men innimellom, som for eksempel når han blir med på spøken om egen persona og karriere – så som i The Unbearable Weight of Massive Talent - er han super. Ikke like super som i toppfilmene Birdy, Wild at Heart, Leaving Las Vegas og Adaptation, men likevel. Uansett er han nå å finne i hovedrollen i den nye og fantastisk ville fabelen fra Kristoffer Drib/Syk pike Borglis hode. Hvilket frembringer spørsmålet: Er Dream Scenario en bedre film enn gjennomsnittlig for Mister Cage?

Vel. Som vanlig med Borgli har filmen utgangspunkt i en god idé, uten at dennes fulle potensial utnyttes. Men i «Dream Scenario» har han altså Nicolas Cage i hovedrollen, og han gjør en strålende jobb (perfekt castet som han er) – noe som gjør det lettere å like filmen enn den egentlig fortjener. Like fullt blir det efterhvert umulig å ikke la seg skuffe over hvordan den gode ideen (og den sterke oppbyggingen mot et potensielt sensasjonelt klimaks) skusles bort.

Paul Matthews (Cage) er en superdøll foreleser ved et fisefint østkystuniversitet. Han er gift, har to døtre, en gørrkjedelig garderobe, hårreisende (unnskyld) frisyre, og dårlig selvtillit. Men verst av alt er hans tendens til å gjøre enhver hendelse og ethvert problem til noe som først og fremst handler om ham. Så når han dukker opp i eldstedatterens forstyrrende drøm, retter han fokus mot sin egen fremferd. I hennes drøm.

Ikke lenge efter dukker han opp i andre menneskers drømmer. Vilt fremmede menneskers drømmer! Og drømmene til flere av hans studenter. Fellesnevner for Pauls drømme-tilstedeværelse er at han er passiv, observerende, ikke-agerende. Hvilket er akkurat tilstrekkelig ikke-truende til at han blir gjenkjent, omtalt og berømt på en hyggelig, (og selvsagt) viral måte. Berømmelsen går ham til hodet – hvilket gjør at alt endres. Først begynner han å agere i folks drømmer, så begynner drømmene å bli til mareritt – og så begynner folk å frykte Paul. 

Når man ser filmen oppleves innledningsvis progresjonen som spennende og interessant, både emosjonelt og intellektuelt. Men så begynner man å lure: Hva er poenget? Hva vil Borgli si? (Det er åpenbart at han har noe på hjertet, utover å underholde.) Og efterhvert som filmens siste partier farer over lerretet blir det tydelig at Borgli enten har valgt å overlate dette spørsmålet til publikum, eller at han selv ikke har klart å bestemme seg. Eventuelt ikke har evnet å formidle beslutningen han selv har fattet. Uansett blir vi sittende med en følelse av ufullstendighet. Er filmen en kommentar på vår tids oppheng i virale fenomen? På kjendiseri? På selvopptatthet?

Noen ganger er slik ambiguitet forfriskende og interessant. Andre ganger ikke.

Men, og uansett alt annet; hvorfor har Paul den forferdelige frisyren? Med to tenåringsdøtre og en oppegående kone; hvordan er det mulig å ha slikt et hår? (En munkefrisyre med ekstremt overlegg på venstre side, som er umulig å ignorere for folk med øyne.) Dette gjør det svært vrient å ta noe som helst av det vi ser på alvor. Noe som er ekstra uheldig for en filmskaper som tydeligvis har noe han vil si. 

Perfect Days

Wim Lidenskapens vinger og Paris, Texas Wenders’ nyeste har sin handling lagt til Japan, nærmere bestemt Tokyo. Og den er (som vanlig) ganske så fantastisk – både i handling og form. For det første dreies den rundt hverdagene til en mann som vasker flere av storbyens (fantastisk flott designede) offentlige toaletter. For det andre er den så gørrkjedelig repetitiv, og samtidig spennende, at den er umulig å ikke la seg fascinere av.

Ja, du leste riktig. Filmens hovedperson vasker toaletter, noe som i seg selv ikke er interessant i mer enn fem minutter. Det som holder på vår interesse er hvordan hverdagen (livet) hans skildres - og hvorledes hans mange hverdagslige møter innvirker på livet hans. Og ja jeg husker jeg sa den var kjedelig. Men det er kun delvis beskrivende. For det lar seg bare ikke glemme at det er noe helt fantastisk, om ikke enestående, ved film på kino.

Det å sitte i en sal sammen med andre mennesker kan få deg til å oppleve filmen, livet og verden på en helt egen måte. Og det er nettopp det som skjer når man ser Perfect Days. Til å begynne med er filmen mest sær. Så, efter hvert som tiden går – og den går sakte – skjønner man at noe annet, i tillegg til observasjoner av toalettvasker Hirayamas repetitive hverdag, vil åpenbare seg. Når dette «annet» omsider gir seg til kjenne; når vi forstår bakgrunnen for både filmens og mannens eksistens, føles det fint. Kanskje til og med herlig. (Bortsett fra den kjempestore elefanten i (film)rommet; Hirayamas forhold til hygiene.)

Argylle

Herlig er dessverre ikke et ord man på noe vis kan bruke om Argylle. Til tross for at den påkostede filmen er regissert av Matthews Vaughn – mannen bak Kick-Ass og Kingsman - er den intet mindre enn elendig. Provoserende elendig. Faktisk var den så slitsom å sitte seg gjennom at jeg begynte å pakke sammen sakene mine en hel halvtime før den var ferdig. I løpet av et ordinært filmanmelder-år har jeg kanskje to (sier og skriver 2) slike opplevelser.

Argylle starter som en tullefilm, glir over i en vittig film (via en tøysete god intro og et smart premiss), før den skeier ut og bort i et usmart, umorsomt, uintelligent rør av dårlige ideer og sleivete forsøk på intelligent actionkomedie. Skuespillerne (Bryce Dallas Howard, Sam Rockwell, Henry Cavill, Catherine O’Hara, Bryan Cranston og Samuel L. Jackson!) gjør så godt de kan, men kombinasjonen av det foreliggende manus (Jason Fuchs) og Reeves’ regi gjør det umulig å nå høyere enn midt på treet. For så å skli nedover og nedover. Og enda lenger nedover.