Pinsens blandede bilder

Først ut er en av de ganske gode, nemlig Primavera – Vivaldis Venezia. Operaregissør Damiano Michieletto valgte Tiziano Scarpas roman Stabat Mater da han skulle debutere som spillefilmregissør.

Filmatiseringen har så klart gjort noen endringer i originalmaterialet, men forteller fortsatt historien om da (en fiktiv utgave av) Vivaldi var dirigent ved en slags musikkskole for foreldreløse. Og mens Vivaldi underviser og dirigerer orkesteret ved det som også kan kalles et barnehjem – Ospedale della Pietà – oppdager han et særskilt talent, i form av fiolinisten Cecilia (en eminent Tecla Insolia).

Cecilia er en stusslig og stakkarslig foreldreløs pike som aldri har kjent sin mor, som ligger an til å giftes bort til en soldat så snart krigen er over – og som antar at hun må legge fiolinen/ musikken/hennes kunstneriske fristed på is så snart hun blir soldatens kone.

Enkelte har omtalt Primavera (filmens originaltittel) som «treg», «oppstyltet» og/eller «teatralsk». Andre har pekt på den mannlige hovedrolleinnehaveren (Michele Riondino) sin noe flamboyante rolletolkning, samt at vi får høre forsvinnende lite av Vivaldis ‘Primavera’ (‘Våren’) i selve filmen; kun under rulleteksten.

Vi på vår side sier at selv om enkelte kritikere har rett i deler av sin nedrakking, vil vi fortsatt si at filmen heller bør omtales som seig, sensuell og lekker.

\

Den andre ganske gode filmen er også musikalsk. En musikal, faktisk. Og ikke en hvilken som helst musikal, men den som åpnet fjorårets Cannes-festival og som der og da ble sablet ned av et nokså samlet kritikerkorps.

Like forbannet synes vi Smaken av Paris har noe ved seg. Historien den forteller er hverken særlig original – en dyktig hovedstadsbeboer (Cécile) vender hjem til småbyen hun kom fra for å hjelpe foreldrene på grunn av farens helseproblem, for der å re-evaluere sitt eget liv og egne (profesjonelle så vel som personlige) valg – eller finurlig innrammet. Ikke engang musikal-elementet oppleves som smart. Ikke er det velgjort, interessant eller fengende, for den saks skyld. (Omarbeidede versjoner av 80-tallshits som fremføres på fint lite naturlig og/eller medrivende vis hjelper ingen film.)

Men hovedrolleinnehaver Juliette Armanet (som faktisk kan synge) har en distinkt personlighet, en ukunstlet fremtoning og en fin kjemi med det øvrige ensemble.

Naturligvis treffer Cécile på sine gamle venner – inkludert sin ungdomskjæreste – mens hun er på besøk, og miksen av de motstridende følelsene hun er fylt av (hennes første restaurant i Paris skal åpne om to uker og hun mangler en signaturrett til åpningen; hennes far er sta og vrang og på nippet til å få et infarkt; hennes mor virker å være dypt ulykkelig; gamlegjengen vekker til live et lass med minner; samboeren hennes dukker plutselig opp; hun er gravid) gjør at alt brått er i spill: Jobb, sivilstatus, selvbilde – med mere.

Som seg hør og bør lurer mangt et skjult motiv mens gamle følelser blusser opp igjen, og nettopp i tilforlateligheten i fremstillingen av ringvirkningene dette har, ligger filmens kvalitet. Så selv om musikalnumrene i liten grad overbeviser, redder filmens emosjonelle ekthet filmopplevelsen.

\

Opplevelsen av å se André «Trolljegeren» Øvredals nye film reddes imidlertid ikke av noe som helst. Passenger er en forferdelig film, takket være et manus (av d’herrer T.W. Burgess og Zachary Donohue) så fullt av vås, visvas og vrøvl at man må være urimelig lettpåvirkelig for i det hele tatt ha et hint av en sjanse til å la seg imponere; langt mindre skremme.

Hvilket er et problem, idet Passenger er en skrekkfilm. Vårt tips til deg er derfor: Hold deg unna denne filmen.

\

En annen film du likesågodt kan la være å bruke tid og penger på, er The Mandalorian and Grogu. Med mindre man lengter efter en miks av barnlig ungdomsfilmaction, barne-tv-figurer og innledende sekvenser hvor romskipene ser ut som hjemmesnekrede modellfly og har et generelt realismenivå på par med Flåklypa Grand Prix, da. (Før man overraskes av enkeltstående CGI-effekter som kan lure hvemsomhelst.)

Mandalorian-mannen skyter ned skurker i øst og vest, på langt mer brutalt vis enn filmens barnevennlige tone ellers skulle tilsi, mens Grogu-figuren mest av alt minner om en hårløs Gremlin, med tilhørende overbevisende bevegelsesmønster. (Og selv om Grogu besitter særskilte evner (‘The Force’), ser ikke bruken av dem ut til å bestemmes av når det er smartest å hente dem frem, men når det passer best for handlingen/spenningen i filmen.)

Plottet oppleves som en rip-off av sesong ni av voksenanimasjonsserien Archer (altså Archer: 1999-sesongen, eller Archer in Space, om du vil), men helt uten dennes vidd, sarkasme og intelligens – paret med en middels god episode av Netflix-serien Love, Death & Robots. I tillegg serveres vi ‘naturlige’ omgivelser hentet fra Ewok-planeten Endor, bylandskap stjålet fra Blade Runner, og en veldig viktig redningsaksjon som bringer tankene tilbake til Flåklypa Grand Prix, denne gang oppdatert til Fantastic Mr. Fox-nivå. (Pluss en undervannskamp så teit at jeg mintes Val Kilmer sin i Top Secret.)

I promoteringen av filmen brukes ordene «Forged for IMAX», i et forsøk på å overbevise oss om at The Mandalorian and Grogu bør sees i nettopp det formatet. Det notatet jeg skrev ned aller kjappest så snart pressevisningen var ferdig, leser som følger:

Forged for IMAX, my ass.

\

Fra den ene barnefilmen til den andre: Diplodocus og den magiske hokus pokus er en aldeles herlig affære, proppfull av innfall, overraskelser og festligheter. Husets åtteåring beskrev den som «… veldig fin! Den veksler mye mellom glad, trist, spennende og morsom!» – og selv en gammel grinebiter må jobbe hardt for ikke å si seg enig i det.

Idérikdommen og gjennomføringsevnen er på nivå med Netflix-serien The Midnight Gospel (som jeg anbefaler alle), så har du noen du kan tenke deg å ta med på denne: Gjør det!

\

Til slutt henter vi frem en ganske god en. Obsession er på papiret en begredelig standardisert horror, om en ung mann som er ulykkelig forelsket i sin barndomsvenn og kollega, og som via fjollete omveier ender opp med å bryte en ønskekvist idet han ønsker at hun skal «… elske meg mer enn noen annen i hele verden».

Når hun plutselig gjør nettopp det, blir han først glad, men usikker, derefter ekstatisk – og til slutt livredd. Drømmekjæresten hans er nemlig en psykopat. Eller, vent: Hun er besatt av en ond ånd, mens hennes sanne jeg kun tidvis titter frem, noe som for ham blir både forvirrende og skremmende. (For oss: Not so much.)

Efter en lang rekke A4-plotvendinger, samt et knippe krasse voldssjokk, kommer vi imidlertid til en fortreffelig forferdelig slutt, som faktisk gav meg glede. Ren og uforfalsket hverdagsglede. Tenk det.

\

God helg og god pinse.