Platearkivet: «Walk Away Renee»

Denne gang har vi fått besøk av den eksepsjonelle platekjenneren Even Johan Ottersland, også kjent som DJ Lemon Fogg. Han utdyper under her om utvalget han har gjort i en Spotify-liste der den klassiske, sofistikerte sekstitallspophiten «Walk Away Renee» av The Left Banke blir tolket i hue og ræva av forskjellige kunstneriske temperament.

«Walk Away Renee» er en tidløs låt som ble utgitt av det amerikanske kultbandet The Left Banke i 1966. Den ble skrevet av bandets keyboardist Michael Brown, i samarbeid med Steven Stolow, Tony Sansone og Bob Calilli. Sangen er mest kjent for sin karakteristiske keyboardintro, som gir den et umiskjennelig lydbilde. Vokalist Steve Martin Caro leverer dessuten en inderlig framføring. «Walk Away Renee» handler om å måtte gi slipp på noen man elsker. Gjennom årene har flere artister laget sine egne versjoner av «Walk Away Renee». Noen versjoner ligger tett opp mot originalen, mens andre tar seg større kreative friheter. Her er et utvalg med tolv kreative tolkninger av låta. Originalversjonen i, stereomiksen fra 1992, setter punktum.

Gene Page Orchestras versjon av «Walk Away Renee» gir et orkestralt preg til den allerede følelsesladde sangen. Gene Page var en talentfull arrangør og dirigent, som tok på seg oppgaven med å gi denne klassikeren en ny dimensjon gjennom rike orkestreringer. Pages arrangementer forsterker det romantiske og melankolske i originalen, og den rike klangen av strykere og blåseinstrumenter tilfører et sofistikert preg. Tolkningen bevarer essensen av «Walk Away Renee», samtidig som den gir lytterne en frisk opplevelse.

The Four Tops lagde en minneverdig versjon av «Walk Away Renee», som ble utgitt i 1968 på albumet deres ved samme navn. Gruppens versjon opprettholder den melankolske stemningen og lidenskapen fra originalen, samtidig som de tilfører sitt eget unike soul-preg, anført av Levi Stubbs kraftfulle vokal. The Four Tops’ versjon ble en verdenshit, og den klatret til en 6. plass på norske hitlister. Det var ikke uvanlig å lage versjoner på andre språk for å sjarmere lyttere verden over. Den italienske versjonen er i så måte en interessant kuriositet for de som allerede kjenner den engelske versjonen.

Britiske Terry Reid er kanskje mest kjent for å takke nei til å bli vokalist i Led Zeppelin. Han oppnådde ikke samme verdensomspennende berømmelsen som hans samtidige, noe han nok kan takke seg selv for, men han har forblitt en musikers musiker og en kultartist for noen. Han blandet elementer fra rock, blues og folk og var på mange måter like allsidig som Robert Plant. På albumet Rogue Waves fra 1978 tolket han «Walk Away Renee» med frie tøyler og høy intensitet.

Gabor Szabo var en ungarsk-amerikansk jazzgitarist og komponist med en unik tilnærming til gitarspilling, hvor han kombinerte jazz, folkemusikk og verdensmusikk. Han emigrerte til USA på midten av 1950-tallet og ble en sentral figur innen jazzscenen på 1960-tallet. Han var kjent for å introdusere gitareffekter som for eksempel wah-wah-pedalen i jazzmiljøet. Han ble gradvis mer eksperimentell og utforsket elementer av rock og psykedelia i noen av sine verk. På albumet 1969 covrer han tilfeldig valgte hits på en måte som kunne sneket seg inn i en heis, en klesbutikk eller café, selv om det låter mer subtilt enn som så. Han nærmest snubler over «Walk Away Renee» men berges av sin kunstneriske integritet. 

Formula 3 var et fremtredende band innen den italienske progrockscenen på 70-tallet. De kombinerte elementer av hard rock, psykedelia og folk. Bandet var kjent for å skape komplekse arrangementer og eksperimentere med lydlandskapet, og de ble anerkjent for sin tekniske dyktighet og nyskapende tilnærming til musikkproduksjon. De ga ut fire spennende album mellom 1970-73 før de ble oppløst. Deres versjon av «Walk Away Renee» er hentet fra debuten deres Dies Irae fra 1970 – den eneste låta på albumet med engelsk tekst. Denne ligger nært opp mot intensiteten i Terry Reids tolkning, selv om den er noe røffere.

På mini-albumet Girl at Her Volcano fra 1983 tolker den amerikanske sanger-låtskriveren Rickie Lee Jones flere tidligere låter som «Under The Boardwalk», «My Funny Valentine» og «Walk Away Renee». Hun tilfører her atmosfæren og intimiteten som normalt kjennetegner Jones' karakteristiske og melankolske vokalstil. 

Perkusjonisten Willie Bobo bidro til popularisering av latin jazz og boogaloo i USA. Hans tolkning av «Walk Away Renee» fra albumet Spanish Blues Band (1968) er nok den muntreste versjonen av låta på denne lista, hvor bortvandringen tilføres litt hoftevrikking.

Orpheus ga ut sin versjon av «Walk Away Renee» i 1968 på albumet Ascending. Orpheus' tolkning skiller seg ut ved å beholde den følelsesladede atmosfæren, men med bandets eget musikalske preg. Det er en jevn og melodiøs framføring og deres arrangementer inneholder karakteristiske elementer fra psykedelia og folk. Bandets vokalist, Bruce Arnold synger med myk og engasjerende røst. Låta høstet i sin tid anerkjennelse og respekt for sin kreative tolkning.

Det skjuler seg nok flere versjoner av «Walk Away Renee» under ulike språktitler. Den islandske versjonen fra 1969 av sanger og skuespiller Björgvin Halldórsson er ett eksempel. Björgvin var med i Hljómar, før han ble en kjent TV-personlighet på Island. Her må jeg forøvrig takke Bernt Erik Andreassen for inngående kulturkunnskap. Han tipset meg om denne versjonen. Ellers ville jeg nok aldri oppdaget «Þó líði ár og öld». 

Låta og bandet fikk en renessanse i alt rockmiljøet 80-tallet, da garasjerock- og psykedelia-fans gjenoppdaget 60-tallet via brukthyllene. Det finnes flere coverversjoner og band som hentet inspirasjon fra The Left Banke, noe som blant annet ledet til en utgivelse av bandets kansellerte tredjealbum, ved siden av diverse reutgivelser. Boston-bandet O Positive brakte friskhet og originalitet til sin versjon, noe som gjør den hakket hvassere enn andre konkurrenter. 

Det finnes haugevis av nyere artister som hyller «Walk Away Renee», med variable resultater. Lake Forest er et soloprosjekt for Will Whitwham fra Toronto-bandet Wilderness of Manitoba. Han fremfører en myk og deilig versjon, som fint kunne vunnet begeistring fra et dommerpanel i en sliten sangkonkurranse på TV. 

Så kommer vi til den mest kreative og frie tolkningen av «Walk Away Renee» med punk-folk artisten Billy Bragg. Her snakker vi nok mer om sampling enn en coverlåt, ettersom Bragg serverer et rørende og humoristisk dikt med kun melodien spilt nydelig på akustisk gitar. Låta befant seg på B-side til singelen «Levi Stubbs’ Tears» fra 1986, han fra The Four Tops altså - så der har vi inspirasjonskilden.

Tekst Even Johan Ottersland