Plater og poesi

Hallo i vrimmelen! Det skjer mye overalt, og vi skal prøve å bidra litt selv også. Første helgen i september går vi sammen med Norsk Amerikansk Litteraturfestival og lager noe som heter NALF 2026. I år gjør vi det litt annerledes (igjen). Fra torsdag 3 september til lørdag 5 september på henholdsvis Litteraturhuset, Kunstnernes Hus og Becco. La oss kalle det en litterakulturfestival med USA-fokus.

Her er programmet i grove trekk. Følg med på nettsiden for nærmere presentasjon når fingrene er klare. Og: Subject to change, som det heter.

Torsdag 3. september, Litteraturhuset

• «The Case of the Caprice of Lost Time» med Rune Christiansen og James Wood
• Session om Thomas Pynchons forfatterskap, med Preben Jordal m. fl.
• Amerikansk litteratur i dag

Fredag 4. september, Kunstnernes Hus

• Kinovisning av Everybody Digs Bill Evans (regi Grant Gee, 2026)
• Kåseri om jazz - America's original art form
• Konsert med Tarald Kongshaugs American Songbook

Lørdag 5. september, Becco

Dagtid, 14.00 - 16:00

Presentasjon av tre sentrale, amerikanske forfatterskap, ved Gunnhild Øyehaug, Julia Aagenæs Wiedlocha, Endre Ruset og Joakim Kjørsvik

• Amina Cain
• Sharon Olds
• Joy Williams

Kveldstid, 22:00 - 02:00

Soul DJs

Det er vel ikke helt uinteressant likevel, og med billetter til 100 kroner og noe gratis er det ingen grunn til å klage.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Annonse

Denne helgen kan man for eksempel ta turen ut til Henie Onstad Kunstsenter og se utstillingene om maler Kai Fjell, og Lise Wilhelmsen Award-vinnerutstillingen av Lap-See Lam. Godt nok i seg selv. Men lørdag er det festivalen «Musikk på Huset» i tillegg, med bl.a. DJ Todd Terje, Hubbabubbaklubb, André Bratten, Emma Jensen og Kaja Gunnufsen.

Søndag er det et av landets fortsatt råeste liveband Motorpsycho på den vakre utescenen der, knadd rett inn i kunsthistorien. HOK er fortsatt en fjetrende total-opplevelse.

Om du ønsker å holde deg på nedre Løkka er det den geniale Blow Out!-festivalen på Café Mir fredag og lørdag, med norsk og internasjonal improvisasjonsmusikk, out-rock og mye annen overrumplende musikk. Jaggu dukker ikke en fra Motorpsycho opp der også. Anbefales! Sjekk programmet og åpne hodet.

Eller: Dra til Moss!

Bøkene kommer hjem til Moss

Denne helgen arrangeres sylskarpe Møllebyen litteraturfestival, med «hjem» som tema. Her er noen bøker som forklarer det hele.

Vi er tydeligvis ekstra glade i kulturarrangementer som skjer Moss, og denne helgen foregår en moderne klassiker innen akkurat det feltet. I Møllebyen, som på sommeren er åsted for musikkfestivalen Lyse Netter og hele året for kulturhuset House of Foundation, er det tid for den årlige litteraturfestivalen. I likhet med de mange fristende utgivelsene på forlaget HOF som kommer i et bankende kjør, er det ekstra vekt på poesi og filosofi. Hele ni nye titler skal utgis nå. Og alt med en forkjærlighet for det lille papirbokformatet, chat books, hefter og andre herligheter. Søndag er det en spesialdag om akkurat dette. Det må være cellulose-duften som henger igjen i luften og skaper ny papir-energi.

Årets tema beskrives slik: «Tilhørighet, intimitet, håp, tap, rotløshet, savn, nostalgi – hva er et hjem?». Vi ba redaksjonen i H//O//F, Ida Mellbye Andenæs, Anders Fjeld, Paal Bjelke Andersen, Julia Nessrin og Hannah Winther, om å velge fem utgivelser som viser årets festivaltema slik det kan nedfelle seg på boksidene.

Fady Joudah, […] (oversatt av Monica Aasprong og Ida Melbye Andenæs)

Den prisbelønte palestinsk-amerikanske poeten og indremedisineren Fady Joudah skriver – med hjertet i Gaza og kroppen i USA – diktsamlingen […] i sanntid i de siste månedene av 2023. Boka dissekerer med en kirurgs presisjon og en poets følsomhet folkemordet i Gaza til «en verden som ikke ser». Joudah har i løpet av folkemordet mistet over 100 familiemedlemmer, men forvent ikke bare sorg, dette er en hyllest til liv og kjærlighet, til planteliv og eros, til alt det okkupasjonsmakten prøver å utslette. Her møtes arabiske og vestlige litterære tradisjoner, i dikt som fortsetter å folde seg ut som kronblader for leseren, men ikke fullstendig røper sine indre hemmeligheter – slik bokas tittel er pregnant med mangeartede betydninger, men også stillhet.

Giorgio Agamben, Det åpne. Dyr og menneske (oversatt av Gisle Selnes)

Vestens filosofihistorie har vært drevet frem av spørsmålet om hva som skiller mennesker fra dyr. Men hva om det mest markante trekket ved denne historien er at dette forsøket har vært mislykket? I Det åpne. Dyr og menneske tar den italienske filosofen Giorgio Agamben oss med på en forunderlig reise gjennom antikk livsfilosofi, spekulativ teologi i høymiddelalderen, moderne dyrefilosofi, samt disipliner som rettsvitenskap, medisin, botanikk og antropologi, som alle har én ting til felles: De forsøker å dyrke frem og konsolidere det menneskelige ved å skille ut det dyriske. Med både kuriøse og dyptpløyende historiske eksempler, viser Agamben hvordan dette skillet er tvetydig, ustabilt og ukontrollerbart. Gang på gang bryter det sammen og etterlater et åpent rom der livsform og identitet stadig nyutforskes og omforhandles. Agamben er en av vår tids mest fremtredende filosofer med sine tanker om politisk suverenitet, unntakstilstand, utenforskap og det nakne livet, og i denne boken kaster han et skarpt lys over hvordan vi trekker og opprettholder grenser for hvem og hva som inkluderes i våre etiske og politiske fellesskap.

Ghayath Almadhoun, Jeg har tatt med en avkappet hånd til deg, oversatt av Julia Nessrin Sebrani og Paaal Bjelke Andersen

Denne diktsamlingen en rå, surrealistisk blanding av mørk humor, øm kjærlighet og dødelig alvor –«kjærlighetsdikt i marerittform», som Almadhoun beskriver den som selv. I bevegelse mellom to eksiler –det han arvet fra sin palestinske far, og det han selv valgte i Europa – konfronterer Almadhoun den vestlige verdens tause passivitet overfor skjebnene til det palestinske og syriske folket. Diktene peker også langt utover dette: De løfter fram en universell og eksistensiell sårbarhet – og risser lengre linjer i tiden og på kartet som tvinger leseren til å stirre rett inn i avgrunnen som skiller livene i de trygge europeiske bygatene, fra livene som blir revet i stykker av krig. Diktene er fulle av sanselige og konkrete detaljer, men de bygger også på en palimpsest av referanser til arabiske så vel som vestlige poesi- og tanketradisjoner. Dette er ikke en poesi som ber om medlidenhet. Det er dikt som er i opprør, oppbrudd – som overlater alt ansvar for holdninger og handlinger til oss som leser.

Erlend Wichne, Oversettelse
Oversettelse er ikke bare noe dypt menneskelig, på godt og ondt, men også overalt i livene våre, på mange ulike måter, fra det risikable til det undringsfulle, fra det opprørske til det hjemmekjære – det er følelsen man sitter igjen med etter å ha lest denne lille boken med et stort hjerte. Kompromissløst drevet av anekdoter, historier, mennesker og skjebner, utforsker Wichne oversettelsens mange ansikt og roller i livene våre. Hvorfor var nazistene i Norge så fiendtlig innstilt til oversettelse, av alle ting? I det ene øyeblikket ledes vi elegant fra akutt oversettelsesproblematikk i Ukraina-krigen til oversettelseskreativitet i den historiske dannelsen av ukrainsk identitet, i det neste fra oversettelsesmodernisme i 70-tallets norske haiku-oversettelser til oversettelsesstrategier i sammenheng med makt, opprør og minoritet, og videre til en medrivende fascinasjon for det uoversettbare, det kroppslige, det irreduktibelt kreative i oversettervirket. Hvis det var slik at alle oversettere skulle bli arbeidsledige med KI-bølgen, så er denne lille boken en vakker gravtale for det dypt menneskelige som dermed vil gå tapt for oss … men heldigvis forsikrer Wichne oss med sin grundige diskusjon om at maskinoversettelse umulig kan erstatte menneskelig oversettelse.

Ida Mellbye Andenæs, I skyggen av palestinere i blomst – Om Jean Genets fire timer i Shatila

Den 19. september 1982 går en av 1900-tallets største forfattere, Jean Genet, inn i flyktningleirene Sabra og Shatila i Beirut som et av de første vitnene – én dag etter massakren av mellom tre og fem tusen mennesker. Timene han tilbrakte der, førte til en revurdering av hele hans syn på det å skrive og forholdet mellom skrift og virkelighet. I skyggen av palestinere i blomst – Om Jean Genets fire timer i Shatila handler om denne utviklingen i Genets liv og kunst, om grensene mellom fiksjon, drøm, minner og virkelighet, politikk og litteratur – om pharmakon, pharmakos, blomster og gjenferd – og inneholder oversatte utdrag fra Genets epokegjørende essay, «Fire timer i Shatila», som også var spiren til Genets svar på På sporet av den tapte tid – i Midtøsten: hans magnum opus Un captif amoureux (En forelsket fange).

***

Møllenbyen Litteraturfestival fra fredag til søndag, og det er hele 30 deltakere med: Aina Villanger, Alice Miller, Anna Kleiva, Anders Fjeld, Ariana Reines, Ariel Rosé, Bhanu Kapil, Charlotte Louise Vaillot Knudsen, Daryna Gladun, Erlend Wichne, Fady Joudah, Ghayath Almadhoun, Inga Moen Danielsen, Anne Oterholm, Karin Nygaard, Hans Petter Blad, Ida Mellbye Andenæs, Ingrid Halland, Eirik S. Røkkum, Jan Škrob, Johan Sandberg McGuinne, Lesyk Panasiuk, Luis Pérez-González, Marko Pogačar, Marte Meling Enoksen, Martin M. Sørhaug, Paal Bjelke Andersen, Priya Bains, Rana Issa, Sigurd Hverven, Sindre Brennhagen, Somaya El Sousi, Vilde Bjerke Torset & Wesam Almadani. Og dette er da altså i Moss?! Fremtidens by - en kort halvtime unna Oslo og andre steder.

Ukens blandede bilder

Været er stadig ustadig, og høsten nærmer seg med stormskritt – men kvaliteten på filmene som får kinopremiere begynner å stabilisere seg. Og det er jo noe. (Og så Oslo Pix, da!)

Ukens overraskelse (for oss, i hvert fall) kom i form av en spansk film om en 18-årig studine som må få endret noen detaljer i sin fars dødsattest. Noe som unektelig lyder guffent, men som har sin enkle forklaring: Ifølge nevnte attest hadde faren ingen barn. Følgelig kan Marina (som studinen heter) ikke søke om stipend (av en eller annen byråkratiskapt grunn).

Derfor må Marina oppsøke sin fars side av familien, en side av familien hun ikke kjenner, efter å ha vokst opp hos sin (også avdøde) mor sine slektninger. Noe som igjen avstedkommer en veritabel oppdagelsesreise i slektskapsbånd, hemmeligheter, løgner, fordreide minner og ubehagelige sannheter.

Min ukjente familie er Carla Simóns tredje film, og trolig hennes beste. (Vi har dessverre ikke sett hennes to foregående;Summer 1993 og Alcarràs.) Uansett hadde det seg slik under pressevisningen av Min ukjente familie at der var en flue i kinosalen. En stor, fet husflue som krøp på glasset foran projektorlinsen og forstyrret bildet i så stor grad at vi måtte bytte til en annen (fluefri) sal, og fortsette filmen der. Til vårt sjokk og vår glede skled vi umiddelbart inn i handlingen igjen, så snart filmen fortsatte. Noe lignende har vi aldri opplevd, hvilket sier svært mye om hvor god forfatter-regissør Simón er til å trekke oss inn i historien hun forteller.

Til alt overmål er historien i dette tilfellet (som i Summer 1993) en slags omskrevet selvbiografi. Hennes alter ego (Marina, spilt av Llúcia Garcia) må altså lete seg gjennom farens fortid, bli kjent med sine paternelle besteforeldre – og få dem til å undertegne offisielle dokumenter som stadfester hennes herkomst.

Siden farens forhold til Marinas mor var preget av ‘ustadighet’ og det som verre var (i øynene til farens besteborgerlige foreldre), er denne leteaksjonen vanskelig, så vel praktisk som emosjonelt.

Heldigvis er farens bror, Iago, av det åpenhjertige slaget. Beklageligvis er han også familiens alkoholiserte og sorte får, og en tilsynelatende upålitelig kilde hva konkrete fakta angår. Men la oss ikke henge oss for mye opp i plottets gang.

Min ukjente familie er nemlig en film full av følelser, stemninger og atmosfærer. Uten at dette gjør den arty-farty eller unødvendig uklar. Snarere tvert om: Historien om en ung kvinne som forsøker å finne sin plass og egenverdi, bevæpnet med lite annet enn morens dagbok og et videokamera som hun bruker til å filme reisen sin – samt et intenst ønske om å studere film (derav stipend-behovet) – er så lett å følge, lett å bli engasjert i, og så vanskelig å ikke la seg fengsle av at det er en glede å fortelle om den.

Mer sier jeg ikke.

\

Ukens andre premiere kommer fra Italia og fra hånden (og hodet) til venerable Paolo «La Grande Bellezza» Sorrentino. La Grazia er på papiret historien om en italiensk president som i løpet av sine siste dager i embetet blant mye annet må ta stilling til to søknader om benådning (derav tittelen).

Enda viktigere enn akkurat denne, isolerte beslutning, er imidlertid hans generelle eftermæle. Hva for slags figur vil han ende opp som når historiebøkene skal skrives? Hva vil folk(et) tenke og føle om ham? Og hvor fornøyd vil han selv, hans barn, hans venner være med jobben han gjorde og valgene han foretok? For å gjøre situasjonen enda litt mer intrikat er han en eminent jurist (endog forhenværende dommer), med sin (like skarpe jurist-) datter som nærmeste underordnede, et lovforslag om aktiv dødshjelp som også må støttes eller avvises – samt et stadig uavklart forhold til sin avdøde kone.

Som vanlig er Sorrentino flink til å gjøre bruk av Italias eksepsjonelle kulturarv, og fyller nær sagt ethvert bilde med skulpturer, malerier, interiør og eksteriør som til fulle anerkjenner landets historie. Og med det: Tyngden som hviler på presidentens skuldre. Hans siste avgjørelser vil kunne ha stor innflytelse på den store kulturnasjonens selvbilde.

Like fullt er La Grazia en intim film. Vi kommer presidenten, hans datter og hans forhold til sin avdøde kone meget nær. Sorrentino – i samarbeid med Toni Servillo, som igjen spiller hovedrollen i en av hans filmer – tar oss virkelig med inn i presidentens vurderinger, filosoferinger, kveruleringer og abstraheringer.

Noe av det som er med på å gjøre La Grazia (og Sorrentinos filmer generelt) til noe litt utenom det vanlige – i tillegg til et særegent plott, flott foto og godt spill – er musikkvalgene. Nesten alt av det som skjer i musikkakkompagnert form har nemlig et … skal vi si … uortodoks lydspor. Artister som Guè, Il est vilaine, KI/KI, Carmen Villain (med mange flere) gir eksempelvis slow motion-sekvenser, tenksomme beslutningstagender, tungt kulturelt (be)lastede bilder – eller småfrekke lystighetsglimt – et uvant, særegent og herlig krydder som formelig hever filmopplevelsen.

Også La Grazia (som Min ukjente familie) har glimt av surrealisme, drømmer og fantasi. Men (igjen som med forrige film) er jeg redd for å si for mye og å derved frarøve leseren rikdommen i en overraskelse.

/

I disse dager (24. - 30.08.) kan vi dessuten glede oss over Oslo Pix Filmfestival, hvilket vil si at et utall spennende bilder flasher over byens lerreter i høy hastighet. Noe som blant annet betyr at hvis du ikke skynder deg og ser filmene nå, er det ikke sikkert du får se dem senere heller. I hvert fall ikke på kino.

Oslo Pix kan friste med alt fra Lave forventninger (med Marie Ulven i hovedrollen), via en dokumentar om Siri Hustvedt (som vi kommer tilbake til neste uke), til filmer som islandske Joan of Arc, Pedro Almodóvars nyeste, The History of Concrete (av John ‘How to’ Wilson), Barrio Triste (med soundtrack av Arca) og Everybody Digs Bill Evans – med mange flere.

Fem i bagen med Prins Thomas

På Becco lørdag skal han spille 4 timer alene, det er nesten to for lite det, men bra nok til å være Oslo.

Finnes det mer musikalsk begavede DJs enn Thomas Hermansen aka Prins Thomas? Det kan godt hende, men han er usedvanlig dypt inne i materien som crate digger, minnepinnemisbruker og produsent av egen musikk - der er det også, mye på gang. Helt fra han ble kalt prinsen fra provinsen til i dag da han reiser verden over og knuser sansene til ivrige og nysgjerrige dansere. Høyspenkt, eklektisk og deilig. Han kan se ganske vill ut etter en av sine lange DJ-sett, så har det da også gått maaange låter gjennom kroppen hans for at vi skal oppleve nytelse.

Men her har vi Hamars største sønn som åpner bagen sin:

Dynamix
«Bang Bang» (Marcoradi Ambient Remix)
Lytt her
- Etter en drømmende svisjete og svusjete intro klemmer denne til I beste italienske drømmehouse anno 92-stil. Marcoradi aka Radiomarc leverer gang på gang, alltid tilstedeværene på minnepinne eller i platebagen.

Torch Song
«Prepare To Energize (The Fong Test)»
Lytt her
- Jeg burde sikkert valgt et deep cut for å briljere med videre kunskaper men velger heller mitt første møte med nylig bortgåtte William Orbit.

Tidløst, groovy, sexy, mystisk... og milevis mere moderne enn det meste av dagens edgy elektronika

Billy Paul 
«Only The Strong Survive» (Privat Terje Olsen Edit)
- Philly-disco-stomper som har vært en av grunnsteinene til housemusikken. Vet ikke hvem som var først ut, men mener å ha hørt både Ron Hardy- og Frankie Knuckles-tapes der verselinjen "the music's getting stronger" i (nesten) evig repeat skaper uforlignelig eufori på dansegulvet.

Human League Vs Righeira
«Don't You Want Me Baby» VS. «Vamos A La Playa» Dub (Privat Prins Thomas Medley)
- Må nesten ta med denne styggedommen. Høres verre ut I tekstform en på dansegulvet. Sitter som hånd i hanske sammen.

Arthur Verocai
«Na Boca Do Sol»
Lytt her
- Etter det tårevåte mestermøtet på Øyafestivalen skal denne få lov å runde av noen kvelder igjen.