Plommen i egget

Sutre-alert: Folk klarer ikke lese lenger, ikke en gang presumptivt oppvakte norske litteraturstudenter orker å lese tjukke, viktige bøker. Det blir for vanskelig. Det å være «voksen» er ikke lenger noe ideal, leste jeg i Klassekampen nylig - våre landsmenn i tretti, førti, til og med femtiårene synes det holder lenge med infantiliserende kjendiskonkurranser, superheltfilmer og lek. Ach, vi er homo ludens på vei ned alle mann, sa jeg og hyttet neven mot en nokså irriterende sky-formasjon. Samtidig liker jo folk å gå på museum og kunstgallerier, publikumstallene er stigende og så er det også denne TV-serien mange liker for tiden. Det er visuelt stimulerende og har en dåm av noe verdifullt - det kan ha noe med saken å gjøre. Men undring og spesiell underholdning er vel fortsatt populært? Kanskje korte dikt kan gjøre susen? Det hører nok til sjeldenhetene at folk piler av gårde til nettbokhandelen for å anskaffe nye norske diktsamlinger. Vi skal en god tid tilbake i historien før det var tilfelle. Men det var likevel fullt av folk tilstede på MUNCH sist søndag for å høre en opplesning av så godt som hele den seneste diktsamlingen Solplomme av ikke spesielt superkjente Anna Kleiva. Det skal hun også gjøre denne søndagen, og den neste. Søndagstur må man jo på uansett, og den kan like gjerne være urbant orientert.

Kleiva, som debuterte i 2011, er en interessant forfatter og essayist med flere lesbare utgivelser på samvittigheten, som f.eks. diktsamlingen Drikkeviser frå Paris, den brått aktuelle nonfiction-boka Echo Mountain. Forteljingar frå L.A, og et par gjendiktninger som spenstige Late dagar, ville netter av Eve Babitz. Hun er også villig til å bre seg ut med kunst og musikk, og det er nettopp det hun har gjort med fjorårets Solplomme. Det er et samarbeid med musikeren Vilde Tuv, som var et tidlig norsk eksempel på figuren «rar hipster» og fikk mye oppmerksomhet, også før debuten D’meg i 2016, og mottok den en gang så viktige bronseharpa for andrealbumet Melting Songs fem år senere. Snurrig, abstrakt og flytende elektronisk alternativpop og trance med bruk av fløyte en god stund før folk som André 3000 gjorde det samme. Boken ble utgitt med opptak av de to sammen på en CD i en plastlomme limt inn bakerst - og via en QR-kode for den som ikke finner igjen spilleren i boden eller noensinne har eid en. Samarbeidet med Solplomme startet som et oppdrag - et bestillingsverk til Dei nynorske festspela i Ørsta, sommeren 2023. Det var site specific, og skulle ta utgangspunkt i Romedalen og tilstøtende steder: «Vartdal, Skorgedalen, Follestaddalen, fjelltoppane, og fjordarmane og asfaltvegane i Ørsta. Lyden av staden, luktene, lyset og historiene». Tuv er fra Bergen og Kleiva er fra Fron i Gudbrandsdalen - men med rekogniserende feltarbeid og Kleivas minner fra sommerferier der og bestemorens fortellinger om frodige og fristende vintage jonsok-tradisjoner som underlag, fikk de naturkreftene under huden. Boken er delt inn i en avdeling med enkeltdikt, og en halvpart med mer fortellende kortprosa, inkludert beskrivelse av prosessen. Vi hører om ritualer og underlige blomster og vekster - inkludert den meget skumle Johannesurt, som man skal ha autoritet for å plukke. Det sendes også signaler mellom fortid og nåtid, mellom Nikolai Astrup-aktige jonsok-raves og dagens techo-nattklubber. Forøvrig en sammenheng saksofonist Bendik Giske har påpekt tidligere.

Lite av den ovenstående informasjonen ble tildelt de mange som dukket opp i Monumentalsalen på MUNCH denne søndagen. Kan hende det å sitte på gulvet og beundre den enorme skissen til «Solen» med lydene i øret var nok underlag. Men selv om det antakelig var en tekst tilgjengelig på museets nettside, kunne de også kostet på seg noen papirer ved inngangen eller en introduksjon som satte noen rammer for opplevelsen. De begynte in medias res, og jeg vil anta at endel av det poetiske budskapet var trøblete å få has på, i alle fall i begynnelsen av opptredenen. Tuv bisto med moderat lydlegging, noen svake droner, små innsmett av hynpnotiserende synthfigurer, og noen solopartier med drømmende trance-pop og mer klassisk museumspassende blokkfløytespill. Utover i den korte timen faller informasjon og lydpoesi lettere sammen, tekstene trekker seg sammen og Kleivas opplesningsrytme glir bedre av sted.

Solappelsinen ble en gjenganger denne dagen. Og på gode dager er faktisk Bjørvika et ypperlig mål for søndagsturen. Området har helt klart sine svakheter, men når man ser ned på det fra vinduene øverst i autovernbygget, ser jo arkitekturen riktig organisk ut, som om det har vokst opp fra en besnærende elektro-forurenset natur. Denne dagen var jeg innom flere av nøkkelbyggene der nede - alle møtte mye motstand før og under bygging, selv Operaen der jeg så en kjempeålreit konsert med Sondre Lerche like etter at solplommen hadde gått ned i en gnistrende himmel ved Nesoddlandet. Oslo er begunstiget med noen heftige himler på denne tiden av året. Om man er på Deichman og er sykt heldig og får seg en av stolene ved vinduet ut mot Operaen, kan det være vanskelig å holde blikket ned i boken, selv om jeg klarte det denne gangen med kunstkatalogen til grafiker Terje Resell. Jammen fikk jeg ikke en solplomme ned i magen også, etter en sen lunsj på Koie Ramen der jeg valgte en tjukk Mazemen med en rå og gnistrende gul eggeplomme i sentrum av bollen. Sol ute, sol inne, sol i sinnet.