Nyhetsbrev: Poptalent reddet av Sissel Gran

Kjære leser, i dette ukentlige anti-forjævligseringsbrevet snakker vi blant annet med den dyktige alternativpop-artisten Ragnhild Moan, eller Ragnhild og som soloprosjektet hennes heter. Snakk om å ha hjertet utpå skjorta. Men i likhet med for mange av dagens tenkende unge mennesker finnes det en terapeutisk løsning - i dette tilfellet i det norske følelseslivs største superstjerne Sissel Gran.

Men selv ikke Gran kan vel hjelpe mot småforlagsdøden som kommer først sakte og så plutselig. Det er så mange konsekvenser av andre folks valg, av kapitalismens logikk og noe mer prosaisk som høyere kostnader. Denne uken fikk vi vite at PELIKANEN forlag, oppkalt etter en fantastisk koselig restaurant i Stockholm og med Karl Ove Knausgård som initiativtaker og investor, kaster inn kapsen. Faen, ass. Dette er viktigere enn den mildt kleine reklamekampanjen Knaustober som jeg ser i feeden for tiden. Det er ikke bare, men spesielt oversatt litteratur dette vil gå utover. Salg av engelskspråklige bøker øker sterkt i Norge, og det er kanskje ikke alltid man «trenger» en norsk utgave — selv om de fleste, meg selv inkludert, overvurderer sin engelske språkforståelse. Men så har man alle de andre språkene, da. Hvem skal sørge for at vi får lest dem nå? Ja, for det er så klart alltid de små og fattige som må ta støyten. De store forlagene får så lett vondt i marginene sine, stakkars.

Og det er vel godt mulig at de forfatterskapene som nå med Pelikanen mister norsk representasjon, ikke vil få noe nytt hjem. Men stadig dukker det opp nye og små forlag.

Det er håpløst og vi gir oss ikke - dette sier forlag som veteranene i No Comprendo som hovedsaklig utgir tegneserier på høyt nivå, inkludert kunstnere som Vanessa Baird og Christopher Nielsen.

Neste torsdag skal Robinet fylles med interesserte mennesker for lanseringen av tredje utgave av Nulteliv. Dette er en vidunderlig og morsom og trist oppvekstskildring på høyde med det beste fra Saabye og Elling, men med 80/90-tallet og Arnold og heavy, og VHS og dataspillvold og Pamela Anderson og Swatch-ur og så videre som selskap til dynkingen i pisserenna. Ikke The Beatles og Leeds-fotballkort. Det er umiddelbart forståelig, det er morsomme poeng, og det er gjenkjennelig for mange og kanskje fascinerende for de yngre. Tegningene er utsøkt enkle i rødt svart og grått. Skaperne Espen Friberg og Fredrik Larsen tar ting på kornet, som det heter. Utgivelser man blir glade av å lese. Og de har sine fans, her finnes blurbs fra folk fra Bjørn Hatterud til Emil Nikolaisen. Den legendariske støymusikeren og kunstneren Lasse Marhaug kan få gi den definitive anbefalingen: «I studio har jeg alltid et eks av Nulteliv lett tilgjengelig. Denne norske avantgardistiske metafysiske anti-tegneserien har gitt meg mye inspirasjon gjennom årene når jeg komponerer min avantgardistiske elektroniske støymusikk. Brian Eno har sine Oblique Strategies, men for meg er det Nulteliv som gir vann på lydkunst-mølla. Takk Nultegudene for at bok tre endelig er her, det burde holde til de neste 10-20 albumene».

Tiltredes!

Vi må anbefale et event på Hør Hør denne lørdagen, der våre egne Lord Leo og Simon Songhurst får besøk av en av de britiske øyers mest legendariske DJs og platesamlere: Keb Darge. Han var en mester i discodans, han var noen år den råeste northern soul-DJen og samleren, han gikk så i andre retninger og skapte den posthume sjangeren deep funk, før han ble lei av alt og gikk for femtitallet og rockabilly, før han til slutt omfavnet 60s punk og groovy garasjerock. Nå er han såpass åpen at han spiller alt sammen. Om vi er heldige får vi gjort en Tidens ånd-prat med han kl 20 før musikken tar til der nede. Det er verd å prøve.

Hekta på kjærlighet

Det er mange viktige norske plater i pop-undergrunnen for tiden. Blant annet Might As Well Cause A Scene av Ragnhild og. Dette er sangeren Ragnhild Moans soloband sammen med en rekke av de fineste musikerne i norsk pop, soul og jazz for tiden. Moan har bakgrunn fra den underlige electronica-trioen Han Gaiden (nå har trommeslageren August Glännestrand overtatt plassen hennes), samt i pianist Liv Andrea Hauges større ensembler. Moan har en deilig og skyggefull stemme, med diksjon i tradisjon etter Torun Eriksen, Sidsel Endresen og Elin Rosseland, men med en mer kontemporær teint og i et annet lydbilde. Det er kraftig kost, dette nye albumet, for i tillegg til fine melodier og spennende produksjon er det heavy hjertesorg og relasjonelle traumer det dreier seg om. Da må man ty til profesjonell hjelp.

Du hadde lyttefest for ditt andre album Might As Well Cause a Scene på Kampen Bistro torsdag kveld. Hvordan ble mottakelsen, om du kunne tolke ansiktsuttrykk og kroppsspråk?

— Det var helt fantastisk! Stappfull sal med fine folk - venner, slekt, musikerkolleger og mennesker jeg ikke hadde møtt før men som jeg var så heldig å bli kjent med i går, dukket opp. Jeg startet kvelden med å «tvinge» alle til å aktivt lytte på de to første sporene av skiva. Det var så vakkert å se så mange mennesker lytte og føle musikk jeg har laget med mine venner. Slik jeg oppfattet rommet tror jeg de likte det, og det var rørende.Deretter fortalte jeg historien bak plata med god hjelp av musiker og nå også skuespiller Jakob Nordli, og fikk stille psykolog Sissel Gran alle spørsmål jeg hadde om hva som faktisk skjer i kropp og sinn når man blir utsatt for en ekstrem avvisning. Når man opplever noe vondt, er det lett å tenke at man er helt alene, men min historie er ikke unik i det hele tatt, og det var så fint å høre at flere har kjent på det samme som meg og kan kjenne seg igjen i tekstene, musikken og kjærlighetssorgen min. Jeg fikk virkelig erfare at når man deler og åpner opp, deler mottakeren tilbake, derfor fikk jeg i går oppleve unike menneskemøter og et rom fylt av kjærlighet. Musikken som samlingspunkt og dens rolle i samfunnet var også noe jeg reflekterte over i går. I dag er jeg så takknemlig og glad at jeg nesten sprekker.

Wow, ikke verst. Det virker temmelig personlig det albumet her - hva skiller det fra debuten, og hva er kongstanken? Nå tenker jeg litt musikalsk, men mest hva gjelder det konseptuelle og tekstlige.

— Ja, det er i aller høyeste grad personlig. Musikalsk vil jeg nok beskrive det ennå mer eksplosivt og dynamisk enn forrige skive. Jeg har vokst og utviklet meg som komponist i prosessen med denne skiva, noe som har vært givende. Den skumle hevngjerrigheten har vært en stor drivkraft - jeg hadde dårlig tid med å slippe denne musikken ut i verden. Derfor spilte vi inn musikken en-til-en, lag på lag. Det er bare én låt vi har vært samlet i studio alle seks musikerne og spilt inn. Slik fikk jeg en ennå mer avgjørende rolle som produsent, og å ta de siste musikalske avgjørelsene - klippe, lime, sette sammen og rydde i opptak. Skummelt, men gøy! Samtidig har jo musikerne jeg har med igjen tryllet med sitt sound, uttrykk og spillemåte. De har også foreslått endringer i form og låtenes oppbygninger. Jeg er virkelig stolt av å si at jeg syns denne skiva låter dritbra, fordi disse unike musikerne spiller så ekstremt bra. Lang historie kort ble jeg dumpet og avvist etter en kort og intens kjærlighetsrelasjon. I tillegg til å ha totalt kjærlighetssorg har jeg også følt på skam for å sørge over å miste noen jeg ikke hadde rukket å blitt ordentlig kjent med engang. Bruddet i seg selv var sårende, men det trigget nok mye tidligere usikkerhet i meg også. Jeg er mye, jeg er litt gal og jeg føler mye, og det har jeg tidligere brukt så mye energi på å prøve å skjule. Men denne avvisningen gjorde at jeg fikk lyst til å utfordre meg selv til å virkelig ta plass, vise hele meg og si høyt at: dette var ikke greit, ikke kaste rundt om deg med store ord, og jeg fortjener å bli behandlet bra.

Det moderne dating-markedet, som du synger endel om her, virker temmelig forferdelig, spør du meg. Hva er det verste, og hvordan kan man klare å komme seg ut av den onde spiralen?

— Ja, det er faktisk helt forferdelig. Jeg synes det verste er at man ikke gir nye relasjoner tid til å vokse. Man møtes på apper, som gir deg tid til å skape en karakter og et bilde av den du chatter med, før man møtes i den virkelige verden. Som oftest matcher ikke den du møter med fantasien i hodet ditt, og det kan slå sprekker i relasjonen nærmest med det samme. Man hopper tilbake til appene for å finne en som kanskje er litt kulere, kanskje er morsommere, kanskje er den du leter etter. Komme seg ut av den onde spiralen? Vi burde slutte med disse appene kanskje, og bli litt tøffere i det virkelige liv. Hva skjedde med å sjekke hverandre opp på trikken, liksom!

Du nevnte at du hadde Sissel Gran som samtalepartner i går. Hjalp det deg på noe vis?

- Sissel er et helt fantastisk menneske! Varm, ekstremt morsom, omsorgsfull og litt streng. Jeg hadde jo forventet en artig, lærerik og fin prat om tematikken bak plata, som det også ble. Hun forklarte meg og publikum så mange gode aspekter ved psykologien bak både forelskelse og kjærlighetssorg. Men jeg ble litt tatt på senga av at det skulle faktisk hjelpe meg på ordentlig. Jeg har det siste året kjent på så mye skam for å sørge over en tapt relasjon som ikke varte lengre enn et par måneder. Det fineste og viktigste hun sa var: vi lever i en moderne tid, men hjertene våre er gammeldagse. Vi lever i et kollektivt narrativ om at vi bare skal børste av oss, tåle avvisning, komme oss videre. Å få bekreftet fra selveste Sissel Gran at sorgen min har vært berettiget ble en slags closure for meg personlig. Litt gøy er det jo at jeg fikk det offentlig foran 80 mennesker, haha!

Hun virker som en guru for mange nå. Har du en favoritt-tekst av henne eller er det bare generelt trygt å tenke at det kan finnes en fasit om følelseslivet?

-Ja, hun er guru! Du aner ikke hvor mange meldinger av venninner som tikket inn da jeg delte arrangementet på Facebook og Instagram. «Sissel Gran??!» Hekta på et håp om kjærlighet hjalp meg til å forstå hva jeg ble utsatt for i en alder av 21. Det er en annen historie, og noe helt annet enn å ha kjærlighetssorg, men der beskriver hun så godt hvor krevende og skadelig det kan være å være i en av/på-relasjon. Hun har hjulpet mange med akkurat den boken. Men også hennes bok: Kjærlighetens tre porter. Den burde vært pensum. Den burde alle lese, uavhengig om du er singel eller godt gift. Kjærligheten er et prosjekt som må taes på alvor syns jeg, denne boken legger gode føringer for å kunne mestre oppgaven.

Noen ganger tenker jeg på at din generasjon kan virke litt lost - med tanke på dette, og den usikre jobbfremtiden og det totalt umulige boligmarkedet. Selvfølgelig også med verdens tilsynelatende undergang som piffi-krydder. Er det å lage flott musikk en slags flukt fra dette?

- Jeg er uendelig takknemlig for musikken. Jeg tør egentlig ikke tenke på hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke fikk holde på med dette. At jeg kan skrive og skape, lytte, gå på konserter, og ikke minst være en del av musikkmiljøet i Norge. Dette året er jo helt ekstremt! Så mye bra musikk som slippes dette året, wow! Og alle er så gode med hverandre, vi heier og lytter og skaper sammen. Kanskje det å lage musikk er en flukt, men også et trygt anker og et håp? Musikk er håp og kjærlighet og samhold, og vi må håpe at det skal bli bedre. Det kan musikken hjelpe oss med, uavhengig av sjanger.Personlig bryr jeg ikke så mye om at jeg aldri kommer til å klare å kjøpe meg leilighet. Jeg vil heller musisere med venner og spise nudler til jeg blir 90 år, enn å hige etter et å sitte alene i et kott på Sagene som jeg har kjøpt til mange millioner. Men nå er jeg kanskje litt naiv, da. Jeg leier nemlig for tiden en leilighet sammen med musikerne Liv Andrea Hauge og Jakob Nordli som jeg drikker kaffe med og spiller med og snakker med daglig, hehe! Nei og nei, jeg er heldig!

Du er ikke redd for å bevege deg innom intimitetstyraniet - at du krever innlevelse av lytteren ved å åpne deg om noe, og at din lidelse og tidvis også ønsker om hevn automatisk skal resultere i stor popkunst?

— Hmm, jeg har nok ikke et ønske om å kreve noe som helst av lytteren, jeg har bare skrevet av meg sorg og tanker og følelser. Men har for så vidt blandede følelser rundt denne releasen. På den ene siden er det gøy og stå i å tørre å dele, men jeg er også så klart litt redd for det. Jeg syns det er skummelt, men som jeg sa til Johanna Holt Kleive i Ballade for en uke siden, det er skumlere å la være å dele. Å sitte alene med følelser er ikke noe jeg syns noen skal holde på med. Jeg håper at denne platen vil komme til nytte for andre? Det har i hvertfall vært svært rørende å få meldinger fra lyttere som har funnet trøst i og plass til singlene som allerede er sluppet, i sitt eget liv — at sangene resonnerer med dem. 

På litt mer prosaisk vis heter en av de fineste låtene «Clairo», selv om teksten handler om mer enn det, da. Det er en artist jeg er glad i selv, og forrige albumet blir fortsatt spilt merkelig ofte selv om det stadig kommer ny musikk å høre på. Hva er det med henne?

- Ja, samme her! Sling og Charm hører jeg på månedlig! Hun er bare så kul, lager fete arrangementer, jeg digger instrumenteringene og hun synger så nonchalant men ektefølt. Det er en slags spenstig distanse i hennes uttrykk som jeg ikke klarer å fange helt. Jeg føler jeg oppdager noe nytt i låtene hennes hver gang jeg hører på dem.

Nå ble det veldig mye deg - det er jo en fin gjeng musikere du har rundt deg!

— Haha, meg meg meg. Ja, Jomar Jeppsson Søvik på trommer, Johannes Nøkling Aagaard på gitar, Andréa Louise Horstad på vokal, Kai Von Der Lippe på piano og synth-bass og Matias Christoffersen på synth. Verdens beste band! De er fantastiske rause, fine folk og jæskla gode musikere da! Det er en veldig fin gjeng! Alle er så forskjellige og kreative på hver sin måte, med helt ulike referanser og spillestil og musikken blir derfor veldig interessant og leken syns jeg! Jeg er «Ragnhild og» fordi jeg klarer ikke å lage noe alene, så OG er ekstremt viktig. På denne skiva har jeg tatt med Aksel Rønning og Sigmund Vestrheim på en låt også, «Limerence! Det er gøy å lage musikk med bra folk, assa! Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik har mikset. De har hatt stor betydning for sluttresultatet på skiva. Det ble drøyt og mye kulere mikser enn jeg kunne drømt om, så de er helt rå bare rett og slett.

Til slutt: din favorittsang(er) om hjertesorg?

OI! Hvor skal jeg starte, må nok nevne noen her ja! Nærmest som bestilt slapp Ariana Grande et fantastisk popalbum to dager etter at jeg ble dumpet: Eternal Sunshine. Tittelsporet gikk på repet våren 2024, for å si det mildt. «Sober Togheter» av Blondshell - AU! «My Little Love» av Adele Nå har jeg verken barn eller erfaring med å gå fra noen jeg har barn med, og derfor er formidlingen i denne sangen så sterk, man virkelig føler smerten hennes. Også sampling av taleopptak av ekte samtaler, da, alltid et sterkt virkemiddel. «If you abuse my love (You´ll lose my love)» - Betty Wright Man trenger slike sanger når man er lei seg også! Danse til denne i stua på morrakvisten, og du er klar for en ny dag!

AV

Annonse

Ukens blandede bilder

Neste uke er det duket for noe litt utenom det vanlige, idet Mirage – Festival for the Art of Film går av stabelen på Vega Scene. «Så hvorfor skriver dere om det allerede nå?», spør du. Fordi du skal få tid til å sjekke program og kjøpe billetter før det blir utsolgt, svarer jeg. Noe du for øvrig kan gjøre her.

Men også fordi jeg nettopp har sett den nye filmen til Patrik Syversen; den sort/hvite horrordramathrilleren Demring. Riktignok har Demring premiere fredag 3. oktober (altså denne uken), så du kan se den allerede på fredag – men det er først på torsdag 9. oktober, som del av Mirage, du kan se den i festivalsammenheng og med forfatter-regissør Syversen på scenen efter visningen. (Og det er seff da opplevelsen blir best.)

Uansett, og før jeg går løs på Demring, har jeg et par linjer om Mirage:

På den ene side kan man si at denne type filmer trenger en festival for å bli satt opp på kino. (Bortsett altså fra Demring.) På den annen side – den siden hvor Tidens ånd står – kan man si at vi er heldige som har en festival som gir oss sjansen til å se så spennende, utfordrende, engasjerende, ikke-klassifiserbare filmer som dette.

Og med «dette», mener jeg filmer med titler som The Wolves Always Come at Night, The Coriolis Effect, Sermon to the Void og To the West, in Zapata – fra land som Canada, Argentina, Ecuador og Grønland. Med mye mere og mange flere.

Så vidt jeg kan se er Demring en av de mer konvensjonelle filmene på programmet – men jeg garanterer intet. Ei heller bør du ta det som et løfte. Eller endog som en trussel. Ta det heller som et vennlig tips, og – om du er i humør til et nytt og norsk og morderisk skrekkelig familiedrama med mørke undertoner og overraskelser-a-plenty: Kom deg på kino. ASAP.

Søstrene Esther, Cecilie og Kristine er på hytta når de får vite at moren er død. Det vil si: Når Esther og Cecilie får vite det. Kristine, som nylig overlevde sitt andre selvmordsforsøk, skånes for sjokket. Diskusjonen de to eldste søstrene imellom – og med Esthers mann, som også er til stede – skaper imidlertid (og ikke overraskende) en noe anstrengt stemning, som Kristine plukker opp, og misforstår. Hvilket igjen gjør hytteturen enda litt mer krevende enn den i utgangspunktet var.

Så dukker Thorbjørn Harr opp.

Demring har glimt av Lynch, skygger av Haneke, og både låner og leker med kjente grep fra horror- og skrekkfilmhistorien. Skuespillet – spesielt samspillet – er særs solid, og hjelper Syversen langt på vei til å oppnå det han prøver på.

Efter en litt lang og lite skrekkelig (men stilsikker og stilfull) innledning, som bereder grunnen for det som senere skal skje, tar omsider uhyggen tak – og slipper aldri. Jeg er usikker på hvor godt jeg likte den totale effekten fortellerstemmen hadde, men jeg heller mot å gi den en høy score. (Som en av dem som aldri helt lar seg skremme, og som følgelig aldri helt har fått fot for skrekk og horror, og dermed ikke virkelig «kan» sjangrene, diskvalifiserer jeg meg selv fra å være eksakt eller sikker.)

Uansett og alt i alt er Demring en imponerende velskrevet, velspilt, egenartet og interessant film. En man kan komme til å snakke om nokså lenge efter at den er ferdig.

Tilsvarende skryt (and then some) kan man også gi til månedens film på Cinemateket – det helt enestående «tvillingdramaet» Twinless. Historien må kunne karakteriseres som original, idet den dreies rundt forholdet mellom straighte Roman og skeive Dennis, som møter hverandre i en støttegruppe for mennesker som har mistet sitt tvillingsøsken. Som om ikke det var nok, viser det seg at Romans bror var skeiv, mens Dennis’ bror var straight, før det i tillegg viser seg at minst én av dem ikke i det hele tatt har rent mel i posen.

Dertil kommer en innbydende, lekende, pirrende stil og form og farvepalett. Pluss eminent spill, smarte sjanger-stikk, stilig musikk, skarp dialog, super bruk av speil og et simpelthen strålende birollegalleri – noe som alt i alt gjør Twinless til en nær sublim opplevelse.

Twinless har vunnet priser både her og der, blant annet ved Sundance. Der ble den stemt frem til festivalpublikummets favorittfilm, mens Dylan O’Brien (som spiller Roman) mottok en Special Jury Award for sitt spill.

Rollen som Dennis spilles av James Sweeney, som også har skrevet, produsert og regissert filmen. Jeg kan på det nærmeste love at du aldri i verden vil gjette deg frem til hvorledes vennskapet mellom Roman og Dennis utvikler seg, og kjempevaffalikke hvordan dette fornøyelig forunderlige filmatiske dobbeltdramaet ender.

Dessuten kan jeg bortimot garantere at du vil la deg imponere, engasjere og affisere – på aller beste vis.

God helg.

JH

---

Tekster av Audun Vinger og Jon Hagene