Positiv eksorsisme

Denne helgen utkommer debutalbumet fra en av norsk musikks mest egenrådige band og, ja kanskje vi også kan kalle det bevegelser. Okkult feminisme er kanskje det som må til i 2024. Witch Club Satan består av Nikoline Spjelkavik på gitar, Victoria Røising på bass og Johanna Holt Kleive på trommer. Uten særlig bakgrunn fra eller dyp kjennskap til black metal-sjangeren eller hvordan i alle dager få instrumentene til å fungere i sammenhengen, kastet de seg ut ut i det. De har sikkert møtt på mye latterliggjøring og skepsis underveis, men har også raskt bygget opp respekt, spilt på Tons of Rock og så videre. I kveld lanseres albumet på Rockefeller med en antakelig spektakulær konsert, og med Hudkreft (sist sett i «Makta») som support. Jeg hadde ikke anledning til, eller turte ikke, møte opp på WCSs såkalte blodrituale tidligere denne uken (men jeg fikk se bildene) - en forhåndslansering og lytteparty av et album som nok går utenpå det meste vi har sett her til her til lands. Mer enn å trykke opp noen ølbonger, liksom. Men jeg har i alle fall gjort et nytt intervju med trommis Kleive, som ved siden av bandet også er en av medie-Norges mest levende skikkelser og skribenter - en sjelden plante.

Ok, debutalbum og greier. Hva er Det Store Konseptet?

— Dette selvtitulerte albumet er resultatet av to år med Witch Club Satan – et manifest av feminin skaperkraft. Vi spilte den inn på gården til en ringrev og legende fra metalmiljøet, Anders Odden, og hanket inn min kompis Vetle Junker, som har null erfaring fra sjangeren. Å sette Odden sammen med Vetle, med de ørene og den teften han har som popmusiker og produsent, sammen med vår faste lydtekniker Sindre Nicolaisen, som har ekstremt spisskompetanse i metal, var en spennende kombinasjon.

Skiva utkommer 8. mars. Hva betyr den dagen for deg, og hva betyr den for bandet?

— Kvinnedagen er en påminnelse om at kampen for rettferdighet aldri tar slutt. For oss i Witch Club handler likestilling like mye om likeverd, humanisme, og kanskje til og med likevekt? Det er et faktum at det er en ekstrem underrepresentasjon av damer i denne sjangeren. Og frem til denne ujevnheten jevnes ut, er det viktig å gjøre et statement og ta plass som et feministisk prosjekt. Når målet er nådd, er det trolig andre statements og temaer som opptar oss. Poenget er at det finnes underkommuniserte historier uavhengig av kjønn, og at det eksisterer grupper som har fått mye mindre taletid. Det er inn hit vi vil, og det er disse historiene vi vil formidle.

Er det noen parole du kunne tenke deg å stille deg bak, eller er demonstrasjonstoget ikke det riktige formatet i det hele tatt?
— Vi foreslo faktisk for 8. mars-komiteen å gjøre noe sammen med dem, da vi mener at tematikken og politikken rundt musikken og prosjektet vårt passer bra under 8. mars-paraplyen. Vi opplever som band og bevegelse at vi når ut til et stort og mangfoldig publikum, og et stort flertall kvinner. Vi ønsker å forene flere krefter, og utvikle en større bevegelse eller organisasjon på sikt. Målet vårt er å utvikle Witch Club Satan til et prosjekt som rommer flere enn kunstnerne på scenen. På Rockefeller har vi for eksempel med et heksekor bestående av syv hekser. Det blir fett.

Annonse

Heksa, ja - hva står den for i dagens samfunn? Er det slik at dere vil vekke til live lenge skjulte krefter i verden?

— Heksa kan brukes som et rent politisk symbol, eller man kan gå mer i tarot- og krystall-retningen. Vi ønsker å ta tilbake begrepet, vi pryder oss med det, og bruker det som noe annet enn et skjellsord. Vi føler oss forplikta til å ta vare på, og formidle historiene og skjebnene til kvinnene før oss, selv om det ikke er våre fortellinger. En av sangene våre handler nettopp om en kvinne som blir dømt som heks, og som dør under vannprøven.

I en verden så hensynsløs og brutal, tenker vi at det finnes en slags trøst i at alle skal bli til jord og vann, at vi alle skal inn i et kretsløp og bli en del av naturen, at naturen tar over på et tidspunkt og gir alt en ny sjanse til å bli nytt liv.

Det er altså behov for nye ritualer i vår golde tid?
— Det vil jeg definitivt si. Og ritualene har effekt også! Noen hevder vi driver en slags eksorsisme med positivt fortegn, der man skal føle seg renset etterpå. Mange kvinner mener også at vi ikke bare skriker én kvinnes skrik, men alle kvinners. Vi har også fått æren for at folk får mensen igjen og blir gravide. En dame som ikke hadde menstruert på lenge, opplevde at noe forløste seg i kroppen under konsert, og så kom den tilbake. En annen led av fertilitetssykdom – men ble med barn etter å ha sett oss.

Wow, sånt noe får man ikke til via Spotify. Så har vi dette med Satan, da. En viktig kulturell skikkelse, på sett og vis - men kanskje ikke alltid så mye å trakte etter i det virkelige liv - eller?

— Det spørs vel hvordan du tolker Satan. Men for meg handler Satan like mye om sjokkeffekten.

Jeg har inntrykk av at bandet i tillegg ble startet av kulturell nysgjerrighet og behov for en ny type selvrealisering?

— Først og fremst var vi jævlig lei av tingenes tilstand da vi startet bandet. Jeg tror alle tre skjønte at det vi ville formidle ville kreve en helt ekstrem sjanger. Vi fant svartmetallen, og det er der vi må være, men det henger også sammen med at svartmetallen er en ekstrem-versjon av punk.
Den energien som punken har, den ER oss. Vi er eksplosive mennesker, politisk bevisste, og dessuten ganske frie og rå. Vi liksom tør å være annerledes. Det var litt rart å oppdage så sent som i 30 årene at punk er greia vår, men samtidig har vi hoppet bukk over barnesykdommene siden vi er såpass gamle. Vi har allerede levde liv, og bærer med oss en mengde ulike erfaringer, som kanskje gir prosjektet en annen eksistensberettigelse, enn om vi hadde vært 20.

Så kan folk innvende at da mister man den ungdommelige nerven. Samtidig er det det fresht å være over 30 og si at vi starter band, at man kan gjøre noe helt nytt, bare fordi man har lyst. Særlig i pop: om du er en kvinne og starter i 30-årene, så er det liksom sosialt selvmord. Mens metal gir litt faen i det. Jeg gleder meg til å ha hengepupper og spille de samme låtene, lissom. Det som er digg med dette prosjektet, er at vi på en måte bare kan bli bedre. Heksa er en gammel kjerring, og vi kan strengt talt bare bli mer true, haha. Vi er forøvrig alle av den mening at Patti Smith har aldri vært kulere enn de siste årene.

Black metal nyter stor respekt som musikksjanger og som kulturelt fenomen, noe vi så på utstillingen og forskningsprosjektet på Nasjonalbiblioteket i fjor. Før var det «ikke lov» å uttale seg om man ikke hadde dyp og langvarig kunnskap, virket det som. Startet dere fra scratch, har dere satt dere ordentlig inn i historien, og kan man stå inne for alt tankegodset som ligger der?

— Som band føler vi et sterkt behov for å ta oppgjør med deler av sjangeren, særlig det fascistiske og nazistiske tankegodset som har blitt leflet med opp gjennom årene. Dette er bare en liten del av svartmetallen, men den finnes der, og er ubehagelig. En slik flørting med høyreekstremisme har ikke bare skapt berøringsangst hos journalister og bookere, som er redde for å løfte frem feil band, men også ført til at mange ikke føler seg velkomne, noe som er et stort problem. Det er da også et stort tap for et land som Norge, som er et så multikulturelt samfunn, har en så ensformig og kjedelig sjanger?

Vi i Witch Club er de vi er, kritthvite hele gjengen, men håper at kanskje det inspirerer flere når en minoritet som oss får komme frem og ta plass. Vi sørger i alle fall for å være svært tydelige på hva vi er, og det føles alltid viktig å påpeke at vi er et anti-rasisistisk, anti-fascistisk band.

Har dere mottatt mye dritt underveis, eller blitt klappet videre?

— Det har vært jævlig mange fine tilbakemeldinger, og en god del skeptiske. Men det mener vi er helt greit. Metal-folk er sjelden vare i den grad at de faktisk tar sin sjanger på alvor og vil beskytte den fra å bli for kommers og stueren, for eksempel. At de vil se an prosjektet og høre på skiva før de bestemmer seg for om vi er innenfor eller ikke, er kanskje et kvalitetstegn.

Mer overraskende er hva hva folk blir overrasket over. For en uke siden ga vi ut singelen «Fresh Blood, Fresh Pussy», som vi mener er det norske svaret på «WAP», med glimt i øyet. Vi trodde folk skulle bli provoserte som faen, men har ikke fått én negativ tilbakemelding. Folk reagerer mer på satan eller pupper, som kanskje ikke vi anser som like voldsomt. Vi tror det var derfor Anders Odden tok kontakt med oss: det er et eller annet med oss som er provoserende i bunn, uten at vi alltid vet hvorfor. 

Jakter dere på provokasjon i seg selv?

— Nei, men vi er tro mot våre prinsippet og verdier, og det var dét Odden var fascinert av: at vi klarer å finne frem til noen reaksjoner i folk. Det finnes jo enormt mange gjør jo det, uten å klare det. Selv har har han jobbet med prosjektet «The age of the offended», som både er et album og en podkast – der det i stor grad handler at de har gått aktivt inn og forska på hva som er offending for folk. Og det viser seg at det ikke er så forutsigbart lenger. Det er deilig for oss å befinne oss i en posisjon der vi kan vekke reaksjoner. Jeg tror det også er litt av poenget med kunsten: skaper den reaksjoner, er det et sikkert tegn på at noe er i utvikling; fordi man plutselig reagerer på noe. Enten er det noe du kjenner til, og blir berørt av. eller så er det noe fullstendig nytt. Og derfra kan vi begynne å snakke.

Jeg intervjuet dere da det var debutkonsert, det har gått litt tid - hvordan sitter musiker-evnene nå til sammenligning?
— Jeg kan i alle fall garantere at «samspillet ikke vil kollapse fullstendig», slik en Gaffa-anmelder påstod etter vår første konsert på Bylarm, haha

Dere har rett og slett samarbeidet med eller fått veiledning av sjangerens største nålevende profil Jørn Stubberud aka Necrobutcher fra Mayhem. Åssen har det foregått?

— Da vi bestemte oss for å stifte band, spurte vi bare Jørn om han ville hjelpe oss. Vi skjønte at vi trengte å komme kjapt til kilden, å forstå hva black metal er, hvilken historie som ligger der og hva som kreves for å få det til. Vi sendte han demoen av «Hysteria», som han påstod var det mest primitive han hadde hørt på 30 år. Det var visst en stor kompliment. Jørn hevdet at vi minnet litt om ham selv da han var ung, og liksom skulle definere sjangeren. Han har lenge savnet den råskapen som originalt var i sjangeren, subkulturen og undergrunnsaspektet, og det var vel litt av det han fant hos oss.

De gangene vi har fått slakt fordi vi ikke spiller godt nok på instrumentene våre, har han pleid å minne oss på at de ikke spilte så bra i starten heller. Lytter du til de første skivene til Mayhem, er det klart at de tekniske ferdighetene befant seg på et ganske annet nivå.

Han sa: «Nå kommer dere til å møte masse motstand. Men dere må stole på dere selv, at dere har det som trengs». Han har hele tiden backet oss. Han inviterte trioen hjem til seg og viste oss bredden i sjangeren. Han var det motsatte av en gatekeeper.

Klarer du beskrive følelsen av å opptre - eller bare spille i et øvingslokale?

— Det er fantastisk! Å opptre med Witch Club Satan er som å flørte med alle de sidene i meg selv jeg tror folk vanligvis rømmer fra. På scenen kan jeg være grim, frastøtende og utagerende. I begynnelsen var jeg redd for at jeg kom til å miste kontakt med feminiteten, men bak trommesettet setter føler jeg meg mer kvinnelig enn noen gang.

Hva må skje for at mennesket skal oppleve forløsning i denne tiden - det virker som det er stagnasjon og forfall overalt?

— Ja, på meg virker det som om folk befinner seg litt i zombie-modus, og at det er litt som vi var inne på, det å få en reaksjon er et tegn på at folk følger med: som tenåring har du for eksempel gjerne behov for å demonstrere og gjøre opprør, men tenk om du ikke blir lagt merke til når du gjør det? Da føles opprøret betydningsløst. Ingenting er verre enn å føle seg fullstendig usynlig. Å å føle seg hørt, at du har en viss rekkevidde og evne til å påvirke, det tror jeg skaper grobunn for humanitet. Det skjer ekstreme ting i verden, og det verste som kan skje er at vi slutter å reagere og blir vant til å se bilder av døde barn. Vi bruker det som et våpen, manifest og kampsang: vårt sinne bruker vi til å adresse et problem eller en situasjon i verden.

Så sinne kan være noe positivt?

— I Witch Club Satan er vi interessert i sinne generelt - vi lever i et samfunn der man skal deale med det bak lukkede dører. Sinne kan være hjelpsomt i kampen mot urett. Hvis vi ikke hadde hatt troen på at det fantes noe fint og forløsende i denne brutale sjangeren, en kraft i det, så hadde vi ikke gjort det. Vi er veldig i den tro at sinne er en av de sterkeste følelsene som setter ting i bevegelse i oss. Alle i bandet reagerer med sinne når vi føler på urett, og det er en veldig sunn ting.

Jeg tror også at mennesker har godt av å forplikte seg til noe, og utsette seg for svimlende utfordringer. For min del startet det med noe så enkelt som å sette seg ned bak trommesettet og øve et par-tre timer hver dag. Det finnes også noe forpliktende i å jobbe sammen med andre, å ta del i et fellesskap. I vårt prosjekt er selv låtskrivingen et felles anliggende: en låt skrives av den ene, raffineres av den andre og ferdigstilles av den tredje. Individualitet er viktig, men egentlig fullstendig nytteløst sammenlignet med kraften som finnes når tre hekser går sammen og hamrer løs.

Og la det være sagt: Fellesskap, kollektiv og samhold minner oss om at vi ikke er alene på denne kloden, og det burde vi strengt talt ikke trenge hverken klimakrise eller flyktningkrise til å forstå.