Pot-au-feu – Veien til hjertet

At kjært barn har mange navn, er viden kjent. Men at en prisvinner fra Cannes er kjent under så mange navn som denne, er uvanlig. I Frankrike (filmens opprinnelsesland) går den under navnet La passion de Dodin Bouffant, på det generelle internasjonale filmmarkedet er den kjent som The Taste of Things eller The Way to the Heart, i Brasil og Portugal heter den O Sabor da Vida (Smaken av livet) – mens i Sverige heter den En doft av kärlek – Pot-au-Feu, og i Norge altså Pot-au-Feu – Veien til hjertet. For å nevne noen varianter.

Dette er jo så klart ikke relevant for filmens kvalitet Men det at den er skrevet og regissert av Tran Anh Hung, hvis filmer (så som Duften av grønn papaya om morgenen og Cyclo) har vunnet priser i Cannes og Venezia, gir en svært god pekepinn. Og den pinnen peker i aller høyeste grad riktig vei: Pot-au-feu – Veien til hjertet, som gav Tran Anh Hung regiprisen under fjorårets Cannes-festival, er slik en deilig, kulinarisk-romantisk film at den aller helst skulle være enda lenger enn sine to timer og et kvarter. Samspillet mellom Juliette Binoche og Benoit Magimel (som tidligere har vært et par og har en datter sammen) er aldeles upåklagelig, og alt av filmens matlaging (der er mye) er så appetittvekkende at en lett kan bli seriøst sulten. (Den anerkjente kokken Pierre Gagnaire fungerte som kulinarisk tilrettelegger for alle kokkeleringssekvenser, og har endog en liten rolle i filmen.)

Handlingen er lagt til et luksuriøst gods i Loire-dalen, mot slutten av 1800-tallet, og dreies rundt livene til godseier Dodin Bouffant (Benoit Magimel) og hans kjære kokke, Eugenie (Juliette Binoche). De er begge lidenskapelig opptatt av mat. Men ikke hva slags mat som helst: det dreier seg om Haute cuisine, må vite – selv om maten gjerne (men ikke alltid), består av enkle og lett tilgjengelige råvarer. (Filmen åpner med innhøsting av en sellerirot og et salathode.) Dodin er fullstendig forelsket i mat og matlaging – og i Eugenie, som de siste tyve år har hjulpet ham med å virkeliggjøre hans kulinariske drømmer. Sammen, men på hvert sitt soverom, bor de på Dodins gods, og sammen kokkelerer de hver eneste dag et flereretters måltid så innbydende og imponerende at det nesten ikke er til å tro.

Alt foregår på et tidsriktig vedovnskjøkken, med hjelp av kokkepiken Violette, et utall gedigne kobbergryter og øvrige attenhundretalls redskaper og teknikker. Dodin har fordypet seg i det meste av (allerede den gang) klassisk kokkelitteratur, og sammen med sine venner – som titt og ofte kommer på besøk for å nyte av Dodin/Eugenie sine kulinariske kreasjoner – diskuterer han matkunstens historie, utvikling, viktighet og symbolverdi.

Filmens plott er såpass beskjedent at å oppsummere det er gjort i løpet av en setning eller to – så det avstår jeg fra. I stedet påpeker jeg at Pot-au-feu – Veien til hjertet er en sanselig, sensuell og sjarmerende (film)opplevelse av den saktegående typen; spekket med subtil symbolikk, intelligent dialog, supert skuespill og flott foto. Dersom du hverken er interessert i mat, matlaging eller filmkunst i «slow cooking»-sjangeren, er dette neppe filmen for deg. Men om du tror du kan se skjønnheten i mennesker som finner verdi, glede og kjærlighet i å planlegge en meny, å tilberede et måltid og å nyte maten, vinen og samværet rundt bordet – da skal du komme deg på kino, sporenstreks. Og hvis du i tillegg er glad i å lage maten din selv, vit at Pot-au-feu – Veien til hjertet er løselig basert på en roman av gastronomiskribenten Marcel Rouff – og at filmen i enda større grad enn å være appetittvekkende, gir deg lyst til å lage mat. Gjerne sammen med – eller kanskje aller helst til – en du er glad i. Bon appétit.