Hilton Als Prince er ikke min Prince

My Pinup: A paean to Prince

Av Hilton Als
New Directions

Pulitzer i sensualitet og søken

Det ble sagt til det kjedsommelige hvilken eksplosiv utvidelse av mannsrollen David Bowie sto for på begynnelsen av 70-tallet, og at ungdom over hele vesten inkludert Trøgstad fant, eller lette etter, nye sider ved seg selv gjennom ham. Dette kan man gange med 10 når det gjelder Prince, som burde fått en Pulitzer i sensualitet og søken, noe han selv utførte på outrert vis, men som hans fans kunne oversette til sine egne, antakelig mindre avanserte nivåer. Det kan hende at enkelte bare syntes han hadde ålreite hitlåter, men jeg vil mene at disse er i solid mindretall. Prince var et fascinasjonsobjekt, et forstørrelsesglass mot ens eget indre. Han skulle bli en smule tryggere, noe mer tradisjonelt hypermusikalsk og mindre av en identitetskunstner med årene, men vibrasjonene fra hans første faser er fortsatt merkbare i kulturen.

Ny-gammel musikk fra ham utkommer heldigvis fortsatt, det er et nær utømmelig hvelv med høykvalitets-studioinnspillinger han har gjort opp gjennom tiårene, men som ennå ikke er kommet ut. I tillegg er det alle konsertene.

Det var nylig et rykte om at albumet Camille var neste i køen – det fantastiske potensielle albumet der han fremsto som sitt kvinnelige alter-ego, og i tillegg var noen tiår tidlig ute med sped-up-stilen. De råeste låtene herfra, slik som grensesprengende «If I was your girlfriend», dukket heller opp på kompromissutgivelsen Sign «o» The Times, som selv om det i sammensetning var en plateselskapsbestemmelse viste seg å bli et av 80-tallets mest idiosynkratiske mesterverk. Andre låter som senere b-sider og overført til andre prosjekter. Men med en såpass konseptuelt orientert komponist som Prince er det viktig å oppleve låtene i sin tenkte kontekst. Det var for vanskelig å forstå den gang, men i 2023 kan folk i større grad ta inn over seg en kunstnerisk idé som det Camille var.

Hilton Als Prince

Prince er selvfølgelig også en artist av typen det ofte skrives bøker om. Personlig har jeg en raus hyllemeter, og jeg tror neppe ultrafans som Christer Falck lyver når han sier at han har minst en hel bokhylle kun med ham som emne. Det er ikke mange ekstra millimeterne Hilton Als bidrar med her. Hans bok My Pinup: A paean to Prince (New Directions) er ikke bredere enn en mager diktsamling i fysisk størrelse, men gir varig effekt. Utgivelsen var også nok til å gi Hilon Als forsiden av det som skulle bli den aller siste utgaven av høyt savnede Bookforum – det forteller noe om Als status, som mangeårig kritiker i The New Yorker, og forfatter av bøker som essaysamlingen White Girls – et virke der selvbiografi, identitet, seksualitet og rase er en naturlig medgift til leseren. Så også med denne boken. Det er en tekst der Hilton Als ser på seg selv og sine partnere gjennom Prince. Han er altså ikke bare et idol man begjærer, man forsøker også å snu blikket og bli til ham. Dette gjør Als i boken ved å fortelle, nærmest i brevs form «kjære Prince», om to tidligere flammer og deres manglende innlevelse i lys av Princes storhet. I midten av boka er det plassert et litt mer prosaisk reportasje-essay om et møte Als selv hadde med Prince, som journalist backstage, og hvordan samtalen deres utviklet seg så langt at Prince inviterte ham til å bo hos ham i Paisley Park for at de skulle skrive en bok sammen. Als måtte avslå, han kunne ikke tåle det. Litt for nærme varmen.

Teksten fremstår som et stykke prosalyrikk, til tider utålelig høyreist i stilen om man er i feil humør, men med en pussig fascinasjonskraft likevel, og ved andre gangs lesning våkner også språket og komposisjonen til liv på en annen måte. Det er likevel som om det er endel utviklingstrekk i tiden som ikke er fanget opp i denne boken. Slike ting som Princes død og den sjokkeffekten den hadde på hans ettermæle. Så viser det seg da, selv om det ikke er merket på noe vis i boken, at dette er et essay som opprinnelig sto på trykk i magasinet Harper’s i 2012, og at det er plusset på en prolog om komikeren Jamie Foxx og en standup-monolog fra 2002 om Foxx motvillige spekulasjoner om en homoerotisk tiltrekningskraft og det ugjenkallelige ved å ha sett Prince inn i øynene. Javel, verden er ikke blitt et veldig mye bedre sted på disse ti og tyve årene, men en viss utvikling i synet på seksualitet og identitet og sosiokulturell tilknytning, er da vitterlig inntruffet. Hilton Als høystemte indignasjon mot det hetero-normative samfunnet føles i grunn litt passé og selvopptatt. Men så blir han altså heldigvis reddet av språket og den underlige komposisjonen.

Endringer i kanon

Selv om musikalske idoler eksisterer for at du og jeg kan kunne legge vår egen tolkning av dem inn i vår begeistring, er det likevel også et element av eierskap og et inntrykk av at ens egen forståelse er riktigere enn alle andres. Dette gir en irriterende inngang på Hilton Als tekst, som tar utgangspunkt i Jamie Foxx’s skrekkblandede fryd i møte med Princes afrikanskamerikanske queerness og seksuelle tiltrekningskraft. Det er denne queernessen som er den ekte Prince, i følge Hilton Als. Som han skriver: «For the most part I wasn’t interested in the Prince who produced 1999 and Purple Rain and Around The World In a Day, and at least half of Sign ‘O’ The Times (all released between 1982 and 1987). They sounded like self-counciously «white» pop albums to me, a craven desire on The Artist’s part to belong to the world outside the colored queens I had known growing up, who called Prince «miss».