Quentin Tarantino har skrevet en bok fylt med filmkritiske essays, «Cinema Speculation», en blanding av anmeldelse, sladder, trivia, særegne analyser og mye mer. Men den kunne hatt godt av en strengere redaktør.
Hva er filmskribent Tarantinos metode? Den er i alle fall ikke tradisjonell, skriver kritiker Mikael Godø, etter å ha lest hans nye essaysamling «Cinema Speculation».
Tarantino har laget ni filmer. Ryktene har sagt at han skulle skvise ut én til, før han finner på noe annet. Nå ser det ut til at han allerede har funnet på noe annet. Først en bestselgende novelization av Once Upon a Time in Hollywood, der han puttet inn alle godbitene som ikke fikk plass i den nesten tre timer lange filmen. Og nå, en bok fylt med filmkritiske essays.
Det hele kan skyldes pandemien, som tvang oss alle til å henge i heimen på heltid. Han har angivelig også en tv-serie på gang. Og ut fra livlige opptredener på snakke-show og podkaster, pluss en omfattende boklanseringsturné, tyder mye på at han kommer til å fortsette med alt som er gøy, helt til han en dag kneler på opptak og vandrer videre til de evige kinosaler. Det begynner også å bli tydelig at man ikke skal lytte til godt voksne menn som proklamerer at de gir seg. Bare se på Steven Soderbergh.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Cinema Speculation
Av Quentin Tarantino Harper, 400 sider
Det som er verd å snakke om
Hvis du befinner deg blant Tarantinos blodfans, og liker å lese om film, er Cinema Speculation en bok for deg. Hvis du er glad i å lese om film, og er sånn passe fan, men alltid nysgjerrig når Tarantino slipper en ny film, anbefaler jeg at du først lytter til Tarantinos nye podcast, Video Archives, oppkalt etter videosjappa på Manhattan Beach i Los Angeles, der han begynte å jobbe som 22-åring i 1985. Med seg har han Roger Avary, kollega fra sjappa, regissør og dessuten medforfatter på manuset til Pulp Fiction. Nå nærmer de to seg 60, og i hver episode tar de for seg mer eller mindre kjente filmer som de hadde i hyllene den gang. Du merker at vertene og deres studiogjester har det gøy. Hvis gleden smitter over på deg, da er Cinema Speculation en bok for deg.
Boka er et dypdykk i 1970-årene, sett gjennom filmer som har gjort inntrykk på unge Quentin, og som han har vendt tilbake til med jevne mellomrom. Hvert kapittel tar i utgangspunktet for seg én film, rekkefølgen er kronologisk, starter med Bullitt (1968) og ender i The Funhouse (1981). Filmene er ikke nødvendigvis valgt fordi de er Tarantinos favoritter, men fordi, som han sier i et intervju i The Los Angeles Times: «I wanted to find something quirky that’s interesting and worth talking about.»
Sladder, trivia og særegne analyser
Hva er filmskribent Tarantinos metode? Vel, den er ikke tradisjonell, dels fordi den tradisjonelle filmskribenten ikke er en feiret regissør av ni filmer som kjenner bransjen fra innsiden, og som er mer opptatt av evangelisering enn av å følge sjangernormer. Tarantinos tekster er en blanding av anmeldelse, sladder, trivia, særegne analyser og mye mer. Hjernen hans er fylt med tanker og minner om disse filmene, og essayene er bare ørlite mer strukturerte enn forfatterens hjerne.
Men han utfører også journalistisk arbeid. Mens han skriver om The Getaway, kommer han på at han kjenner jo Walter Hill, som skrev manuset, og senere hadde stor suksess som regissør (The Warriors, 48 timer). Han besøker Hill, som viser seg å ha en masse info som utfyller Tarantinos allerede proppfulle hjernearkiv. Og så sier Walter Hill at du må ta en prat med Neile McQueen, Steves ekskone, for hun er en viktig brikke. Det var Neile som leste manus og anbefalte hvilke filmer Steve burde takke ja til, siden han aldri leste annet enn bilblader.
Tarantino bruker to kapitler, drøyt 50 sider, på Steve McQueen (Bullitt og The Getaway). Han ramser opp de fire gangene han så The Getaway før han fylte 15, første gang som niåring, og på hvilke kinoer. Som voksen har han sett filmen «utallige ganger» og eier sin egen filmkopi på 35 mm Technicolor. Man skulle derfor anta at The Getaway er en perfekt film? Nope, Tarantino har sine innvendinger. Filmen har «irritating flaws», og den verste er at trekantdramaet i filmen ikke fungerer fordi Tarantino mener det er umulig å forestille seg at skuespilleren Ben Johnson har sex med den kvinnelige stjerna, Ali MacGraw.
Dette er forfatterens inderlige mening om den saken, og boka er pepret med slike utsagn om valg av skuespillere, regissørenes feilvurderinger, skjebnesvangre mangler i manus, og så videre. Tarantino er så fortrolig med disse filmene at det er lett å mistenke ham for å ha fantasier om å ha laget dem selv.
Det er derfor ikke overraskende at han, etter et fyldig kapittel om Taxi Driver, bruker neste kapittel på å diskutere hvordan Taxi Driver ville blitt hvis Brian De Palma hadde hatt regi, ikke Scorsese.
Fucking funny, fucking thrilling, fucking blew my mind!
Tarantino øser av sin kunnskap, slenger om seg med meldinger og kaster seg ut i en mengde digresjoner om alt som han synes er fucking funny, fucking amazing, fucking thrilling, fucking incredible, fucking brilliant, fucking blew my mind!
Tarantino har gjennom årene gitt inntrykk av å leve i et lukket univers. Han sender filmer ut i verden, men kan selv leve i en nerdete boble, uten å forholde seg til nyhetsbildet og diskusjoner i offentligheten. Holdepunktene hans er film. Og nå skriver han bok om disse referansene. En perfekt loop.
Derfor er det oppmuntrende å se at Cinema Speculation også er innom virkeligheten. Clint Eastwoods Harry Callahan er ikke rasist, forklarer Tarantino i essayet om Dirty Harry (1971). Og filmen er ikke fascistisk, som flere toneangivende kritikere den gang mente. Men den er «aggressivt reaksjonær». Den henvender seg til et publikum som ikke kjenner seg igjen i et USA der hippier og revolusjonære har overtatt populærkulturen. I flere av essayene går han inn på samfunnsendringene som formet filmskaperne som steg fram på slutten av 1960-tallet.
En formidler av det forbudte
Tarantino er også opptatt av publikum. Enhver som har vært på kino i USA, vet at de har en annen tradisjon enn oss europeere for å bedrive spontan filmkritikk. Stemningen i salen kan bli ganske livlig, og Tarantino ble tidlig formet av dette. Han vokste opp med en alenemor som hadde et frilynt syn på hva barn kan utsettes for, og som ofte tok lille Quentin med på kino i stedet for å skaffe barnevakt. Som elleveåring så han The Wild Bunch og Deliverance samme kveld, to svært omdiskuterte filmer som stjal nattesøvnen fra godt voksne mennesker.
Hvis jeg får lov til å spille på bokas tittel, så kan vi bare spekulere på hvilken effekt disse kinoopplevelsene har hatt på Quentins filmsyn og valg av karriere. Selv legger han mer vekt på at han fikk kred i skolegården som en formidler av det forbudte.
Men det var én kinotur som ble skjellsettende for Tarantino. Moren datet i en periode en svart profesjonell fotballspiller, Reggie, som tok ni år gamle Quentin med til en del av byen hvor han ikke hadde vært før, for å se blaxploitation-filmen Black Gunn. I salen satt 850 svarte, ekstremt entusiastiske publikummere, de fleste menn – og én hvit gutt: «To one degree or another I’ve spent my entire life since both attending movies and making them, trying to re-create the experience of watching a brand-new Jim Brown film, on a Saturday night, in a black cinema in 1972.»
