R.I.P. Thomas Patrick Noonan (1951-2026)

I så måte er Tom Noonan en god kandidat. De fleste som vet hvem han er, kjenner ham trolig best som Francis Dollarhyde (med kallenavnet The Tooth Fairy) i Manfred Manns 1986-filmatisering av Thomas Harris’ roman ‘Red Dragon’.

Manhunter (som filmen heter) byr også på et fantastisk frempek i form av at hovedrolleinnehaver William Petersen (som blir besatt av ideen om å finne seriemorderen) senere fikk hovedrollen i C.S.I (hvor han igjen var besatt av sitt kriminalefterforskerarbeid – og hvor Noonan dukket opp som skurk). Og selv om Brian Cox gjør en herlig jobb i rollen som Hannibal Lecter (som i denne filmen heter Leckter) er det Noonan som gjør dette til en guffent god film.

Blant veldig mange andre og vilt forskjellige opptredener (på scenen, på tv, på film) gjør Noonan seg toogtyve år senere bemerket i en annen fantastisk film; Charlie Kaufmans enestående Synechdoche, New York (2008), hvor han spiller den geniale megalomanikeren (Philip Seymour Hoffman) sitt alter ego. Og i 2015 gir han stemme til 95% av figurene i Kaufmans finurlige og fantastisk fine dukkeanimasjonsfilm Anomalisa.

Men den viktigste grunnen til at jeg ble så tankefull av Noonans bortgang, er at jeg i 1994 så What Happened Was … under Oslo Internasjonale Film Festival. Filmen er skrevet og regissert av Noonan (basert på hans eget skuespill), han spiller selv den mannlige hovedrollen, og hans samspill med Karen Sillas er intet mindre enn formidabelt.

Da jeg tuslet inn i den lille og kalde sal 2 på Soria Moria en novemberdag i ’94 hadde jeg få eller ingen forventninger. Jeg visste ikke hvilken type filmopplevelse jeg hadde i vente, jeg hadde ennå ikke sett Manhunter (som jeg var så heldig å ikke se på video, men på stort Cinematek-lerret et par år senere) og jeg var så godt som alene i salen. (Perfekt.)

Nøyaktig hva som utspilte seg på det lille festivallerretet er på ingen måte etset i mitt minne. Men opplevelsen av å se noe uforutsett, noe eget, noe verdifullt og ekte – den sitter.

I stedet for å forsøke å forklare hvorfor jeg likte den lille, snille, egenartede filmen om en klønete første-date mellom to arbeidskolleger, overlater jeg til dem av dere som er interessert, til å finne filmen og å oppleve den selv.

Det tror jeg Noonan ville likt.