«R.M.N.» vil lokalisere fremmedfrykten, men leder oss inn på feil spor

R.M.N.s genistrek er ikke hvordan den skaper angst hos seeren, men at den får oss til å undersøke hvor følelsen egentlig kommer fra. Er filmen faktisk skummel, eller er det vi, med all vår kulturelle bagasje og forventninger skapt av tidligere filmer vi har sett, som skaper angsten på egenhånd?

Rumenske Cristian Mungiu forsøker i sin siste film å lokalisere selve frykten. Som en av landets mest kjente regissører gjestet han i forrige uke Cinemateket og Vega Scene i Oslo, som i tillegg viste flere av hans tidligere filmer. R.M.N., som var med i fjorårets hovedkonkurranse i Cannes, tar for seg en ekte hendelse fra en landsby i Transilvania, der et lokalsamfunn tok til motmæle da et bakeri ansatte noen arbeidere fra Sri Lanka. Som et sosialt eksperiment arrangerte Mungiu senere en visning av filmen i den samme landsbyen.

Det er imidlertid vanskelig å forestille seg at filmen har klart å overbevise noen om at de rasistiske holdningene deres ikke kan rettferdiggjøres med dårlige levekår, feilslått europeisk politikk og rumensk historie. I R.M.N. er nemlig rasisme noe primalt, nesten umenneskelig, som en cyste, hvis kur ganske enkelt er bedre verdier. I forhold til Mungius tidligere, sosialrealistiske filmer, virker han denne gangen overraskende lite interessert i få hendene sine skitne.

Innbyggerne vi blir kjent med i filmens transilvanske landsby har, i likhet med mennene fra Sri Lanka, også bred eraring med fremmedarbeid og multikulturalisme. Uten at de er mer tolerante ovenfor de nye landsmennene av den grunn, selv om de til vanlig lever hånd i hånd med både ungarere og tyskere. Når Csilla, sjefen på det lokale, industrielle bakeriet, utlyser nye stillinger, er det ingen av beboerne som er interesserte i å jobbe for den lusne minstelønna. De får mye bedre betalt i Tyskland.

Matthias, en taus barsking med ansiktstrekk tydelige som tresnitt, er en av dem som har forsøkt lykken over grensa, men returnerer etter å ha stanget ned en medarbeider som kalte ham sigøyner – et folkeslag de hjemme tar stolthet i å ha drevet vekk fra bygda. Sønnen til Matthias har nylig blitt stum etter å ha sett noe traumatisk i skogen på vei til skolen. Samtidig som faren til Matthias utredes for kreft (og på et tidspunkt undersøkes med røntgenkrystallografi, som på rumensk forkortes til R.M.N.), dedikerer han seg til å lære sønnen hvordan man kan skjerme seg mot livets trusler med styrke og mot.

Men selv om landsbyen er omringet av skog og rovdyr, og Romania omtales som et istykkerrevet område som i hundrevis av år har blitt kastet frem og tilbake mellom mektige naboer, er det noen farer som skapes på innsiden, antyder Mungiu: fremmedfrykt, hat og rasisme.

Det er åpenbart en klasseproblematikk i midten av malstrømmen av hat som er i ferd med å sluke bygda. Mungiu skyver ikke dette direkte under teppet, men han underspiller det likevel til fordel for en vagere, generell og mer poetisk historiefortelling. Dette kan komme som en overraskelse på de som er kjent med hans Gullpalme-vinnende 4 måneder, 3 uker og 2 dager – en grå, sosialrealistisk fortelling om en kvinne som vil ta abort under partisekretær Nicolae Ceaușescus strenge abortlover på 80-tallet. Filmen nekter å ta blikket fra sakens kjerne, og gir autonomi til de usynlige menneskene som ellers ikke får innpass i samtalene som avgjør livene deres.

I R.M.N. virker Mungiu derimot fullstendig uinteressert i å bli bedre kjent med de tre mennene fra Sri Lanka. De gjør ikke stort annet enn å smile, nikke, takke og gjøre som de får beskjed om. Dramaet utspiller seg mellom en udefinerbar masse av av sinte proletarer, og fabrikksjefen Csilla – en slags liberal helgen som, når hun ikke drikker vin og spiller cello, passer på at fremmedarbeiderne har husly og ikke blir mobbet på nettet. I filmens mest påfallende sekvens, en 17 minutter lang tagning der bygda samles for å diskutere de over 400 signaturene som er samlet for å fjerne fremmedarbeiderne, blir de liberale fabrikksjefenes høye status og dyre biler harselert med. Replikkene føles imidlertid mer som punchlines i en farse.

Isteden ender filmen med et slags kontekstløst, individualistisk budskap om at fremmedfrykten finnes i oss alle, et onde det er opp til hver enkelt å bekjempe på egenhånd. Dette er ikke direkte usant, og svekker forsåvidt ikke filmens virkelighet, men setter til gjengjeld en stopper for en mer dyptpløyende fortelling, der også de mye omtalte bikarakterene kunne bidratt som mer enn anekdotiske bevis i et argument for multikulturalisme.

Man kan diskutere om Mungiu tyr til slike forenklinger for å fremheve Csillas skylapper (hun tror at problemene kan løses bare man setter seg ned for å snakke sammen), men dette virker usannsynlig med tanke på det ellers objektive filmspråket. Derfor er det lett å la seg forvirre av hvordan Mungiu vil at vi skal forholde oss til scenen der Csilla er invitert på middag til de srilankiske mennene. Det er noe snillistisk, overlegent og infantilt over samtalen hun fører, som topper seg når hun setter i gang en spontan krystallglass-konsert i kulturutvekslingens navn. (Det som utspiller seg like etterpå gjør imidlertid at scenen kan tolkes i motsatt retning, som en simplistisk fantasi Mungiu knuser med glede.)